To mennesker

To mennesker
Mor og datter kanskje
Men nei
Det er meg og deg
En betaler og en betalt

En evig karusell

Folk kommer og går
Som en evig karusell
Vennskap stiftes
Vennskap brytes
Alt er på begrenset tid
Alt er på de andres premisser
Folk kommer og går
Og jeg vet
At jeg og kom en dag
Og at jeg en gang må gå

En dialog

Vi sitter med matbordet og jeg forteller henne jeg må snakke med henne.

Jeg har det ikke bra for tiden.

Kommer det tanker da?

Ja.

Tanker om å ta livet av deg?

Ja.

Hun ser på meg. Jeg ser på henne. Vi snakker videre.

På lørdag var jeg på tur ut døra for å finne et høyt sted å hoppe fra. Men mannen min stoppa meg før jeg kom ut døra.

Visste han hva du ville?

Jeg gråt og sprang mot døra.

Hadde dere kranglet?

På en måte …

Vi ser på hverandre. Hun har et hår i øyet og blunker raskt. Hun blunker egentlig alltid raskt.

Denne gangen var jeg på tur ut. Sist gang måtte jeg snakke med noen først, for da ville jeg egentlig ikke.

Vil du nå?

Ja.

Jeg ser ned. Flau.

Lover du meg og fortelle dette til fastlegen i morgen når du skal til ham?

Ja.

For det er han du stoler mest på av alle i behandlingsteamet ditt er det ikke?

Jo.

Vi reiser oss og går. Jeg lever videre som om ingenting har hendt. Hva gjør hun?

Hvordan går det egentlig?

Ja, det lurer du kanskje på? Jeg føler jeg skylder mine lesere en liten oppdatering om hvordan det egentlig går siden jeg blogger så lite for tiden. Og den eneste grunnen til at jeg blogger lite for tiden er fordi jeg har det bra. Det er ikke så mye å blogge om, og blogger jeg blogger jeg på den positive bloggen min, og vil du ha adressa til den så si i fra.
Jeg går fortsatt på medisiner og de holder alt i sjakk. De får meg til å kunne leve noe såkalt normalt. Jeg sliter fortsatt med noen ting. Høye lyder, skremmende høyder og en smule angst, men det er levelig. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå på kino uten å føle ubehag for de høye lydene, men det minner meg bare for mye om hvordan det er å stemmekaos. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne gå opp i stilas uten å være livredd for å falle ned å skade meg, men forloveden min for bare finne noen andre som kan hjelpe ham. Og sist, og absolutt ikke minst skulle jeg ønske jeg ikke hadde denne ubehagelige angsten hele tiden. Denne angsten som får meg til å røyke mer enn en skorstein og som gjør meg ukonsentrert, urolig og fjern. Selvsagt skulle jeg ønske jeg kunne leve uten denne angsten, men jeg klarer og å leve med denne angsten og det er det viktigste for nå.
Og ja, jeg skal gifte meg til høsten. Med verdens mest herligste gutt. Som ser hele meg og elsker hele meg. Som ikke liker min sykdom, men som aksepterer den og det som følger med den. Som hjelper meg gjennom vonde dager. Som styrker meg og tror på meg. En som tror at jeg en dag skal bli helt frisk, og de dagene jeg ikke klarer å tro det selv, så tror han for meg.
Jeg har nå noen måneder vært dagpasient ved dpset i kommunen. Jeg har gått tur, spilt ballspill, brent bål, lest aviser, slappet av, lekt og spist mye god mat. Jeg har gått fra å være hjemme hver eneste dag til å to dager i uka være med andre. Være sosial, bevege meg og få nye inntrykk. Ved schizofreni er hverken for lite eller for mye inntrykk bra, men en balanse er bra. Jeg føler jeg har funnet denne, og selv om jeg fortsatt blir sliten av å være på dpset så gjør det godt. Selv om jeg har angst hver morgen før drosjen kommer og henter meg så er det deilig å gjøre noe, noe som helst annet enn å bare sitte hjemme. Jeg trives, og det beste ved det hele, jeg hadde noe å ta ferie i fra. Jeg kunne si, nå har jeg ferie. Ikke det at jeg ikke ville være der, men det var noe å ta ferie fra. Det var noe som gjorde meg litt mer normal, litt mer likestilt. Jeg hadde ferie, slik som alle andre.
Jeg begynner på skole til høsten. Jeg skal ta opp sykepleien igjen. Begynner på nytt, i håp om en enklere start. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal gå. Jeg gruer meg for å ikke mestre det. Jeg gruer meg for at jeg enda en gang skal treffe veggen, og jeg vet, at denne gangen kommer det til å skje i all for høy hastighet, for jeg har ikke tenkt å gi meg med det første. Jeg har tenkt å kjempe til siste slutt, for dette vil jeg klare. Selv om jeg ikke vet om det er sykepleier jeg vil bli, vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg kan ikke bare bli sittende som en pasient. Jeg er lei av å bare være en pasient. Jeg vil være noe mer, noe annet også. Jeg kan godt være pasient, for det er jeg, og det har jeg godtatt, men jeg har behov for å være noe annet også. Jeg har behov for å være noe mer. Så jeg gleder meg, og gruer meg til studiestart. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg det er noe annet, noe mer.
Så dette er hvordan det går. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg til framtiden. Jeg lever, jeg er ikke bare i live. Jeg elsker mer enn jeg hater. Jeg ønsker å leve mer enn jeg ønsker å dø. Jeg er stabil og levende. Jeg er fornøyd.

Feil side

Jeg føler jeg er på feil side. Det er uvandt. Litt merkelig, litt avslappende, ganske deilig, men veldig veldig uvandt. Det er ikke lengre meg som skal ta vare på andre. Jeg trenger ikke å være observante, følge med på pasientene, hva som skjer. Jeg kan bare slappe av, pleie meg selv og tenke på å bli bedre. Det er godt, men veldig uvandt. Jeg skal ikke rapportere, skrive, vurdere, jeg skal bare være meg, en helt vanlig pasient.

Kjære sykepleier

Kjære sykepleier.
Du som skal pleie syke,
du som skal være min advokat.
Vær så snill å se meg litt,
gi meg litt av din dyrebare tid.
Vær så snill
gi meg en hånd og holde i,
et trøstende ord.
Jeg er så redd,
og du løper så fort i fra meg
Kjære sykepleier,
ser du meg ikke?
Sårene jeg har,
har jeg laget selv.
Jeg vet det like godt som deg.
Men si meg kjære sykepleier,
har jeg ikke rett på pleie slik som alle andre?
Si meg kjære sykepleier,
er jeg mindre pasient enn andre?
Forstår du ikke hvor tøft det er
å be om hjelp når jeg vet,
like godt som deg at skadene jeg har
er selvforskyldt.
Hvorfor ser du ned på meg?
Feier meg bort,
og gir meg skylden for å være syk?
Ja, kjære sykepleier,
skal du ikke pleie syke,
skal du ikke pleie meg?

Rollebytte

Jeg står helt stille og ser på hendene mine. De er røde og hovne. De vokser og vokser og vokser. Noe piper. Jeg ser opp. Det er alarmtavla som lyser rødt. 121. Jeg er på et sykehjem. Jeg ser ned på hendene mine igjen. De er normale. Alt var bare et synsbedrag. En hallusinasjon. Det skjedde der. På sykehjemmet. Der jeg skal være pleieren. Der jeg skal være den som passer på andre. Der jeg skal være en trygghet. En hjelp for andre. Jeg er ikke pasienten, jeg er pleieren. Det er rart. Det er skremmende og veldig veldig merkelig. Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for det. Jeg gjør det likevel, men vil jeg virkelig gjøre det hver dag resten av livet? Vil jeg klare å bli vandt til rollebytte, og vil jeg klare å skille psykdom og jobb?

Jeg trenger ikke å ha et steinansikt

For å være helt ærlig så har jeg mistet litt håpet etter at jeg fikk vite utredningene hadde slått ut på en eller annen form for schizofreni, og jeg vet at det ikke er verdens undergrunn og alt slik, men jeg fant ut i går at jeg kan være trist. Det gjør vondt å få en diagnose. Man blir selvsagt ikke en diagnose, men man kan bli trist. Det forandrer livet, man blir usikkert på fremtiden, man får en prognose, og for å være helt ærlig så vet jeg ikke om jeg blir frisk. Jeg vet ikke om jeg er en av dem som klarer å takle livet, jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å gå ut i full jobb, jeg vet det er en arvelig sykdom og jeg er enda reddere enn før for å få barn. Jeg vet de kan bli slik som meg. Jeg vet ikke om jeg vil ha barn hvis jeg vet at det er en risiko for at barnet mitt blir sykt. Jeg vet ikke om jeg vil ta den kjangsen. Gi et annet menneske samme sykdom som jeg har, bare fordi jeg vil ha barn. Jeg slo opp og så hvor stor prosent det var for at barn av schizofrene også ble det eller fikk andre psykiske lidelser. Det gjorde vondt. Tall har alltid vært min venn. Jeg har elsket tall, lekt med tall, regnet og utformet systemer, men nå, sånn helt plutselig så ser jeg på tall som en fiende. Jeg vet jeg egentlig burde se på det som en ressurs, tenke positivt, men jeg klarer ikke det, ikke enda. Jeg har alltid tenkt som Hannah Montana, one in a million, ja hvorfor kan ikke det være meg? Hvorfor kan ikke jeg være den som blir frisk? Akkurat nå ser jeg bare frykt, men kjenner jeg meg selv godt så vil det endre seg, jeg trenger bare litt tid til å svelge unna frykten og fokusere på det positive. Det kommer kanskje til å ta litt tid, men jeg håper at jeg en dag vil være der igjen. I dag så jeg på dagsrevyen (eller noe slikt) om Karin Yrvin fra AP som gikk ut med at hun var bipolar og hun sa Jeg var veldig lei meg, usikker på fremtiden og hvordan livsmulighetene mine ville bli. Etter at hun fikk diagnosen, og det er akkurat slik jeg og føler. Det er visst normalt å føle slikt, jeg har bare tenkt at jeg må holde et steinansikt, at jeg ikke skal la meg påvirke, MEN DET ER FEIL! Jeg trenger ikke det. Jeg har lov til å reagere, og det er godt. Det viser at jeg er et menneske med føleleser. Jeg kan være lei meg om jeg vil, og jeg er det nå.

 

Å leve et «normalt liv»

Det var noen ord som stakk i meg i dag. Å leve et «normalt liv.» Ikke et normalt liv som å gå i vanlig klær, ha en kjedelig frisyre, bli en grå mus. Nei, mer et normalt liv som å fungere i det daglige. Klare mine mål. Å leve et såkalt normalt liv er ikke i mine øyne å ha en åtte til tre jobb, ha to barn, stasjonsvogn og mann. I mine øyne er å leve et såkalt normalt liv det samme som å leve et liv jeg er fornøyd med. Et liv hvor jeg gjør så godt jeg kan med det jeg har. Men likevel stakk ordene Å leve et «normalt liv» i meg i dag, spesielt når ordene hjelp til stod foran.
Jeg har alltid vært ei jente vil klare seg selv, og kommer nok alltid til å være det selv om jeg kanskje ser at jeg faktisk trenger hjelp på en eller annen måte.

Det er ikke en ekte sykdom

Det er ikke en ekte sykdom, det er ikke som kreft, du kan ikke dø av det.
Vil du jeg skal barbere av meg alt håret, slik jeg ser syk ut? Vil du jeg skal ligge i en seng på sykehuset og motta blomster og bamser? Vil du jeg skal ha gips på armen og bandasje rundt hodet? Ville det vært lettere å forstå jeg var syk da? Ville det vært lettere å akseptere da? Kunne du tatt hensyn da?

– I fjor var jeg så syk jeg holdt på å dø. Det er skikkelig skremmende å tenke på egentlig.
– Å, kan jeg spørre hva du feilte da?
– Jeg var deprimert.
– Å…

Det blir alltid slik en stillhet når jeg sier det slik. Det ikke ofte jeg sier det slik, men det har hendt. Litt fordi jeg vil teste andres reaksjoner og av og til bare fordi det passer seg.
Men det blir alltid en slik pinlig stillhet, som om jeg prøver å være lik dem som har en somatisk sykdom, som om jeg tror jeg er likeverdig andre, med ekte sykdommer.
Men vet du hva? En psykisk lidelse er en sykdom på lik linje som kreft eller magesår. Man kan ikke alltid se det, men det er fortsatt en sykdom. Man har lik rett på helsehjelp som andre. Det kan være like traumatisk å ha en psykisk lidelse som å være fysisk syk.
Men du holdt jo ikke på å dø, du ville det jo selv!
Vet du? Jeg ville ikke dø. Jeg var livredd for å dø. Jeg oppsøkte hjelp, så redd var jeg for å dø. Jeg sa det rett ut. Jeg sa at fikk jeg ikke hjelp nå kom jeg til å dø. Så redd var jeg for å dø.
Men da ville du jo egentlig ikke dø?
Nei, jeg ville ikke dø, men sykdommen min ville dø. Man beskylder vel aldri en med kreft for å ville dø bare fordi kroppen er syk? Det var sykdommen min som ville dø og jeg hadde ikke kontroll på den. Er man syk trenger man hjelp, slik er det bare. Hadde jeg ikke fått hjelp kunne jeg ha dødd, ikke fordi jeg ville det selv, men fordi sykdommen jeg hadde tok kontrollen slik jeg ikke klarte å tenke selv. Sykdommen fikk meg til å gjøre og tenke ting som ikke var mine tanker. Det var syke tanker og syke handlinger.
Skal man beskylde noen for at immunforsvaret svikter. Det er en handling kroppen gjør uten at personen vil det selv, akkurat som at min sykdom gjorde at jeg ville dø. Det var jo ikke noe jeg kunne styre.
Jeg er veldig glad jeg bor i et land hvis psykiske og somatiske sykdommer er likestilt når det kommer til behandling og nesten like rettslig sett, men det gjør meg trist at det blir en slik pinlig stillhet hvis jeg forteller at jeg er psykisk syk. At folk ikke kan forstå og respektere at jeg er syk på lik linje som andre.
Jeg kan ha dager hvor jeg ikke orker å gå ut på grunn av jeg er lenket til senga av angst, akkurat som du kan ha dager du ikke orker å gå ut på grunn av at du har irritabel tarm og derfor er lenket til toalettet. Jeg er ikke doven, jeg er syk. Du bruker handikaptoalettet fordi du sitter i rullestol, jeg bruker det fordi jeg har angst. Det er også er handikap. Det er ikke fordi jeg er doven og ikke gidder og gå til de andre toalettene, det er fordi jeg har et handikap som heter angst. Du kan ikke se det, derfor ser du kanskje stygt på meg når jeg kommer ut av handikaptoalettet, men hva vil du jeg skal gjøre? Ha en lapp festa i panna mi hvor det står jeg er syk og som forklarer hvorfor jeg ikke kan bruke de vanlige toalettene?
Jeg skulle virkelig ønske at noe allment akseptert å være psykisk syk og at det ikke er noe å skjule. Jeg skulle ønske det ikke var tabu eller en skam og være syk. Psykisk som somatisk. Det er alt helse og man har etter menneskerettighetsloven rett på helsehjelp. Man har rett på respekt, likestilling, tilbud og behandling akkurat som alle andre som er syke her i landet.