Et lite samfunn

Det blir som et lite samfunn. Et lite samfunn utenom det vanlige, men ingenting overrasker meg egentlig. Jeg lærer å leve med de andres feil og mangler. Deres påfunn bryr meg ikke lengre. Ting er ikke ekle, flaue, teite eller dumme. Vi har nemlig alle en grunn til oppføre oss som vi vil. Vi er her alle av våre egne grunner, litt forskjellige og litt like. Vi har til felles at verden der ute er litt for stor for oss, eller for noen, at de er litt for store for verden. Her er det ingen grenser på galskapen. Jeg tror ikke normale folk ville overlevde et døgn her inne. Ikke fordi vi er så galne, ikke fordi vi ville tatt livet av deg, men rett og slett fordi det er en så surrealistisk opplevelse å tilbringe så mye tid med mennesker du ellers aldri ville ha truffet, med mennesker som gjør ting helt utenom norske normer, med mennesker som ikke er riktig bevarte, og fordi friheten er det noe av det viktigste menneske har og her kan du leve helt uten den. Du kan ikke låse soveromsdøra di, ikke en gang dodøra, du må dusje velviten om at hvem som helst kan komme inn hvert minutt. Derimot er alle andre dører låst, og du må alltid ha noen til å låse dem opp for deg når du skal inn og ut, om du er så heldig at du får gå inn og ut, og gjør du det er du heldig om du får gjøre det alene. Alt er et privilegium. Du er ribbet for alt og må klarte deg opp fra bunnen og opp over. Ja, de fleste som er her inne har nådd bunnen før de kom inn.
Jeg skriver ikke dette for å skremme deg eller glorifisere meg selv, jeg skriver det for at du kanskje skal forstå, at å være innlagt er noe surrealistisk, uforklarlig og helt fremmed i forhold til verden der ute, og verden der ute er ofte surrealistisk, uforklarlig og fremmed for oss her inne.

Alvorlig sinnslidelse

Alvorlig sinnslidelse, bla bla bla bla, alvorlig sinnslidelse, bla bla bla bla, kan du ikke være så snill å holde kjeft? Jeg vil ikke høre på deg at du sier det. Det høres skremmende ut. Jeg blir lei meg, redd og fortvilet. Jeg vil ikke høre på deg mer! Kan du ikke bruke andre ord?

Jeg tror vi bør gjøre noe nå

Det var disse skjebnesvangre orda som gjør at jeg ligge på gulvet inne på et sykehus og blogger nå. Grunnen til jeg ligger på gulvet er at jeg ikke har noen stol til skrivepulten min (idiotisk å ha skrivepult, men ikke stol) og fordi jeg er så veldig lei av senga mi.
Jeg tror vi bør gjøre noe nå, ikke vente å se, men nå. Jeg valgte det selv denne gangen, før det ble for ille. Før jeg egentlig ikke hadde noe valg. Før jeg ble så dårlig at jeg ikke visste opp og ned, inn og ut på meg selv. Jeg er ganske oppgående, jeg trengte bare en pause i livet mitt. Jeg klarte å si i fra, jeg klarte å innse det selv før det hadde gått for langt. Jeg er stolt av meg selv!

Jeg skulle jo bli frisk

For et år siden snakket jeg med en venninne i telefon mens jeg gikk langs stranda og tenkte på livet. Vi snakket om alt mulig, alt fra Gud og hvermann til alle våre hverdagsproblemer. Jeg husker denne samtalen godt. Jeg tror den betydde mye for oss begge. Den betydde i alle fall mye for meg. Jeg sa noe i denne samtalen som jeg trodde skulle forandre livet mitt helt. Jeg satte meg et mål jeg skulle nå samme hva, og det var jeg sikker på. Nå vet jeg ikke hva det jeg sa betyr lengre. Jeg vet ikke om det er mål eller hva det. For meg er det bare tomme ord. «Når jeg er ferdig med denne bachelorutdanninga skal jeg være frisk nok til å begynne å jobbe.» Det var de ordene jeg sa. Og som de som har lest bloggen min kanskje har forstått så har det skjedd litt endringer i drømmen min. Jeg har sluttet på studiene og begynt på et deltidstudium. Jeg vet ikke lengre hva jeg vil bli, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg studerer bare noe for å ha noe å gjøre, for å ha et sted å høre til. Jeg kan ikke lengre si at når jeg er ferdig med bachelorutdanninga mi skal jeg være frisk, for jeg har slutta på den. Det er sårt, litt tomt. Jeg hadde jo et mål om å bli frisk når jeg var ferdig. Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe da, legge alt annet bak meg. Nå vet jeg ikke annet enn at jeg ønsker å bli frisk, når enn det blir, hva enn jeg blir, og blir jeg det ikke skal jeg leve slik jeg får mest mulig ut av livet mitt.

En ny drøm

Selv om det bare blir med drømmen, så betyr ikke det at drømmen må være fast, drømmer kan komme og drømmer kan gå. Er den ene drømmen for stor, for vanskelig å oppnå, ja rett og slett uoppnåelig så finn en annen drøm, en realistisk en, en god en. En du vet du kan fullføre, en du vet er for deg.
Jeg har funnet meg en drøm, gjort helvending i livet, byttet studie, tatt et lite friår, begynt på noe gøy, utfordrende og mer meg.
Å ikke klare å oppfylle en drøm betyr ikke at jeg feiler, det betyr bare at jeg kanskje trenger en annen drøm, og det er helt opp til meg hva min drøm skal være.
Som Christina Madsen sa:
“I recovered my immense will to live when I realized that the meaning of my life was the one I had chosen for it.” Paolo Coelho …

Jeg lever

Ville bare si jeg lever.

Det blir bare med en drøm

Det blir bare med en drøm
Ikke mer, ikke mindre
Målene er for høye,
og jeg er for dårlig til å klare det
Av og til er det bare best å gi opp
Innse at det ikke er noe vits
Slutte før innsatsen blir for stor til at det gjør for vondt å gi seg
Gi seg før alt går på tryne og jeg bommer på målet i all for høy fart