Men jeg klarer det jo ikke alene …

Knærne svikter. Det er vondt å gå i trapper, ja, det er generelt sett vondt å gå, og tungt, veldig tungt. Kondisen finnes ikke. Matlysten derimot, den er der. Spesielt for godteri og andre usunne ting. Chips, åh, som jeg elsker chips. Sjokolade og. Junkfood og brus. Ja, jeg kjenner jeg blir hól bare jeg skriver om det. Jeg elsker mat, alt for mye. Jeg er avhengig. Klarer ikke begrense meg. Kan spise en sjokolade på en, to, tre. Ja, det samme med en chipspose.

Jeg er i aktivitet. Jeg går turer omtrent hver hverdag. Jeg er med på aktiviteter i idrettshallen en gang i uka og får opp pulsen og svetter som en gris. Men det er ikke nok. Jeg klarer ikke å kontrollere maten. Mat er trøst. Mat er godt. Alt for godt.

Jeg prøver så godt jeg kan, men plutselig var en sjokoladeplate vekke, chipsposen halvtom og brusen drukket opp. Jeg hater dette matkjøret jeg har. Jeg hater å ikke ha kontrollen. Det er ikke bare å slutte og spise alt man har lyst på. Det trengs viljestyrke. Det trengs noe mer enn det jeg har. Jeg vet ikke hva det er. Men jeg mangler det iallfall.

Jeg er drittlei av å ha vonde knær og mange kilo for mye å dra på. Ja, faktisk så kunne jeg ha mistet halve kroppsvekten min og å være normalvektig. jeg er sykelig overvektig, Fedme kalles det. Jeg sliter med det hver dag, men klarer bare ikke ta meg sammen. Klarer ikke å skjerpe meg. Og det gjør meg trist. Det får meg til å savne hverdagen da mat kontrolerte det meste. Når mat var fy-fy og noe jeg ikke trengt. Ja, det får meg til og med til å savne tiden når stemmene hadde kontroll. Når jeg ikke fortjente å spise. Når mat ikke var en alternativ. Noe jeg ikke hadde lov til. Noe jeg ikke fortjente. Noe jeg slapp å bruke penger på. Ja, det er nesten som om det var verdt å ha bråkete stemmer i ørene. Det var verdt å miste all kontroll.

Jeg skulle ønske jeg klarte dette. Klarte å skjerpe meg, ta meg sammen, gjøre noe med det. Men det klarer jeg ikke. Ikke alene iallfall, men hvem har jeg til å hjelpe meg? Alle sier at det er bare å kutte ned på ditten og datten, men hva når jeg ikke klarer det. Det er så vanskelig, og det gjør meg så trist.

Reklamer

Bivirkninger

14702388_1751701638491946_1672282633520025663_n14717207_1892467614321572_1733245042153518778_n

Sånn her har mine tre siste uker vært etter jeg begynte på en ny antidepressiva. Heldigvis har det gått over nå. Men å ikke sove og å ville spise hele tiden så trodde jeg jeg måtte slutte på de nye og. Men nå ser det ut som det har gitt seg litt. Sover iallfall og er ikke så sulten og har lyst på noe godt hele tiden lengre heldigvis!

Er jeg virkelig så stygg?

Jeg savner den tida da jeg raste ned i vekt, savner den tida jeg kunne gå dager uten å spise, savner tida da folk kommenterte at jeg var blitt tynnere. Jeg savner den tida, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Jeg er alt for glad i mat, og i feil mat, og alt for lite glad i å trene. Desverre. Og desverre hater jeg kroppen min og meg selv mer og mer. Jeg er syklig overvektig. Det er ikke bare litt valpefett det er snakk om. Det er snakk om sykelig overvekt. Det er ille. Jeg merker det i knærene når jeg går. Jeg er alltid sliten. Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min. Jeg passer ikke inn i den. Det er virkelig ikke meg. Det går mer og mer opp for meg hvor stygg jeg er. Jeg blir på gråten når jeg ser bilder av meg selv, ser jeg virkelig slik ut? Er jeg virkelig så stygg? Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at vekt ikke definerer hvem du er, men siden jeg er feit føler jeg meg svak, som en taper. Helt fryktelig. Jeg savner til og med tida da alt gikk ut på å ikke spise. Det var bedre enn nå i alle fall.

Og det var godt

Først kom sulten, så kom kvalmen som et stjerneskudd fra himmelen. Jeg sprang til doen satt meg ned, brakk meg et par ganger før jeg stakk fingeren i halsen og spydde. Og det var godt. Bli kvitt litt mat, bli kvitt litt ekkel mat. Ekkel mat som blander seg i magen min. Det var ikke tom der, jeg trenger ikke mer mat, for det var ikke tom der. Jeg kan leve på det litt til. Sult er en falsk følelse.

Fem om dagen

På mandag var jeg på helsesamtale og da tok vi opp ting som alkohol, tobakk, ernæring og trening.
Mitt forhold til alkohol er ganske lite eksisterende, jeg drikker kanskje en flaske ett eller annet en gang i blant, men det er heldigvis langt fra et problem eller misbruk eller noe.
Tobakk derimot, jeg har nettopp sluttet å røyke, og savner det absolutt ikke, men jeg har begynt å snuse ganske mye, så jeg bruker mer penger på snus enn det jeg noen gang har gjort med røyk, så jeg har veldig lyst å slutte å snuse, så neste gang jeg skal på apoteket så skal jeg kjøpe nikotintyggis og se om det hjelper. Blir sikkert avhengig av det og, men det er bedre det enn snus.
Trening derimot, jeg hater å trene. Det er ikke godt et sted, det er bare stress stress stress, likevel så kom vi fram til at jeg skulle trene tre timer i uka, egentlig tre og en halv som er anbefalt, men vi begynner med tre timer. To timer badminton og en time sykling. Jeg hater det helt seriøst, men jeg klarer det nok.
Det vanskeligste vi kom fram til var å spise fem måltider om dagen, nå spiser jeg gjennomsnittlig to, og det er stor forskjell på to og fem. Men jeg skal nok klare det, det er bare en stor omvending. Som oftes er middag det siste måltidet vi har om dagen, og nå må jeg presse inn to måltider etter det igjen, og det skal holde hardt. Å ha to måltider før middag tror jeg går greit. Det er bare å stå opp og lage mat med en gang jeg våkner, i steden for å vente til klokken tolv med å gjøre det. Helst skal jeg spise en frukt om dagen og, så i dag har jeg spist et knekkebrød og et eple og skal snart spise et knekkebrød og før jeg skal opp å lage middag og kanskje bake noen knekkebrød.
For meg virker det veldig rart og spise mer for å gå ned i vekt, men kroppen går jo i sparemodus når den får så lite mat som den får og sparer på alt det den kan få, så jeg må bare spise på for nå går jeg bare mer og mer opp i vekt. Jeg håper dette virkelig kan hjelpe på vekta og på trettheten jeg hele tiden kjenner.

Å fylle tomrommet

Det er helt stille.
De andre har langt seg.
Jeg rusler urolig rundt
på leting etter noe som kan hjelpe.
Jeg ser i skapene.
Jeg ser i kjøleskapet,
i frysen og i hyllene over komfyren.
Noe å stappe i meg.
Noe som kan roe uroen.
Noe som kan fylle tomrommet i meg.
Sjokolade, nøtter, juice og druer.
Pizza, boller, brus og is.
Alt jeg finner stapper jeg i meg.
Prøver å fylle tomrommet.
Prøver å roe uroen.
Men det hjelper ikke.
Det hjelper aldri.