Forvirret uten visdom

Det gjør så vondt å vite at jeg er så forvirret. At jeg vet hvor haren hopper. At jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg trenger visdom! Visdom om hva jeg skal gjøre, men det er ikke så lett å vite hva man skal velge om man ikke vet hva alternativene er.

Jeg vet hvor haren hopper

og det gjør vondt.

Jeg ser tydelig at det går nedover. Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før. Jeg vet at jeg kanskje klager over det. Men det verste er når jeg vet det går nedover. Det er verre enn når jeg er på dypeste dalen. Jeg vet det helt bevisst, jeg har full innsikt i at ting ikke går rette veien, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe. Jeg ser det som i sakte filmen at jeg faller og faller, dypere og dypere og det er ingenting jeg kan gjøre. Vær så snill, redd meg!

JEG HATER MEG SELV!

Jeg hater meg selv. Og det gjør så vondt. Jeg hater at stemmene er der og blokkerer for det virkelige livet. Jeg hater at jeg bare spiser og spiser. Jeg hater at jeg er feit. Jeg hater at jeg vil skade meg. Jeg hater at jeg er dumdumteitteitstyggstyggekkelekkelæsj! Jeg hater meg selv.

Stemmene bråker for mye.

Jeg skulle ønske jeg kunne si: «Nei, i dag orker jeg ikke å lese til eksamen, stemmene mine bråker så mye. De sier jeg ikke skal. De sier jeg ikke klarer det.» Og jeg tror på dem, jeg kommer aldri til å klare noen ting. De er i veien. Jeg kommer aldri til å kunne få en jobb når de holder på som de gjør. Jeg kommer ikke til å klare noen ting med dem. De er i veien og ødelegger hele livet. Jeg hater dem, men jo mer jeg hater dem, jo mer hater jeg meg selv. De er i meg, og det er meg som er mislykket.

Mitt største problem er at jeg vil være lykkelig,

og at jeg ikke er det…

Jeg skulle så sykt ønske jeg var lykkelig, i alle fall litt, av og til, bare en smak på det …

Jeg er så drittlei

Jeg er så drittlei alt. Jeg er drittlei utredninger. Jeg er drittlei diagnoser. Jeg er drittlei stemmer. Jeg er bare drittlei alt. Og vet dere hva, jeg kjenner en depresjon komme og vanligvis vet ikke hva det kommer av, men nå vet jeg det kommer av den drittimen hos hvem enn jeg var hos i dag for en dritt. Jeg vil så gjerne bare leve et lett liv en stund. Slippe at vondt, alt stress. ALT! Egentlig vil jeg helst bare ikke leve en stund. Ta en pause. Slappe av. Være ingen. Føle intet. Bare slutte å eksistere for en liten stund. Vær så snill, bare la meg få slippe litt smerte. La meg få kjenne litt glede. La meg slippe å føle at jeg pisser i motvind. Ja bare la det skje noe bra. Jeg er lei.

Stempl meg enda litt mer!

Jeg liker ikke snakking om diagnoser. Jeg føler meg stemplet. Jeg føler at alt blir så mye mer alvorlig da. Jeg føler at det ikke kan bare gå over når det er et ord på det. Et medisinsk ord på det. Jeg er lei av å svare på de samme spørsmålene omigjen og omigjen. Jeg er drittlei av å svare på hvordan jeg har det, hvordan jeg har hatt det, alt! Jeg er bare rett og slett DRITTLEI! Psykose, manisk, deprimert, angst. Alle ordene flyver rundt i hodet mitt. JEG VIL IKKE HØRE DEM, JEG VIL IKKE HØRE DEM! LA MEG VÆRE! La meg leve livet, ikke forstyrr. Hjelp meg når jeg trenger det, la meg leve når jeg trenger det. Jeg er ikke manisk, jeg er bare lykkelig! Vær så snill, bare forstå Jeg er lykkelig, ikke manisk. Ja, jeg kan innrømme at jeg kanskje er litt psykotisk av og til, men ikke manisk. Jeg vil ikka ha et diagnosestempel på lykken min. Dere tar fra meg det eneste som gjør livet godt! Dere tar fra meg lykken og kaller det mani!

Jeg er så redd for å bli syk igjen.

Jeg har i det siste hatt litt rart søvnmønster, og nå i skrivende stund er det 23 timer siden jeg sist sov. Det er noen timer for mye. Jeg vet at går det mer enn et døgn siden jeg sov så fungerer jeg ikke ordentlig og tanken på at jeg ikke kan sove lenge i morgen stresser meg. Jeg er redd for å få for lite søvn. Jeg vet det er livsfarlig. Jeg vet at jeg ikke har kontroll over mitt eget hode. Jeg vet at jeg ikke orker å stå i mot stemmene. Og det gjør meg så redd, så redd. Jeg vil ikke bli syk igjen. Jeg vil kjenne på kroppen at jeg begynner å bli bedre. Jeg vil merke at jeg lever og har det godt. Jeg vil ikke gå feil vei igjen. Jeg er livredd for det. Jeg vet det bare kommer vonde ting ut av søvnmangel, men likevel kan jeg ikke få til å sove. Tanken på at jeg må sove stresser meg enda mer og jager søvnen bort.

Kjære Gud, vær så snill å la meg få sove litt. Jeg er så redd for å bli syk igjen.

Jeg vil ikke ha dere nå!

Jeg vil ikke ha dere nå! Gå bort! Jeg vil være lykkelig!

Jeg hadde det flott, var med gode venner og var noe jeg anså som lykkelig da stemmene begynt å suse i hodet. Det passet meg dårlig. Jeg kunne ikke klare å være både der og med stemmene i kveld. Jeg kjente det. Det kom til å bli bare stemmer eller bare verden. Jeg valgte verden.  Jeg sa til stemmene mine: Jeg vil ikke ha dere nå! Gå bort! Jeg vil være lykkelig! og de forsvant!

Det er første gangen jeg har opplevd at jeg har kontroll over mine egne stemmer i hodet. Det var veldig spesielt og veldig godt. Jeg tror denne opplevelsen vil endre mye i livet mitt.

Jeg lever mer i den syke verdenen enn den friske.

Jeg lever mer i den syke verdenen enn den frisk. Jeg er hele tiden i hodet mitt. Hører stemmene. Lar de snakke. Lar de holde på. De er store. Større enn bussene. Større enn husene. Større en alt. De tar all plass. De har all makt. Jeg lever mer i den syke verdenen enn den friske