Når håpet ikke er stort nok

Jeg har vært veldig opptatt av håp de siste årene, og håpet er det som har holdt meg oppe. Men i det siste har ikke håpet vært nok, eller jeg har kanskje ikke håp. Jeg føler at det aldri kommer til å bli bedre, og at det alltid kommer til å være slik her. Så håpet mitt er rett og slett ikke sterkt nok, og det er egentlig ganske vondt å tenke på, at det håpet som egentlig har holdt meg oppe hele tiden ikke er sterkt nok. At det håpet jeg har fått av Gud ikke er sterkt nok. Jeg føler nesten at jeg feiler når jeg ikke føler at det er håp for framtida, for jeg vet det står skrevet at Han har håp for framtida og at han ikke har ulykkestanker for oss, men fredstanker. Så jeg føler meg rett og slett nesten som en dårlig kristen for at jeg ikke føler håpet. Og det er jo absolutt ikke meninga at det skal være sånn, men hva skal jeg gjøre liksom? Skal jeg be mer, skal jeg lese i Bibelen. Kanskje jeg bare må tvinge meg til, for nå er jeg så langt nede at jeg ikke ser at jeg kan få håp av det, jeg føler bare at det er en byrde. Jeg er rett og slett sliten og lei av livet og jeg ser ingen håp, selvom jeg vet at det er håp der innerst inne.

Eg er einsam

Eg føler meg så aleina og forlatt. Som om ingen bryr seg. Det er frykteleg. Eg ser på folk som har venar og eg vert sjalu! Eg hatar det! Sjalusi er ikkje ei god kjensle, men eg kjenne på ho ofte nå for tida. Det gjer meg trist, i tillegg til at eg er trist fordi eg føler meg så einsam. Eg er kanskje egoistisk, men har ikkje er rett på nokon som bryr seg om meg? Eg bryr meg jo om så mange, og betyr så mykje for så mange. Kvifor kan ikkje nokon bety noko for meg. Kvifor kan ikkje nokon vera der for meg? Eg veit er sjølvgod og egoistisk, du treng ikkje seia det til meg. Eg veit det, eg føler meg berre så aleina og forlatt.

Det driter vel de i

Her går jeg med et lykkelig smil
farger håret
fjerner all tvil
sier jeg er lykkelig
ja tror de på meg
det gjør ganske vondt å vite
det gjør ganske vondt å si
at jeg er ulykkelig
og har det vondt
jeg vil så gjerne så gjerne så gjerne
bare ha det godt
vifte rundt med tusen sommerfugler i magen
og elske alt og alle
og bare være glad
men hvorfor er det ikke slik
men hvorfor er det ikke slik
det er så vondt så vondt å vite
så vondt så vondt å si
ja ja ja ja ja
det driter vel de i

Jeg trenger hjelp!

Jeg trenger hjelp til å forstå hvordan jeg skal klare å leve i denne verdenen. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg syns denne verdenen er skummel og at jeg savner stemmene, og det stemmer. Jeg syns verden er skremmende, derfor savner jeg stemmene. De er kjente. Det er vel egentlig ikke fordi jeg har det så mye bedre med stemmene for det har jeg ikke. Jeg har det bedre nå. Det er bare så skremmende å tenke på alle krav og alt kav. Da er det lettere å ligge i ei seng og høre på stemmer. Men jeg må bli vandt med dette. Jeg må bli vandt med å leve livet, og det trenger jeg hjelp til. Jeg har prøvd nå i ca et år å leve mer eller mindre symptomfri med noen få unntak, og jeg blir ikke vandt med det. Jeg klarer det bare ikke. Derfor trenger jeg hjelp, og den hjelpen syns jeg jeg burde fått for lenge siden. Men man må virkelig være frisk for å være syk, for å rope høyt det har jeg ikke orket. Men nå har heldigvis teamet jeg har rundt meg snudd og funnet ut at også jeg trenger litt mer hjelp enn det de kan gi meg. Bare så synd at det tok så veldig lang tid …

La meg gå inn til stemmene

La meg gå inn til stemmene, la meg være der, la meg få fred fra all verdens mas. Det er trygt, selv tross alt vondt. Det er hjemme, det er mitt mekka. Det er hvor jeg virkelig er meg. Den ekte meg, uten medisiner og styr. Den jeg er skapt til å være. La meg gå til stemmene, la meg få dem. La meg være fri. La meg være meg selv. Vær så snill. Ikke plag meg mer verden. Jeg sier opp!

Tiden leger sår

tiden går
og den skal lege alle sår
men smerten
den går ikke bort
sår leges
arr blekner
evig uerinderlige
er minnene om deg
borte som snøen
om sommeren
ute av syne
ute av sinnet
borte for alltid
men smerten
den går ikke bort
selvom sår leges
og arr blekner
den går ikke bort

Tom innvendig

Jeg burde sove, men jeg føler meg så tom innvendig. Jeg vet ikke hva det betyr. Jeg er jo egentlig lykkelig … Er det normalt å av og til være tom innvendig? Jeg bare spør for jeg er ikke vandt med p være lykkelig og tom samtidig.

En flytende liten klump i et hav av vondt-vondt

Det gjør så vondt
å vite
at du har det så
vondt.
og at det
egentlig er
ingenting
jeg kan si
eller gjøre.
At det egentlig er
ingenting jeg kan
påvirke.
Jeg bare er her
og ser at du har det
vondt
som en flytende liten
klump
i et stort stort hav av
vondt-vondt.
Det hjelper vel ingenting
at jeg er her
som en
klump
og
bare ser på at du
har det så
veldig
veldig
vondt.
Jeg vet at ingen-
ting kan gjøre det
bedre.
Jeg vet at jeg bare er
en
liten
klump.
Men vær så snill
bare
tro
at det jeg gjør
gjør jeg bare for å
være god mot deg.
Vær så snill
hold
motet
opp og tro
at den
bønnen
jeg
ber for deg blir
hørt
av flere
enn bare meg og deg
Vær så snill
å hør på denne lille
klumpens ord
om at
Gud
er
der
og
Gud
er
stor.

Jeg vil så gjerne bety noe for deg!

Når man ikke har noe bra å si.
Når man ikke kan si noen trøstende ord.
Når klemmer virker så svake og meningsløse.
Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg skulle ønske jeg hadde ord som leget alle sår.
Jeg skulle ønske jeg hadde klemmer som varmet opp alle harde ting.
Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg som gjorde alt bra igjen.
Som fikk deg til å glemme alt det vonde
Som kunne åpne øynene dine slik at du kunne se alle de vakre fargene
Jeg skulle ønske du kunne gjort noe godt ut av situasjonen.

Jeg vet at det ikke er lett
og jeg vet ikke hvordan man skal klare det.
Men jeg vet at det går an.
Jeg har sett det,
jeg har opplevd det.
Så vær så snill, hjelp meg hjelpe deg.
Jeg vet hverken hva jeg eller du skal gjøre.
Men jeg vil så gjerne at du skal ha det bra.
Jeg kan gi deg klemmer.
Jeg kan gi deg smil.
Jeg kan fortelle mine dumme vitser og bare være meg.
Jeg kan være her for deg,
men jeg skulle ønske det hjalp.
Jeg skulle ønske jeg kunne se at du ville bli bedre.
Jeg skulle ønske at det jeg gjorde
og den jeg er for deg
ville gjøre deg bra.
Men jeg vet ikke,
for jeg føler ikke at det hjelper.
Så vær så snill, fortell meg.
Er jeg til bry for deg?
Vil du jeg skal gå?
Eller skal jeg fortsette å bare være her for deg?
For du vet, jeg er så glad i deg og vil deg bare vel.
Tenk om jeg kunne bety noe spesielt for deg!

Fortreng at du ikke elsker nok

Dette er et gammelt dikt som egentlig ikke betyr noe for meg lengre, men som jeg vil dele med dere likevel.

Hvorfor starter du på løpet når du ikke kan fullføre det?
Vet du det ikke?
Vet du heller ikke at ingen vil syns godt om deg for det stykket du orket å gå?
Alle vil bare tenke at du ikke klarte det til mål.
Vet du ikke hvor tøft løp det er?
Vet du ikke at du burde gi opp nå?
Gi opp før du har begynt.
Slik at de ikke kan si du endte løpet før du var i mål.
Vet du ikke at det blir så mye lettere for alle?
Så mye letter for meg som slipper å se at du bryter.
Vet du ikke at det er det du burde?
Kan du ikke bare forstå det selv?
Slik jeg slipper å si det.
Slik jeg slipper å være den slemme.
Ikke fordi jeg ikke vil være den slemme.
Men fordi jeg ikke vil være slem mot deg.
Jeg skal ikke si til så mange at du er den slemme.
Jeg kan godt holde tett.
Men bare vær så snill.
Forstå det nå.
Forstå at du ikke kommer til å klare å stå hele løpet nå.
Gå hjem og glem alt.
Lukk øynene dine og lat som at intet løp finnes.
Fortreng at jeg finnes og at du ikke elsker nok til å stå løpet ut.