I morgen er atter en dag, men ikke en helt vanlig dag da. Det er den første dagen i resten av mitt liv faktisk. Jeg skal nemlig forsøke å trappe ned på antipsykotika medisinen min. Og det, det blir spennende. Jeg gluder (gru-gleder) meg. Jeg håper jo selvsagt at det skal gå bra, men er selvsagt litt redd for at det ikke skal det og. Man vet jo aldri. Men spennende blir det iallfall. Så cross your fingres and say your prayers for dette vil jeg skal gå min vei!
glede
Jeg føler en glede!
En glede kun Gud kan gi, og det er så godt! Livet smiler, og når det ikke gjør det, så smiler jeg likevel, for Gud har gitt meg en visshet om at jeg kan være glad tross omstendighetene mine. Det er så godt!
Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?
Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …
Lappen?
I dag da jeg henta helgas post lå det et brev fra fylkesmannen i Vest-Agder, da jeg så brev ble jeg skitnervøs og jeg skalv da jeg skulle åpne det, og dette var hva som lå oppi:
JEG KAN FÅ TA LAPPEN! Så nå er det bare å bestille kjøretimer, lese teorien og stå på for å få lappen! Tjohei! Jeg er så lett og glad, og litt vettskremt, jeg lappen liksom. Skumle saker!
Lykken varer ikke evig i en bipolar tilværelse!
Overskriften er henta fra dette blogginnlegget her.
Nei, lykken varer ikke lenge i mitt liv heller. Plutselig blir den borte, plutselig slukes livet mitt av en tung mørk sky, eller en svart hund kalt depresjon. Jeg forstår det rett og slett ikke. Hvorfor blir gleden bare borte? Hvorfor gir så lite mening? Hvorfor føles livet så tungt? Egentlig syns jeg det er urettferdig. Kjipt. Dritt rett og slett. Jeg elsker jo å være lykkelig. Det er jo så fantastisk, så hvorfor varer det ikke?
Hypoman
Hypoman. Det var det hun sa i innleggelsesamtalen. H.Y.P.O.M.A.N. Jeg vil ikke at det skal være en del av livet mitt. Jeg vil at man skal kalle det at jeg er lykkelig, gira, hyper, overtrett. Ikke hypomanisk. Men kanskje er det er bare benektelse. Kanskje er det bare det at jeg ikke vil innse det. Kanskje er jeg bare teit og dum som ikke vil at noen skal si at gleden min er syk.
Ja, jeg vet at det kommer negative ting med det og. Søvnløse netter, ukontrolerbar shopping, trang til å klippe av meg håret. Men det er også fine ting med det. Lattermild, smiler, energi. Ja. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet bare ikke at noen skal si at gleden min er syk, selvom den kanskje er det.
Lite håp, stor glede, og enda større nederlag.
Jeg så mitt navn, det stod der, tretten bokstaver, et mellomrom. Et lite håp glimtet opp, en stor glede spredde seg i kroppen. Men nei, det var en feil. Jo høyere man klatrer, jo større er fallhøyden.
Poliklinisk behandling, ja takk!
Ja, i dag fikk jeg svar. Jeg får poliklinisk behandling på DPSen. HURRA! Fikk telefon om det i dag, og brev er på vei i posten. Ja, neste mandag skjer det. Glede.
Litt glede
Istedenfor å bare være trist hele tiden så velger jeg å dele en liten film som får meg til å flire.
Grønne Drømmer 