Han tok på meg

og det var godt.
Et klapp på skulderen,
som om han ville meg godt.
Et farvel som betydde på gjensyn
Det varmet og gjorde veldig veldig godt.

Så sakte

De kommer sakte
Jeg ser dem komme
Sakte
Jeg slukes
Sakte
Jeg spises
fra innsiden og ut
Sakte
Alt skjer så sakte
Så sakte

Litt glede

Istedenfor å bare være trist hele tiden så velger jeg å dele en liten film som får meg til å flire.

Tankene mine er ikke alltid logiske

Jeg syns faktisk det er litt interessant å følge mine egne tankebaner. De er så forstyrret at de ikke henger på greip til tider, men likevel forstår jeg hvor forstyrret de er, at det gjør ingenting. Visshet.

Å ikke være alene

Det er så godt å vite at man ikke er alene, at jeg ikke er det eneste med mine problemer. Det er godt å vite at det er flere. Her kommer et dikt som står i den ene psykiatriboken min:

En dag kan godt tenkes å komme
hvor du ser i ditt eget speil.
Og innen dagen er omme
har du sett at noe er feil.
Så ser du på dine mennesker.
Marionetter, tenker du skremt.
Du løper tilbake til speilet,
men bildet av deg, det er glemt

(Jaer 1995)

Jeg vil bare forsvinne

Jeg vil bare forsvinne, være ingen, et sted helt alene, uten tanker og stemmer, uten alt vondt, uten alt, bare alt. Jeg er så lei, så forvirret, så tiltaksløs og fjern. Jeg går i motbakke nedover, hvor vil det ende hvor vil det skje?

Gå ikke fra dem

Du trenger dem.
Du kan ikke leve uten dem.
De har deg i sin hule hånd.
De er overalt, i hele dag.
De er deg, og du er dem.
Du er fanget og uten dem,
dør du.
Gå ikke fra dem.

Å kjøre utfor stupet!

med full bevissthet, ja nesten med vilje. Jeg vet det vil komme, eller rettere sagt, jeg tror det kanskje vil komme, eller det kommer nok mest sannsynligvis. Og jeg vet det. Men likevel vil jeg bare fortsette utfor stupet, fordi å bremse, stoppe opp, ta hensyn. Det ligger egentlig ikke min natur. Jeg vil klare alt som alle andre, og om å kjøre utfor stupet er en bivirkning så er jeg villig til å ta den. Jeg står ikke i første gir når resten suser forbi. Jeg vil være med! Jeg klarte det i fjor, og om det så bare var på nære nippen så klarte jeg det i fjor. Og jeg vil klare det i år og, om det så går lengre enn på nære nippen så vil jeg klare det. Jeg vil gjøre som alle andre. Jeg vil bare være helt normal, slippe å ta hensyn, bremse eller stoppe opp. Kunne kjøre frem uten å måtte ta hensyn, uten å tenke på annet enn å klare å fullføre racet.

Jeg skulle jo bli frisk

For et år siden delte jeg noe med en venninne jeg var sikker på skulle gå i boks. Jeg sa: Om tre år, når jeg er ferdig utdanna skal jeg være frisk. Nå har det gått et år, og jeg har bare to år igjen. Jeg begynner å merke at jeg får dårlig tid. Jeg føler meg ikke det spor friskere i dag som den dagen jeg snakket med venninnen min. Kanskje bare mer syk. Jeg har gjennomgått mange ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjennomgå og jeg har vært sykere enn jeg noen gang hadde håpet at jeg skulle bli. Jeg har rett og slett ikke tro på at jeg skal klare det. Jeg har alltid vært positiv og sikker, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro lengre. Vil jeg noen gang bli frisk ?

Å trosse stemmene

Nettopp nå syns jeg å trosse stemmene er det dummeste man kan gjøre! Det er det jeg pleier å tenke etter jeg har trosset stemmene, det pleier ikke å gå godt, det pleier å gjøre vondt, det pleier å bli mye mas, ja rett og slett er det en ikke-ting i mitt liv. Men i dag, i dag har jeg tenkt å gjøre det bevisst. Vanligvis så skjer det ubevisst eller av press fra andre, men i dag skal jeg gjøre det helt bevisst uten tvil og se hvordan det går. Planen er å stå opp, kle seg, ta bussen til butikken, handle mat (for første gang siden jeg flyttet bort hit :-S ), reise hjemigjen, lage mat og kose meg med noe godt mens jeg leser på studiene. Dette skal bli en godt lørdag, bare prøv å stopp meg stemmer!