Jeg kjenner det enda.

Jeg kjenner det enda. Stedet der du kyssa meg. Det brenner. Svir. Gjør vondt. Jeg blir kvalm av tanken. Tankene. Tankene på hva som hendte den gang. Tanken på hva som hendte nå. Nei, jeg orker ikke skrive mer, for jeg kjenner det enda.

Et drømmested

Jeg skrev et langt brev her om dagen, her kommer utdrag fra det:

Jeg føler at jeg ikke orker mer, jeg vet jo selvsagt at jeg orker mer, men jeg føler det ikke slik, uansett så er jeg alt for pinglete til å gjøre noe alvorlig med livet mitt, dessverre, eller heldigvis, det spørs hvordan man ser på det. Det er svært sjeldent jeg er glad for å ikke ha tatt livet av meg, men det er svært ofte jeg er lei meg for at jeg ikke har gjort det. Det er bare to problem, det ene er at jeg er redd for å mislykkes, det andre er at jeg er redd for å havne i helvete. Jeg vet ikke hvilken av dem som skremmer meg mest.

Så kommer en del der jeg diskuterer hvordan jeg skal ta livet av meg som jeg ikke syns er nødvendig å publisere, etter det kommer slutten, og den er litt mer interessant. 

Av og til så tenker jeg på meg selv som verdens mest oppmerksomhetssyke dritt! For hvis jeg hadde villet noe med disse planene hadde jeg vel bare gjort det og ikke sutra så mye om det. Men tingen er vel kanskje det at jeg vil og ikke vil på samme tidspunkt, og kanskje mest det at jeg vil men at jeg er så redd, så veldig, veldig redd for konsekvensene. Og du har ingen anelse på hvor mye jeg hater meg selv for å tenke disse selvmordstankene, men det er vel bare en flukt, nesten som et drømmested en kan flykte til under vonde ting så er selvmordstankene mine en flukt. Og så lenge det bare er en flukt, så gjør det jo bare veldig vondt og er ganske så ubehagelige. Problemet kommer vel ikke før det blir mer enn tanker og planer, men da er forhåpentligvis ikke problemet mitt lengre.

Romerne 8,18

Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.
-Rom 18,8

Det er ikke ofte jeg blogger om bibelvers her på bloggen, men i dag var jeg på åpent hus hos noen i kirka. Og dette verset ble lest. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en skal skal åpenbares og bli vår. Eller som de sier på engelsk: The sufferings we have now are nothing compared to the great glory that will be shown to us. Den smerten vi har nå, er ingenting i forhold til den herligheten som skal bli vist oss. Og så vondt som jeg har det nå, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg, for den herligheten må være mye større enn jeg kan forestille meg.

Mine egne stemmer

Jeg er sliten, orker ikke stå under lovsangen, hodet er fullt. Det er totalt kaos der inne og jeg blir redd. Veldig redd. Jeg skulle jo være stemmefri. Jeg skal jo gifte meg. Jeg ser min kjære ser bekymret på meg når jeg sier jeg er sliten. Vil det hele starte på meg nytt? Vil alt som er bli ødelagt?
Taleren taler om negative tanker om seg selv og jeg går fram til forbønn, jeg trenger ro. Jeg går orker ikke ha det slik her, jeg er redd. Redd for å bli syk igjen. Taleren ber lenge for meg og min kjære som jeg har dratt opp med meg og etterpå er det helt stille og jeg forstår at det var mine egne stemmer jeg hørte. Mine egne tanker om å ikke være god nok. Det var ingen stemmer som tok kontroll over meg, det var bare meg selv.

Tankene mine er ikke alltid logiske

Jeg syns faktisk det er litt interessant å følge mine egne tankebaner. De er så forstyrret at de ikke henger på greip til tider, men likevel forstår jeg hvor forstyrret de er, at det gjør ingenting. Visshet.

Tenk om tankene mine

Tenk om jeg kunne hatt tanker
som var så gode og så vakre
at alt annet kunne fordufte
kunne fly bort fra meg
opp i luften og inn i intet

Tenk om jeg hadde hatt tanker
som bare var gode og vakre
som gjorde at alt annet forduftet
fløy bort fra meg og inn i intet

Tenk om jeg hadde hatt tanker
som ikke omhandlet død og pine
som ikke overskygget alt godt
slik at alt bare ble trist og grått

Tenk om disse tankene
hadde vært om rose griser
og grønne paraplyer
og at verden bare hadde vært god

Det er så vanskelig å studere

Det er så vanskelig å konsentrere seg om studiene når tankene bare flyr avsted og tenker på alt annet enn hva pensum inneholder.

Det er så vanskelig å konsentrere seg om å lese til eksamen når angsten knuser alle forsøk på å åpne boka.

Det er så vanskelig å konsentrere seg om å bli noe når jeg helst har slutt å forsvinne fra alt.

Jeg tror ikke jeg er klar for å studere, kanskje jeg bare må bite i den sure eple og innse at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Må snart være positiv.

Jeg må snart være positiv. Jeg kan være det i dag 🙂
1. Det er ok vær ut
2. Vi har god mat i kjøleskapet
3. Rommet mitt er ikke så veldig rotete.

Sorry, folkens, men jeg trengte bare å tenke tre positive tanker før jeg står opp.