Jeg er stolt av meg selv

IMG_0530

Her satt jeg og grein og grein i dag. Jeg tok egentlig et forgrått bilde av meg selv, men det har forsvunnet et eller annet sted. Av og til prøver jeg alt for hardt og av og til klarer jeg ikke alt det jeg prøver på. I dag var en av de dagene. 

Jeg hadde ikke kommet halvveis hjem en gang før jeg måtte stoppe bilen, ringe mamma og få henne til å plukke meg opp og kjøre bilen hjem for meg. 

Men det er lov. Jeg tok hensyn til meg selv. Jeg pressa meg ikke alt for langt over smertegrensa. Det skjedde ting jeg ikke hadde kontroll over som jeg ikke visste skulle skje og dermed ble den bilturen hjem mye vanskeligere enn det den hadde trengt å bli. 

Jeg kan være stolt av meg selv kasta inn håndkle der og ikke pressa meg for mye. Jeg er stolt over meg selv for å ha kasta inn håndkle og ikke ha pressa meg for mye. 

Reklamer

Jeg skriver ikke lengre.

Det er nesten et år siden jeg skrev noe her sist og i hele 2018 posta jeg bare to innlegg. Det er en god grunn til dette. Jeg skriver nemlig ikke lengre. Jeg savner det. Jeg tror det kunne vært godt for meg. Få ut ting gjennom skriving istedenfor andre mindre konstruktive måter. Jeg har tenkt på tanken å slette hele bloggen, men det kan jo være at noen tilfeldigvis ramler over denne bloggen og den kan hjelpe dem på en eller annen måte.

Jeg kom inn på wordpress.com med en feil i dag. Jeg skulle egentlig sjekke kinoprogrammet, men trykka feil. Jeg bladde nesten tre måneder tilbake i feeden min og ble oppmerksom på at veldig mange av de bloggene jeg fulgte før også har blitt stille. Jeg ønsker jo egentlig ikke være stille. Jeg har skrevet noen små innlegg på en annen blogg, men det har blitt med det.

Jeg har tankene og ordene. Jeg orker bare ikke få dem ned på papiret. I fjor gikk jeg gjennom et to måneders langt behandlingsprogram som gav meg omtrent ingenting, men da oppdaterte jeg Instagram til tider. I år har jeg hatt cirka 20 innlegg på insta og halvparten av dem har handla om min store angstdistraksjon: puslespill. På en måned pusla jeg litt over ti puslespill.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette blogginnlegget. Kanskje inspirer meg selv til å begynne å skrive (og å pusle) igjen istedenfor hva enn jeg driver med nå …

Farvel du voksne menneske

Bryr du deg ikke lengre?
Har du nok med deg og ditt?
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg hadde bare ikke trodd at akkurat du
ville ha forandra seg så mye som du gjorde
Jeg savner den du var
og kjenner jeg avskyr den du er nå
Jeg gruer meg til å møte deg igjen
Du er ikke den du en gang var
Du er annerledes
Forandret
Egentlig er du en helt annen nå
Du har blitt den du sa du aldri ville bli
men det er en helt annen historie
for du har også blitt den jeg ville
at du aldri skulle bli
En voksen.

Jeg føler du ikke bryr deg
Du har ikke lengre tid til å snakke
Du spør aldri hvordan det går
Du tar aldri kontakt
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg vet det er naturlig
En del av livet
Men likevel
Jeg savner den du var
Det du betydde for meg
Det vi hadde sammen

Farvel du voksne menneske
Jeg er ikke klar til å gå med deg
inn i voksenlivet enda

Det er lenge siden jeg har skrevet. Helt siden i fjor. Jeg har ikke glemt bloggen, nei. Jeg husker på den stadig. Jeg tenker på at jeg vil skrive, men mitt forrigje innlegg Ordene er fortsatt gjeldende. Jeg skulle ønske jeg hadde blogga oftere sånn jeg kanskje kunne ha huska alt som har skjedd. Men jeg husker ingenting. Eller, noe husker jeg jo, men det er så mye jeg ikke husker. Småting i hverdag og store ting i livet. Men dette innlegger skal ikke handle om det. Det skal handle om noe annet. Jeg hadde en plan på hva jeg skulle skrive da jeg åpna denne fanen for å begynne å skrive, men nå husker jeg ikke helt hva det var. Jeg får bare skrive noe. Skrive, skrive, skrive. Skrive helt jeg føler meg ferdig.

Det har hendt mye i det siste. Jeg har slutta på studiene. Slutta. Ikke bare tatt en pause. Jeg har gitt opp. Det er ikke vits å pine seg gjennom det lengre. Jeg fikk ikke gjort noe. Leste ikke. Tok ikke eksamene heller. Da er det vel ikke vits å fortsette? Pine seg uten å få noe igjen for det.

Jeg har vært innlagt en gang i måneden siden desember. Satser på at jeg skal klare mars uten en eneste innleggelse.

Jeg har følt at jeg har blitt gitt opp. Jeg fikk avslag på min henvisning til poliklinikken på DPS. Jeg følte meg litt mindre gitt opp da legen på døgnavdelinga sa at alle som hadde et tilbud på dagavdelinga på DPS fikk nærmest automatisk avslag. Hun sa vi burde sende en ny henvisning. Hun har slutta i jobben sin og ingenting har blitt gjort.

Men jeg har og følt at jeg har blitt tatt på alvor. De kommer med forslag om nye behandlingstilbud. Intensiv opplegg og langvarige. Her og der. Jeg håper bare noe skjer. Til nå har det bare vært snakk. Ingenting skjer av seg selv og jeg kan ikke skrive henvendelser selv. Jeg kan mase og purre, ja det kan jeg. Og jeg har til og med gjort det. Men det er de som må gjøre. Jeg håper på fortgang.

Jeg har slitt meg ut. Gang på gang. Ligget og grått av smerte dagen derpå. Jeg klarer ikke helt å porsjonere kreftene rett. Jeg får feber og vondt rundtforbi, blir lyssky og uvel. Men jeg lærer aldri. Det går jo så ofte fint mens jeg holder på. Jeg glemmer at det kommer en ny dag i morgen. Senest på fredag brukte jeg opp ekstratanken av drivstoff. I går lå jeg og klarte nesten ikke bevege et lem. Jeg var så sliten, det verket så i hele meg. Kroppen var for tung til å bæres. Men likevel kjedet jeg meg så. Senere på kvelden orket jeg litt. Jeg var letta og glad over at jeg hadde fått kreftene tilbake. Jeg tenkte ikke over at batteriene burde bli ferdig opplada før jeg begynte å bruke dem. Jeg klarte et par timer før jeg falt om mulig lengre ned igjen. Lyset ble for lyst. Jeg måtte skru av alt lys. Heldigvis fungerte hørselen og stemmen. Jeg kunne fortsette å videochatte, sånn uten videoen da. Jeg klarte til slutt å karre meg opp i senga kvalm og fæl med en heidundrende hodepine. Neste gang jeg tror jeg klarer litt mer enn det jeg egentlig gjør så håper jeg at jeg husker på denne helga. Og snakk om å ta hensyn til sin egen kapasitet så tror jeg jeg bør avslutte nå før jeg havner helt på bunn igjen. Jeg skal jo leve i morgen og, og da er det jobb.

Dette ble kanskje ikke helt som planlagt og langt fra så bra som jeg ville det skulle bli, men kanskje jeg må senke standarden min. Jeg sier iallfall farvel og på gjensyn (om ikke så alt for lenge håper jeg.)

Ordene

Det har gått lang ting. Flere måneder. Jeg har ikke skrevet et ord her på bloggen. Jeg har ikke skrevet så mye i det hele tatt. Alt har vært et ork. Å chatte på facebook som jeg kunne gjøre i timevis før i tiden har blitt en mare. Som en pinlig, treg samtale jeg helst vil komme meg ut av. Å trykke liker og tagge venner i dumme bilder på facebook har vært min form for kommunikasjon i hverdagen. Å møte folk. Snakke i telefonen. Ja, egentlig har all form for kommunikasjon har vært et stress. Alt som har med ord å gjøre er vanskelig. Jeg har skrevet det absolutte minstekravet på de siste oppgavene mine på studiet. Eksamensoppgaven leverte jeg aldri inn. Jeg skrev fem setninger, eller var det egentlig bare tre? Enda et halvår bortkasta. Eller, det har absolutt ikke vært et bortkasta halvår. Det har skjedd mye! Både på godt og vondt. Men det skal jeg ikke skrive om nå. Det får bli et eget innlegg dedikert til det. Dette innlegget skal bare handle om ordene. De forbaska ordene. De umulige ordene. De lydløse ordene. De usynlige. De ikke-eksisterende.

Jeg har tidligere skrevet om hvor redd jeg har vært for å miste ordene mine. Den gang var det ikke som nå. Da var ordene der. De kom bare ikke ut. Jeg sliter fortsatt med å finne de rette ordene og å skrive dem rett. Heldigvis ikke i like stor grad nå som da. Det stopper opp av og til når jeg skal skrive ord. Hvordan staver man egentlig absolutt? Jo, jeg vet det begynner med en a, men hva så? Fingrene vil trykke på alle tastene samtidig. Hvilken kommer først? Og er det noen d’er eller n’er i det? Jeg vet ikke. Husker ikke. Tar en liten pause. Setter fingrene mine på pause. Tenker litt. Nullstiller hjernen også går fingrene på nytt. De klarer det igjen. De skriver resten av ordet. b s o l u t t. Jeg kan det jo egentlig. Jeg vet det jo egentlig. Det går bare i stå.

Men nei, det er ikke slik nå. Eller jo, det er jo det, men det er ikke det som er problemet. Det er det at det er ikke kontakt mellom fingrene og hodet. Ikke hjertet og hodet heller. Ingenting er i kontakt med hodet. Det stopper opp. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg tror jeg har mye på hjertet og i hodet. Jeg får bare ikke tak det. Men nå, nå skriver jeg.  Av hjertens lyst. Eller av noe annet. Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at jeg skriver? Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om, men jeg har ikke hatt ord. Jeg har ikke visst hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal skrive det. Men, jeg lever på tross av ordene.

Det var ikke det de gjorde

Jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg skriver om det igjen. Kanskje jeg bare burde la det ligge, men det klarer jeg ikke. Jeg må skrive, gang på gang. Forhåpentligvis så går jeg tom for ord en gang. Forhåpentligvis gjør ikke ting så vondt lenger heller så lenge hvis jeg noen gang går tom for ord. Jeg ser ingen legedom i ordene til nå så kanskje jeg bare burde slutte å skrive om det, men jeg klarer ikke la være. Det brenner inni meg. Det gjør så fælt vondt. Jeg klarer ikke komme over det.

For det var ikke det de gjorde. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det er lette for meg å tenke at jeg burde gjort så mye annerledes og kanskje er det der feilen ligger og. Hvis jeg bare hadde vært litt mer frampå, litt mindre ekkel, litt greiere, litt snillere, litt mer sosial, litt mindre meg. Ja, kanskje jeg hadde hatt venner da.

Jeg vet ikke om det er rett å kalle det mobbing. Men jeg vet det var utfryselse og utenforholding. Det vet jeg. Jeg vet jeg aldri fikk være en av dem. Jeg vet jeg ikke hadde venner og det er lett for meg å da tenke hvem vil vel være venn med meg. Hva er vel jeg verdt, ingen vil jo være med meg.

Det er kanskje derfra den tanken kommer fra. Den om at jeg ikke har noe verdi. At jeg er verdiløs. Bortkasta plass på denne jorda.

Jeg tror jeg overreagerer. Det kan vel da ikke vært så ille. Kan det vel? Hvis det var så ille som jeg husker å ha opplevd det, hvorfor gjorde ingen noe da? Jeg må vel overreagere. Det kan ikke ha vært så ille. De ville vel ha grepet inn da? Voksne mennesker kan vel da ikke la være å gripe inn når de ser at et barn har det så vondt? Nei, jeg må ha overreagert.

Dessuten var det ingen bevis. Det var ingen som slo. Det var ingen som skittsnakka. Det var ingen skrev stygge ting. Jo, forresten. Det var jo det. Senere. Men ikke da. Ikke på barneskolen. Vi hadde heldigvis ikke sosiale medier da. Det var ikke før på ungdomsskolen det begynte. Men da, på barneskolen, da var det ingen beviser. Ingenting jeg kunne slå i bordet med å si at de hadde gjort.

Det var nemlig ikke det de gjorde som var problemet. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det var alt jeg ikke var og alt det jeg var som var problemet. Det var nok jeg som var problemet. Det er iallfall det jeg tenker nå i dag, selv om jeg kanskje tror jeg vet bedre.

Kanskje var det så ille som jeg husker. Kanskje var jeg venneløs. Kanskje var jeg utestengt. Kanskje var jeg ingen og ikke verdt noe (for dem).

De var ikke bare slemme, om jeg kan kalle dem det. Jeg tror det er bedre å kalle dem uvitende. Barn kan vel ikke være så slemme vel vitende om hva de gjør? Jeg husker de lekte med meg og. Sånn av og til. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en venn eller venninne på skolen jeg kunne kalle min. Jeg kunn godt delt han eller henne med noen, men at vi kunne vært venner. Sånn på ordentlig.

Jeg tror det verste var den dagen jeg fikk sannheten slengt i fleisen. Jeg har skrevet om det før, men jeg skriver det igjen. De var vel et år eller to eldre enn meg. De hadde hatt om at hvis det var noen som ikke hadde noen venner må de leke med dem. Jeg var en av dem. De sa det til meg etter vi hadde lekt en stund. Jeg husker ikke hva vi lekte, men jeg husker det var på SFO. Jeg husker hvor vi satt og lekte. Og jeg husker så alt for godt hva de sa. De sa på en veldig fin måte at jeg ikke hadde venner. Jeg vet at de bare var snille. Alt for snille. Det var derfor de lekte med meg. Ikke fordi de likte meg, men for å være snille.

Jeg vet ikke hvordan alt dette påvirker meg nå. Jeg klarer fint å være sosial. Jeg har venner. Jeg knytter meg fort til folk. Jeg har lett for å bli kjent med nye. Det har kanskje ikke gjort noe med meg. Iallfall ikke når det kommer til å stole på folk og starte nye vennskap. Men likevel. Det har gjort noe med meg. Det har gjort meg til en selvhatende person. Til en person som ikke tror hun har noe verdi. Til en person som ikke tror hun er noe. Som ser på seg selv som bortkasta.

Jeg har aldri vært populær. Alltid blitt valgt sist. Alltid måtte presse meg på. Alltid blitt svikta. Utnytta. Vært utenfor. Ikke blitt inkludert. Det gjør mer med et menneske enn man skulle tro. Eller kanskje ikke. Kanskje alle vet og forstår at vi alle trenger å føle tilhørlighet. Ha venner. Bli inkludert. Bety noe.

Hvis de hadde visst hva de gjorde, eller rettere sagt ikke gjorde hadde de da vært venn med meg? Barn kan vel ikke forstå slike ting. Men hvis de kunne, hadde de da vært venn med meg? Jeg håper det. Inderlig. Men hva hjelper vel det meg? Hva hjelper vel det meg å tenke at de bare var barn. Jeg var også bare et barn. Jeg opplevde noe et barn aldri skulle ha opplevd. Å være venneløs. Føle seg verdiløs. Bli holdt utenfor.

Jeg prøver å ikke være bitter. Bitterhet går bare ut over en selv. Men hva skal jeg være da? Trist? Jeg vet jeg burde glemme. Jeg vet jeg burde tilgi. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det for de gjorde jo egentlig ingenting.

Jeg klarer ikke gå videre.