Men jeg klarer det jo ikke alene …

Knærne svikter. Det er vondt å gå i trapper, ja, det er generelt sett vondt å gå, og tungt, veldig tungt. Kondisen finnes ikke. Matlysten derimot, den er der. Spesielt for godteri og andre usunne ting. Chips, åh, som jeg elsker chips. Sjokolade og. Junkfood og brus. Ja, jeg kjenner jeg blir hól bare jeg skriver om det. Jeg elsker mat, alt for mye. Jeg er avhengig. Klarer ikke begrense meg. Kan spise en sjokolade på en, to, tre. Ja, det samme med en chipspose.

Jeg er i aktivitet. Jeg går turer omtrent hver hverdag. Jeg er med på aktiviteter i idrettshallen en gang i uka og får opp pulsen og svetter som en gris. Men det er ikke nok. Jeg klarer ikke å kontrollere maten. Mat er trøst. Mat er godt. Alt for godt.

Jeg prøver så godt jeg kan, men plutselig var en sjokoladeplate vekke, chipsposen halvtom og brusen drukket opp. Jeg hater dette matkjøret jeg har. Jeg hater å ikke ha kontrollen. Det er ikke bare å slutte og spise alt man har lyst på. Det trengs viljestyrke. Det trengs noe mer enn det jeg har. Jeg vet ikke hva det er. Men jeg mangler det iallfall.

Jeg er drittlei av å ha vonde knær og mange kilo for mye å dra på. Ja, faktisk så kunne jeg ha mistet halve kroppsvekten min og å være normalvektig. jeg er sykelig overvektig, Fedme kalles det. Jeg sliter med det hver dag, men klarer bare ikke ta meg sammen. Klarer ikke å skjerpe meg. Og det gjør meg trist. Det får meg til å savne hverdagen da mat kontrolerte det meste. Når mat var fy-fy og noe jeg ikke trengt. Ja, det får meg til og med til å savne tiden når stemmene hadde kontroll. Når jeg ikke fortjente å spise. Når mat ikke var en alternativ. Noe jeg ikke hadde lov til. Noe jeg ikke fortjente. Noe jeg slapp å bruke penger på. Ja, det er nesten som om det var verdt å ha bråkete stemmer i ørene. Det var verdt å miste all kontroll.

Jeg skulle ønske jeg klarte dette. Klarte å skjerpe meg, ta meg sammen, gjøre noe med det. Men det klarer jeg ikke. Ikke alene iallfall, men hvem har jeg til å hjelpe meg? Alle sier at det er bare å kutte ned på ditten og datten, men hva når jeg ikke klarer det. Det er så vanskelig, og det gjør meg så trist.

Bivirkninger

Sånn her har mine tre siste uker vært etter jeg begynte på en ny antidepressiva. Heldigvis har det gått over nå. Men å ikke sove og å ville spise hele tiden så trodde jeg jeg måtte slutte på de nye og. Men nå ser det ut som det har gitt seg litt. Sover iallfall og er ikke så sulten og har lyst på noe godt hele tiden lengre heldigvis!

Er jeg virkelig så stygg?

Jeg savner den tida da jeg raste ned i vekt, savner den tida jeg kunne gå dager uten å spise, savner tida da folk kommenterte at jeg var blitt tynnere. Jeg savner den tida, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Jeg er alt for glad i mat, og i feil mat, og alt for lite glad i å trene. Desverre. Og desverre hater jeg kroppen min og meg selv mer og mer. Jeg er syklig overvektig. Det er ikke bare litt valpefett det er snakk om. Det er snakk om sykelig overvekt. Det er ille. Jeg merker det i knærene når jeg går. Jeg er alltid sliten. Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min. Jeg passer ikke inn i den. Det er virkelig ikke meg. Det går mer og mer opp for meg hvor stygg jeg er. Jeg blir på gråten når jeg ser bilder av meg selv, ser jeg virkelig slik ut? Er jeg virkelig så stygg? Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at vekt ikke definerer hvem du er, men siden jeg er feit føler jeg meg svak, som en taper. Helt fryktelig. Jeg savner til og med tida da alt gikk ut på å ikke spise. Det var bedre enn nå i alle fall.

Og det var godt

Først kom sulten, så kom kvalmen som et stjerneskudd fra himmelen. Jeg sprang til doen satt meg ned, brakk meg et par ganger før jeg stakk fingeren i halsen og spydde. Og det var godt. Bli kvitt litt mat, bli kvitt litt ekkel mat. Ekkel mat som blander seg i magen min. Det var ikke tom der, jeg trenger ikke mer mat, for det var ikke tom der. Jeg kan leve på det litt til. Sult er en falsk følelse.

Fem om dagen

På mandag var jeg på helsesamtale og da tok vi opp ting som alkohol, tobakk, ernæring og trening.
Mitt forhold til alkohol er ganske lite eksisterende, jeg drikker kanskje en flaske ett eller annet en gang i blant, men det er heldigvis langt fra et problem eller misbruk eller noe.
Tobakk derimot, jeg har nettopp sluttet å røyke, og savner det absolutt ikke, men jeg har begynt å snuse ganske mye, så jeg bruker mer penger på snus enn det jeg noen gang har gjort med røyk, så jeg har veldig lyst å slutte å snuse, så neste gang jeg skal på apoteket så skal jeg kjøpe nikotintyggis og se om det hjelper. Blir sikkert avhengig av det og, men det er bedre det enn snus.
Trening derimot, jeg hater å trene. Det er ikke godt et sted, det er bare stress stress stress, likevel så kom vi fram til at jeg skulle trene tre timer i uka, egentlig tre og en halv som er anbefalt, men vi begynner med tre timer. To timer badminton og en time sykling. Jeg hater det helt seriøst, men jeg klarer det nok.
Det vanskeligste vi kom fram til var å spise fem måltider om dagen, nå spiser jeg gjennomsnittlig to, og det er stor forskjell på to og fem. Men jeg skal nok klare det, det er bare en stor omvending. Som oftes er middag det siste måltidet vi har om dagen, og nå må jeg presse inn to måltider etter det igjen, og det skal holde hardt. Å ha to måltider før middag tror jeg går greit. Det er bare å stå opp og lage mat med en gang jeg våkner, i steden for å vente til klokken tolv med å gjøre det. Helst skal jeg spise en frukt om dagen og, så i dag har jeg spist et knekkebrød og et eple og skal snart spise et knekkebrød og før jeg skal opp å lage middag og kanskje bake noen knekkebrød.
For meg virker det veldig rart og spise mer for å gå ned i vekt, men kroppen går jo i sparemodus når den får så lite mat som den får og sparer på alt det den kan få, så jeg må bare spise på for nå går jeg bare mer og mer opp i vekt. Jeg håper dette virkelig kan hjelpe på vekta og på trettheten jeg hele tiden kjenner.

Å fylle tomrommet

Det er helt stille.
De andre har langt seg.
Jeg rusler urolig rundt
på leting etter noe som kan hjelpe.
Jeg ser i skapene.
Jeg ser i kjøleskapet,
i frysen og i hyllene over komfyren.
Noe å stappe i meg.
Noe som kan roe uroen.
Noe som kan fylle tomrommet i meg.
Sjokolade, nøtter, juice og druer.
Pizza, boller, brus og is.
Alt jeg finner stapper jeg i meg.
Prøver å fylle tomrommet.
Prøver å roe uroen.
Men det hjelper ikke.
Det hjelper aldri.

JEG HATER MEG SELV!

Jeg hater meg selv. Og det gjør så vondt. Jeg hater at stemmene er der og blokkerer for det virkelige livet. Jeg hater at jeg bare spiser og spiser. Jeg hater at jeg er feit. Jeg hater at jeg vil skade meg. Jeg hater at jeg er dumdumteitteitstyggstyggekkelekkelæsj! Jeg hater meg selv.

EKKELEKKELSTYGGSTYGGFEITFEITTEITTEITDUMDUMMEG!

Dette er et innlegg jeg ikke har lyst å poste fordi jeg syns det er teit! Dette er det teiteste og flaueste temaet jeg vet om. Jeg er flau over å tenke slike tanker som dette, men jeg gjør det likevel.

 

Jeg er ekkelt! Jeg er stygg! Jeg er feit! Jeg klarer ikke å slutte å spise, jeg klarer ikke å trene, jeg klarer ikke å spise sunt. Jeg er feitfeitfeit! T-skjortene strammer på magen. Magen stikker ut. Den er stor. Den er gigantisk. Det ser ut som jeg er gravid. Lårene ser ut som tømmerstokker. De er slappe og feite. Men likevel klarer jeg ikke å la være å spise! Jeg hater hvordan kroppen min ser. Hater de store kinnene, dobbelthaka, magen, lårene, armene, rumpa, leggene. Jeg hater alt! Det er så stygt, så feit, så ekkelt. Jeg hater det, men klarer likevel ikke å gjøre noe med det. Ikke alene i alle fall. Jeg savner stemmene. Det er helt ekstremt. Det er helt feil, men jeg gjør det likevel. Jeg burde være glad. Jeg burde være takknemlig. Jeg burde være lettet over at jeg kan spise normalt, over at jeg ikke føler at jeg ikke fortjener mat lengre, over at jeg kan spise uten straff, men JEG ER IKKE DET! Jeg savner dem! Savner å føle at jeg har kontroll. Savner å slippe å spise. Jeg er så teit, så teit. Jeg burde ikke føle sånn her. Jeg burde være takknemlig og glad, men jeg klarer bare ikke å være det. Jeg hater kroppen min for mye.

EKKELEKKELSTYGGSTYGGFEITFEITTEITTEITDUMDUMMEG!

Må snart være positiv.

Jeg må snart være positiv. Jeg kan være det i dag 🙂
1. Det er ok vær ut
2. Vi har god mat i kjøleskapet
3. Rommet mitt er ikke så veldig rotete.

Sorry, folkens, men jeg trengte bare å tenke tre positive tanker før jeg står opp.

Hvorfor har jeg det ikke bra?

Ja, hvorfor har jeg det ikke bare bra? Jeg burde jo det. Jeg har jo egentlig ingenting å klage på. Tak over hode, mat i skapet (hat), klær på kroppen. JEG BURDE IKKE KLAGE! Men jeg gjør det likevel. Jeg har det faktisk ikke noe bra inni meg, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor, jeg har jo egentlig ikke noe særlig å klage på. Eller har jeg det? Kanskje det rett og slett bare er noe biologisk feil med meg. Kan vi late som det? Late som det ikke er noe galt, noe som har hendt jeg må snakke om, noe jeg har fortrengt eller noe slikt. Kan vi ikke late som det virkelig finnes lykkepiller. Gå til legen få en pille, ja til og med en sprøyte i baken om det trengs for å så være lykkelig. Ikke ha noen stemmer i hode, ikke ha noe angst i kroppen, ikke være lei eller sliten. Bare være lykkelig. Hvorfor er det ikke slik? Det hadde vært så godt å bare være litt lykkelig.

Ja, jeg ligger ikke lengre totalt neddopa på medisiner, stemmene er litt svakere, jeg kjenner de er der og de gjør vondt, men de styrer ikke livet, de gjør bare så veldig veldig vondt. Ønsker å kutte av meg ørene for å slippe å høre hva de sier, men vet at det ikke virker og håper virkelig jeg aldri blir så desperat! Men det gjør så vondt og i tillegg så herjer angsten så i meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, vet ikke om det er stemmene som har satt det i gang, eller om det er stemmene som er angsten, eller om det er noe helt annet. Det er i alle fall slitsomt. Skulle jeg valgt selv hadde jeg nok sittet og kjederøykt hele tiden, bare for å tro at det hjelper. Det hjelper ikke. Det er greit nettopp når jeg gjør det, det hjelper bittelitt, jeg har noe å gjøre akkurat der og da, men med en gang røyken er stumpa så er angsten like sterk igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, kunne det ha hjulpet å skade seg litt? Nei, jeg tror ikke det. Tror det ville vært like ille like etter på det og. Men hva skal jeg gjøre da? Det er det jeg lurer på hele tiden. Det jeg ønsker å gjøre er å stappe meg full av mat, kutte meg opp for å så sovne, men jeg skal ikke gjøre det. Det hjelper ikke. Jeg føler meg bare enda mer crap etter på. Men hva skal jeg gjøre da? Jo, jeg er nok så tapper, så sterk og så flink og frisk at jeg bare lider meg gjennom det. Det går vel over til slutt prøver jeg å tenke, men vil det en gang gjøre det? Jeg er helt ærlig redd for å ha det slik her resten av livet. Men, det går nok over, tenker jeg igjen.

Ja, det går nok over, det har bare ikke gjort det enda, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil rømme, reise bort, være en annen, dra et sted og bare være lykkelig, men jeg kan ikke det, det er ikke slik det funker, jeg må bare lide meg gjennom det, men hvorfor gidder jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Vil det en dag bli nok? Kan noen bare komme inn i livet mitt, ta styringa, si hva jeg skal gjøre og gjør livet litt bedre for meg nå? Vær så snill …

Tenk om «lykkepiller» kunne gjøre en lykkelig?