Forvirret uten visdom

Det gjør så vondt å vite at jeg er så forvirret. At jeg vet hvor haren hopper. At jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg trenger visdom! Visdom om hva jeg skal gjøre, men det er ikke så lett å vite hva man skal velge om man ikke vet hva alternativene er.

Jeg vet hvor haren hopper

og det gjør vondt.

Jeg ser tydelig at det går nedover. Jeg vet jeg har sagt det så mange ganger før. Jeg vet at jeg kanskje klager over det. Men det verste er når jeg vet det går nedover. Det er verre enn når jeg er på dypeste dalen. Jeg vet det helt bevisst, jeg har full innsikt i at ting ikke går rette veien, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe. Jeg ser det som i sakte filmen at jeg faller og faller, dypere og dypere og det er ingenting jeg kan gjøre. Vær så snill, redd meg!

Stemmene bråker for mye.

Jeg skulle ønske jeg kunne si: «Nei, i dag orker jeg ikke å lese til eksamen, stemmene mine bråker så mye. De sier jeg ikke skal. De sier jeg ikke klarer det.» Og jeg tror på dem, jeg kommer aldri til å klare noen ting. De er i veien. Jeg kommer aldri til å kunne få en jobb når de holder på som de gjør. Jeg kommer ikke til å klare noen ting med dem. De er i veien og ødelegger hele livet. Jeg hater dem, men jo mer jeg hater dem, jo mer hater jeg meg selv. De er i meg, og det er meg som er mislykket.

Jeg er så drittlei

Jeg er så drittlei alt. Jeg er drittlei utredninger. Jeg er drittlei diagnoser. Jeg er drittlei stemmer. Jeg er bare drittlei alt. Og vet dere hva, jeg kjenner en depresjon komme og vanligvis vet ikke hva det kommer av, men nå vet jeg det kommer av den drittimen hos hvem enn jeg var hos i dag for en dritt. Jeg vil så gjerne bare leve et lett liv en stund. Slippe at vondt, alt stress. ALT! Egentlig vil jeg helst bare ikke leve en stund. Ta en pause. Slappe av. Være ingen. Føle intet. Bare slutte å eksistere for en liten stund. Vær så snill, bare la meg få slippe litt smerte. La meg få kjenne litt glede. La meg slippe å føle at jeg pisser i motvind. Ja bare la det skje noe bra. Jeg er lei.

Stempl meg enda litt mer!

Jeg liker ikke snakking om diagnoser. Jeg føler meg stemplet. Jeg føler at alt blir så mye mer alvorlig da. Jeg føler at det ikke kan bare gå over når det er et ord på det. Et medisinsk ord på det. Jeg er lei av å svare på de samme spørsmålene omigjen og omigjen. Jeg er drittlei av å svare på hvordan jeg har det, hvordan jeg har hatt det, alt! Jeg er bare rett og slett DRITTLEI! Psykose, manisk, deprimert, angst. Alle ordene flyver rundt i hodet mitt. JEG VIL IKKE HØRE DEM, JEG VIL IKKE HØRE DEM! LA MEG VÆRE! La meg leve livet, ikke forstyrr. Hjelp meg når jeg trenger det, la meg leve når jeg trenger det. Jeg er ikke manisk, jeg er bare lykkelig! Vær så snill, bare forstå Jeg er lykkelig, ikke manisk. Ja, jeg kan innrømme at jeg kanskje er litt psykotisk av og til, men ikke manisk. Jeg vil ikka ha et diagnosestempel på lykken min. Dere tar fra meg det eneste som gjør livet godt! Dere tar fra meg lykken og kaller det mani!