Farvel du voksne menneske

Bryr du deg ikke lengre?
Har du nok med deg og ditt?
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg hadde bare ikke trodd at akkurat du
ville ha forandra seg så mye som du gjorde
Jeg savner den du var
og kjenner jeg avskyr den du er nå
Jeg gruer meg til å møte deg igjen
Du er ikke den du en gang var
Du er annerledes
Forandret
Egentlig er du en helt annen nå
Du har blitt den du sa du aldri ville bli
men det er en helt annen historie
for du har også blitt den jeg ville
at du aldri skulle bli
En voksen.

Jeg føler du ikke bryr deg
Du har ikke lengre tid til å snakke
Du spør aldri hvordan det går
Du tar aldri kontakt
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg vet det er naturlig
En del av livet
Men likevel
Jeg savner den du var
Det du betydde for meg
Det vi hadde sammen

Farvel du voksne menneske
Jeg er ikke klar til å gå med deg
inn i voksenlivet enda

Reklamer

Det er lenge siden jeg har skrevet. Helt siden i fjor. Jeg har ikke glemt bloggen, nei. Jeg husker på den stadig. Jeg tenker på at jeg vil skrive, men mitt forrigje innlegg Ordene er fortsatt gjeldende. Jeg skulle ønske jeg hadde blogga oftere sånn jeg kanskje kunne ha huska alt som har skjedd. Men jeg husker ingenting. Eller, noe husker jeg jo, men det er så mye jeg ikke husker. Småting i hverdag og store ting i livet. Men dette innlegger skal ikke handle om det. Det skal handle om noe annet. Jeg hadde en plan på hva jeg skulle skrive da jeg åpna denne fanen for å begynne å skrive, men nå husker jeg ikke helt hva det var. Jeg får bare skrive noe. Skrive, skrive, skrive. Skrive helt jeg føler meg ferdig.

Det har hendt mye i det siste. Jeg har slutta på studiene. Slutta. Ikke bare tatt en pause. Jeg har gitt opp. Det er ikke vits å pine seg gjennom det lengre. Jeg fikk ikke gjort noe. Leste ikke. Tok ikke eksamene heller. Da er det vel ikke vits å fortsette? Pine seg uten å få noe igjen for det.

Jeg har vært innlagt en gang i måneden siden desember. Satser på at jeg skal klare mars uten en eneste innleggelse.

Jeg har følt at jeg har blitt gitt opp. Jeg fikk avslag på min henvisning til poliklinikken på DPS. Jeg følte meg litt mindre gitt opp da legen på døgnavdelinga sa at alle som hadde et tilbud på dagavdelinga på DPS fikk nærmest automatisk avslag. Hun sa vi burde sende en ny henvisning. Hun har slutta i jobben sin og ingenting har blitt gjort.

Men jeg har og følt at jeg har blitt tatt på alvor. De kommer med forslag om nye behandlingstilbud. Intensiv opplegg og langvarige. Her og der. Jeg håper bare noe skjer. Til nå har det bare vært snakk. Ingenting skjer av seg selv og jeg kan ikke skrive henvendelser selv. Jeg kan mase og purre, ja det kan jeg. Og jeg har til og med gjort det. Men det er de som må gjøre. Jeg håper på fortgang.

Jeg har slitt meg ut. Gang på gang. Ligget og grått av smerte dagen derpå. Jeg klarer ikke helt å porsjonere kreftene rett. Jeg får feber og vondt rundtforbi, blir lyssky og uvel. Men jeg lærer aldri. Det går jo så ofte fint mens jeg holder på. Jeg glemmer at det kommer en ny dag i morgen. Senest på fredag brukte jeg opp ekstratanken av drivstoff. I går lå jeg og klarte nesten ikke bevege et lem. Jeg var så sliten, det verket så i hele meg. Kroppen var for tung til å bæres. Men likevel kjedet jeg meg så. Senere på kvelden orket jeg litt. Jeg var letta og glad over at jeg hadde fått kreftene tilbake. Jeg tenkte ikke over at batteriene burde bli ferdig opplada før jeg begynte å bruke dem. Jeg klarte et par timer før jeg falt om mulig lengre ned igjen. Lyset ble for lyst. Jeg måtte skru av alt lys. Heldigvis fungerte hørselen og stemmen. Jeg kunne fortsette å videochatte, sånn uten videoen da. Jeg klarte til slutt å karre meg opp i senga kvalm og fæl med en heidundrende hodepine. Neste gang jeg tror jeg klarer litt mer enn det jeg egentlig gjør så håper jeg at jeg husker på denne helga. Og snakk om å ta hensyn til sin egen kapasitet så tror jeg jeg bør avslutte nå før jeg havner helt på bunn igjen. Jeg skal jo leve i morgen og, og da er det jobb.

Dette ble kanskje ikke helt som planlagt og langt fra så bra som jeg ville det skulle bli, men kanskje jeg må senke standarden min. Jeg sier iallfall farvel og på gjensyn (om ikke så alt for lenge håper jeg.)

Ordene

Det har gått lang ting. Flere måneder. Jeg har ikke skrevet et ord her på bloggen. Jeg har ikke skrevet så mye i det hele tatt. Alt har vært et ork. Å chatte på facebook som jeg kunne gjøre i timevis før i tiden har blitt en mare. Som en pinlig, treg samtale jeg helst vil komme meg ut av. Å trykke liker og tagge venner i dumme bilder på facebook har vært min form for kommunikasjon i hverdagen. Å møte folk. Snakke i telefonen. Ja, egentlig har all form for kommunikasjon har vært et stress. Alt som har med ord å gjøre er vanskelig. Jeg har skrevet det absolutte minstekravet på de siste oppgavene mine på studiet. Eksamensoppgaven leverte jeg aldri inn. Jeg skrev fem setninger, eller var det egentlig bare tre? Enda et halvår bortkasta. Eller, det har absolutt ikke vært et bortkasta halvår. Det har skjedd mye! Både på godt og vondt. Men det skal jeg ikke skrive om nå. Det får bli et eget innlegg dedikert til det. Dette innlegget skal bare handle om ordene. De forbaska ordene. De umulige ordene. De lydløse ordene. De usynlige. De ikke-eksisterende.

Jeg har tidligere skrevet om hvor redd jeg har vært for å miste ordene mine. Den gang var det ikke som nå. Da var ordene der. De kom bare ikke ut. Jeg sliter fortsatt med å finne de rette ordene og å skrive dem rett. Heldigvis ikke i like stor grad nå som da. Det stopper opp av og til når jeg skal skrive ord. Hvordan staver man egentlig absolutt? Jo, jeg vet det begynner med en a, men hva så? Fingrene vil trykke på alle tastene samtidig. Hvilken kommer først? Og er det noen d’er eller n’er i det? Jeg vet ikke. Husker ikke. Tar en liten pause. Setter fingrene mine på pause. Tenker litt. Nullstiller hjernen også går fingrene på nytt. De klarer det igjen. De skriver resten av ordet. b s o l u t t. Jeg kan det jo egentlig. Jeg vet det jo egentlig. Det går bare i stå.

Men nei, det er ikke slik nå. Eller jo, det er jo det, men det er ikke det som er problemet. Det er det at det er ikke kontakt mellom fingrene og hodet. Ikke hjertet og hodet heller. Ingenting er i kontakt med hodet. Det stopper opp. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg tror jeg har mye på hjertet og i hodet. Jeg får bare ikke tak det. Men nå, nå skriver jeg.  Av hjertens lyst. Eller av noe annet. Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at jeg skriver? Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om, men jeg har ikke hatt ord. Jeg har ikke visst hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal skrive det. Men, jeg lever på tross av ordene.

Det var ikke det de gjorde

Jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg skriver om det igjen. Kanskje jeg bare burde la det ligge, men det klarer jeg ikke. Jeg må skrive, gang på gang. Forhåpentligvis så går jeg tom for ord en gang. Forhåpentligvis gjør ikke ting så vondt lenger heller så lenge hvis jeg noen gang går tom for ord. Jeg ser ingen legedom i ordene til nå så kanskje jeg bare burde slutte å skrive om det, men jeg klarer ikke la være. Det brenner inni meg. Det gjør så fælt vondt. Jeg klarer ikke komme over det.

For det var ikke det de gjorde. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det er lette for meg å tenke at jeg burde gjort så mye annerledes og kanskje er det der feilen ligger og. Hvis jeg bare hadde vært litt mer frampå, litt mindre ekkel, litt greiere, litt snillere, litt mer sosial, litt mindre meg. Ja, kanskje jeg hadde hatt venner da.

Jeg vet ikke om det er rett å kalle det mobbing. Men jeg vet det var utfryselse og utenforholding. Det vet jeg. Jeg vet jeg aldri fikk være en av dem. Jeg vet jeg ikke hadde venner og det er lett for meg å da tenke hvem vil vel være venn med meg. Hva er vel jeg verdt, ingen vil jo være med meg.

Det er kanskje derfra den tanken kommer fra. Den om at jeg ikke har noe verdi. At jeg er verdiløs. Bortkasta plass på denne jorda.

Jeg tror jeg overreagerer. Det kan vel da ikke vært så ille. Kan det vel? Hvis det var så ille som jeg husker å ha opplevd det, hvorfor gjorde ingen noe da? Jeg må vel overreagere. Det kan ikke ha vært så ille. De ville vel ha grepet inn da? Voksne mennesker kan vel da ikke la være å gripe inn når de ser at et barn har det så vondt? Nei, jeg må ha overreagert.

Dessuten var det ingen bevis. Det var ingen som slo. Det var ingen som skittsnakka. Det var ingen skrev stygge ting. Jo, forresten. Det var jo det. Senere. Men ikke da. Ikke på barneskolen. Vi hadde heldigvis ikke sosiale medier da. Det var ikke før på ungdomsskolen det begynte. Men da, på barneskolen, da var det ingen beviser. Ingenting jeg kunne slå i bordet med å si at de hadde gjort.

Det var nemlig ikke det de gjorde som var problemet. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det var alt jeg ikke var og alt det jeg var som var problemet. Det var nok jeg som var problemet. Det er iallfall det jeg tenker nå i dag, selv om jeg kanskje tror jeg vet bedre.

Kanskje var det så ille som jeg husker. Kanskje var jeg venneløs. Kanskje var jeg utestengt. Kanskje var jeg ingen og ikke verdt noe (for dem).

De var ikke bare slemme, om jeg kan kalle dem det. Jeg tror det er bedre å kalle dem uvitende. Barn kan vel ikke være så slemme vel vitende om hva de gjør? Jeg husker de lekte med meg og. Sånn av og til. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en venn eller venninne på skolen jeg kunne kalle min. Jeg kunn godt delt han eller henne med noen, men at vi kunne vært venner. Sånn på ordentlig.

Jeg tror det verste var den dagen jeg fikk sannheten slengt i fleisen. Jeg har skrevet om det før, men jeg skriver det igjen. De var vel et år eller to eldre enn meg. De hadde hatt om at hvis det var noen som ikke hadde noen venner må de leke med dem. Jeg var en av dem. De sa det til meg etter vi hadde lekt en stund. Jeg husker ikke hva vi lekte, men jeg husker det var på SFO. Jeg husker hvor vi satt og lekte. Og jeg husker så alt for godt hva de sa. De sa på en veldig fin måte at jeg ikke hadde venner. Jeg vet at de bare var snille. Alt for snille. Det var derfor de lekte med meg. Ikke fordi de likte meg, men for å være snille.

Jeg vet ikke hvordan alt dette påvirker meg nå. Jeg klarer fint å være sosial. Jeg har venner. Jeg knytter meg fort til folk. Jeg har lett for å bli kjent med nye. Det har kanskje ikke gjort noe med meg. Iallfall ikke når det kommer til å stole på folk og starte nye vennskap. Men likevel. Det har gjort noe med meg. Det har gjort meg til en selvhatende person. Til en person som ikke tror hun har noe verdi. Til en person som ikke tror hun er noe. Som ser på seg selv som bortkasta.

Jeg har aldri vært populær. Alltid blitt valgt sist. Alltid måtte presse meg på. Alltid blitt svikta. Utnytta. Vært utenfor. Ikke blitt inkludert. Det gjør mer med et menneske enn man skulle tro. Eller kanskje ikke. Kanskje alle vet og forstår at vi alle trenger å føle tilhørlighet. Ha venner. Bli inkludert. Bety noe.

Hvis de hadde visst hva de gjorde, eller rettere sagt ikke gjorde hadde de da vært venn med meg? Barn kan vel ikke forstå slike ting. Men hvis de kunne, hadde de da vært venn med meg? Jeg håper det. Inderlig. Men hva hjelper vel det meg? Hva hjelper vel det meg å tenke at de bare var barn. Jeg var også bare et barn. Jeg opplevde noe et barn aldri skulle ha opplevd. Å være venneløs. Føle seg verdiløs. Bli holdt utenfor.

Jeg prøver å ikke være bitter. Bitterhet går bare ut over en selv. Men hva skal jeg være da? Trist? Jeg vet jeg burde glemme. Jeg vet jeg burde tilgi. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det for de gjorde jo egentlig ingenting.

Jeg klarer ikke gå videre.

Hvem er jeg og hvor var jeg?

Den siste tiden har vært rar. Jeg har ikke helt skjønt hvem jeg er og ikke minst hvor jeg er eller var. Det høres kanskje litt rart ut. Jeg vet jo egentlig hvor jeg er. Det er bare det at alt har føltes så fjernt og at verden er så rar. Jeg syns diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder forklarer så godt hvordan jeg har følt det så jeg velger å lime det inn her slik at dere som ikke kjenner til diktet kan lese det.

 Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Det har vært rart å være i den verdenen jeg har vært i. Jeg har vært aktiv, flink og gjort en hel del ting jeg ikke pleier å få til til vanlig. Følelsen av at alt er så rart kan derimot ikke sammenlignes med den følelsen det var å komme tilbake igjen til den virkelig verden. Det er som et tåkeslør har forsvunnet fra øynene mine. Jeg ser alt så klart og det er så underlig.

Jeg har tatt samtaler og valg etter jeg kom tilbake som jeg ikke vet hva jeg føler om enda. Jeg tror de har vært bra for meg. Iallfall noen av dem. Jeg har kuttet ut folk fra livet mitt og invitert andre inn. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått nye venner og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har også sagt farvel til en venn og det føles faktisk også godt (tror jeg.) Jeg vet det føles godt ut nå, men kanskje kommer jeg til å angre. Jeg vet ikke. Noen folk bryter en mer ned enn de bygger en opp, men det kan jeg heller dedikere et annet innlegg til for det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skal nemlig handle om hvor underlig alt er.

Jeg har som sagt vært så flink og hatt så mye energi. Jeg vet ikke om det har vært en «syk» periode eller om det bare har vært en periode av noe annet. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet på en oppgave jeg nå har levert inn. Skummelt var det og vondt i magen får jeg bare jeg skriver dette mens jeg venter på bedømmingen av den. Jeg har også vært veldig kreativ og fått til masse på den fronten. Hvis sant skal sies har jeg en del uferdige prosjekter på den fronten så jeg har kanskje ikke fått til så veldig masse likevel. Men det har vært godt å holde på med, det har det.

Men jeg har også vært på den motsatte siden av skalaen. Jeg har vært sliten. Sovnet flere timer på sofaen flere dager i uka. Totalt utslitt når jeg kommer jeg hjem. Jeg lurer på om jeg har tatt meg litt hardt ut ltit for lenge og nå har smellen kommet. Jeg føler likevel at jeg har det helt greit. Jeg er angstfull til tider. Jeg har selvmordstanker og fantasier, ja av og til planer også. Jeg er redd for rare ting. Jeg føler meg rar. Men likevel tenker jeg at jeg har det helt greit. Jeg er reflektert, ja kanskje litt mer enn til vanlig. Jeg vil gjøre noe med problemene mine. Jeg vet bare ikke hva jeg vil gjøre med livet. Det er nemlig så rart og underlig.

Jeg vet ikke hvor jeg har vært eller hvorfor jeg var der. Jeg vet det var godt og jeg vet det var vondt. Men det jeg vet allerbest er at det har vært veldig rart og underlig å komme tilbake. Jeg vet også at det føles som om en del av meg ble igjen i den andre verdenen. Jeg vet ikke hvor den delen er og jeg orker ikke lete. Alt er alt for rart til å klare det. Kanskje finner jeg den igjen. Kanskje forblir jeg rar resten av livet, men det klarer jeg vel å venne meg til det og.

Jeg husker ikke hvem jeg er eller hvor jeg var, heller ikke hva som var meninga med dette innlegget eller hvorfor jeg begynte å skrive det. Jeg vet bare at her er så underlig. 

En som het en

Her sitter jeg med macen min. Jeg tenker på at jeg burde lest gjennom oppgaven min som jeg snart skal levere inn, men jeg havna heller inn her på bloggen min. Jeg skulle egentlig bare inn og sjekke feeden om jeg hadde noen interessante innlegg der jeg ville lese. Det hadde jeg selvsagt og. Jeg leste min gode venninne Christine sin blogg og leste dette innlegget. Hun skriver Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Og jeg skjønner godt hva hun mener med det, tror jeg. Jeg vet iallfall hva jeg mener med det. Christine skriver om ensomhet. En som het en. Jeg syns det er så fint å dele det opp slik. Annie Riis har skrevet en bok som heter En som het En. Det er en diktbok. Jeg skal og snart selge diktboka mi. Den er på vei i trykken. Det er spennende. Der har jeg skrevet litt om en som het en min. Og mange av de andre diktene du finner her på bloggen.

Jeg har følt mye på ensomhet. Joik i Norge la ut bildet under og jeg fikk det opp i min feed på facebook. Det stakk så i magen at jeg har stjelt det og legger det ut her. 21730981_1420654104684026_3802443183079828245_n

Det var sjeldent jeg hadde noen å overføre sanger med. Jeg tror ikke at det var på grunn av at jeg hadde dårlig musikksmak. Jeg hørte jo på Rosa Helikpoter av Peaches jeg og. Likevel hadde jeg sjeldent noen å dele sanger med. Telefonen min hadde infrarød og jeg var en av de første til å få blåtann og faktisk.

Når man ikke har noen å dele sanger med, med hjelp av infrarød eller blåtann så har man sjeldent noen å være med ellers heller. Så det hadde jeg ikke. Noen ganger hadde jeg det som jeg tidligere har skrevet så hadde jeg mange å være med når folk trengte hjelp med leksene eller noe lignende, men ikke sånn ellers. Derfor sier jeg som Christine: Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Jeg brukte nettet til alt det var verdt. Jeg fikk venner. Venner jeg fortsatt har (litt) kontakt med. Jeg er venn med mange av dem på facebook, følger dem på instagram og snapchat. Ja, noen har jeg til og med mobilnummeret til. Selv om jeg kanskje ikke har like mye kontakt med dem som jeg hadde kontakt med da jeg var 15 år så har jeg fått nye nettvenner. De er like gode venner som IRL-venner. Jeg bare er ikke med dem på ordentlig vil noen si. Jeg vil si det kanskje er dem jeg er mest med på ordentlig. De gode venninnene jeg har på nettet er lette å være med. De forventer ikke at jeg skal møte dem da og da. De forventer ikke at jeg skal smile og være hyggelig når jeg møter dem på gata for jeg møter dem ikke på gata. Jeg slipper at de vinker til meg og jeg ikke vinker tilbake på grunn av at jeg ikke har sett dem på grunn av mitt dårlige syn. Jeg skal forresten få nye briller. Bestilte dem i dag.

Min nettvenner har jeg plukka ut selv. Det er ikke pliktvennskap. Det er vennskap jeg selv ønsker å ha, ikke bare vennskap jeg burde ha fordi vi er i samme sosiale omgangskrets eller være ektemenn er venner. Jeg liker mine nettvenner. De tåler hele meg. Jeg har valgt dem så godt ut at de tåler meg på både gode og dårlige dager. Det er jeg takknemlig for.

Nå begynner jeg å få venner, steg for steg i mitt «virkelige» liv. Jeg kan telle tre nye venner. De er jeg veldig takknemlige for og. Venner er viktig for meg. De er viktige for meg om det er venner jeg «bare» skriver med, venner jeg skriver mest med men av og til møter eller venner jeg nesten bare møter og sjeldent skriver med.

Det er godt å ha venner på nett, men for meg er det viktig å ha venner IRL og. Det har vært en mangelvare i mange år. Jeg har fått venner og mistet venner. Jeg har fått venner og de har flyttet fra meg. Vennene mine vil studere. Det skjønner jeg godt, men det gjør likevel veldig vondt når de velger å flytte bort. De velger jo ikke bort meg. De velger bare noe annet og det klarer jeg veldig godt å skjønne, men det gjør likevel vondt.

Et skap av venner kan kanskje få bort en som het en, men man kan være like ensom med et skap av venner og. Av og til tar det bare en venn til å få bort en som het en, andre ganger kan ikke et helt skap av venner fjerne en som het en. Men det er en helt annen historie og fortjener et helt annet blogginnlegg. En som het en som ligger inni er vondere og vanskeligere enn en som het en som ligger utpå. Men jeg er iallfall veldig takknemlig for alle vennene mine uansett hvordan jeg holder kontakten med dem. Jeg er glad i dem og, også dem jeg ikke har kontakt med, men det gjør vondt. Det kan gjøre vondt å være glad i vennene mine jeg har kontakt med og, spesielt når de har det vondt. Jeg håper jeg kan gjøre en forskjell i deres liv for de gjør en forskjell i mitt liv.

Jeg er takknemlig og ikke like ensom som før.