Når håpet ikke er stort nok

Jeg har vært veldig opptatt av håp de siste årene, og håpet er det som har holdt meg oppe. Men i det siste har ikke håpet vært nok, eller jeg har kanskje ikke håp. Jeg føler at det aldri kommer til å bli bedre, og at det alltid kommer til å være slik her. Så håpet mitt er rett og slett ikke sterkt nok, og det er egentlig ganske vondt å tenke på, at det håpet som egentlig har holdt meg oppe hele tiden ikke er sterkt nok. At det håpet jeg har fått av Gud ikke er sterkt nok. Jeg føler nesten at jeg feiler når jeg ikke føler at det er håp for framtida, for jeg vet det står skrevet at Han har håp for framtida og at han ikke har ulykkestanker for oss, men fredstanker. Så jeg føler meg rett og slett nesten som en dårlig kristen for at jeg ikke føler håpet. Og det er jo absolutt ikke meninga at det skal være sånn, men hva skal jeg gjøre liksom? Skal jeg be mer, skal jeg lese i Bibelen. Kanskje jeg bare må tvinge meg til, for nå er jeg så langt nede at jeg ikke ser at jeg kan få håp av det, jeg føler bare at det er en byrde. Jeg er rett og slett sliten og lei av livet og jeg ser ingen håp, selvom jeg vet at det er håp der innerst inne.

Reklamer

Eg er einsam

Eg føler meg så aleina og forlatt. Som om ingen bryr seg. Det er frykteleg. Eg ser på folk som har venar og eg vert sjalu! Eg hatar det! Sjalusi er ikkje ei god kjensle, men eg kjenne på ho ofte nå for tida. Det gjer meg trist, i tillegg til at eg er trist fordi eg føler meg så einsam. Eg er kanskje egoistisk, men har ikkje er rett på nokon som bryr seg om meg? Eg bryr meg jo om så mange, og betyr så mykje for så mange. Kvifor kan ikkje nokon bety noko for meg. Kvifor kan ikkje nokon vera der for meg? Eg veit er sjølvgod og egoistisk, du treng ikkje seia det til meg. Eg veit det, eg føler meg berre så aleina og forlatt.

Det driter vel de i

Her går jeg med et lykkelig smil
farger håret
fjerner all tvil
sier jeg er lykkelig
ja tror de på meg
det gjør ganske vondt å vite
det gjør ganske vondt å si
at jeg er ulykkelig
og har det vondt
jeg vil så gjerne så gjerne så gjerne
bare ha det godt
vifte rundt med tusen sommerfugler i magen
og elske alt og alle
og bare være glad
men hvorfor er det ikke slik
men hvorfor er det ikke slik
det er så vondt så vondt å vite
så vondt så vondt å si
ja ja ja ja ja
det driter vel de i

Jeg trenger hjelp!

Jeg trenger hjelp til å forstå hvordan jeg skal klare å leve i denne verdenen. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg syns denne verdenen er skummel og at jeg savner stemmene, og det stemmer. Jeg syns verden er skremmende, derfor savner jeg stemmene. De er kjente. Det er vel egentlig ikke fordi jeg har det så mye bedre med stemmene for det har jeg ikke. Jeg har det bedre nå. Det er bare så skremmende å tenke på alle krav og alt kav. Da er det lettere å ligge i ei seng og høre på stemmer. Men jeg må bli vandt med dette. Jeg må bli vandt med å leve livet, og det trenger jeg hjelp til. Jeg har prøvd nå i ca et år å leve mer eller mindre symptomfri med noen få unntak, og jeg blir ikke vandt med det. Jeg klarer det bare ikke. Derfor trenger jeg hjelp, og den hjelpen syns jeg jeg burde fått for lenge siden. Men man må virkelig være frisk for å være syk, for å rope høyt det har jeg ikke orket. Men nå har heldigvis teamet jeg har rundt meg snudd og funnet ut at også jeg trenger litt mer hjelp enn det de kan gi meg. Bare så synd at det tok så veldig lang tid …

La meg gå inn til stemmene

La meg gå inn til stemmene, la meg være der, la meg få fred fra all verdens mas. Det er trygt, selv tross alt vondt. Det er hjemme, det er mitt mekka. Det er hvor jeg virkelig er meg. Den ekte meg, uten medisiner og styr. Den jeg er skapt til å være. La meg gå til stemmene, la meg få dem. La meg være fri. La meg være meg selv. Vær så snill. Ikke plag meg mer verden. Jeg sier opp!