Når alt virker håpløst -Skam

Og når alt virker håpløst ta liksom en dag av gangen og hvis en dag blir for mye bare ta en time av gangen og hvis en time blir for mye bare ta et minutt.

-Skam

Jeg hadde egentlig ikke noe håp

Jeg hadde egentlig ikke noe håp på at disse medisinene skulle gjøre livet noe bedre, men da jeg begynte å bli skikkelig dårlig av å øke dosen gjorde det likevel litt vondt. Både fordi jeg ble skikkelig dårlig av medisinene, men også fordi det betydde at jeg måtte trappe ned, og siden de ikke har noe effekt, også slutte på dem. Og selvsagt, jeg vil ikke gå på noe bare for å gå på noe, men jeg ville jo egentlig at de skulle funke. Gjøre livet litt bedre. Litt mer levelig, men neida.

 

Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille
En liten redning
Trille lille pille
Som plutselig forsvant
Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille

Kanskje, men bare kanskje

I dag var jeg hos behandleren min. Det var egentlig en bra time. Vi prata om ting som var viktige, meningsfylte og som kan hjelpe meg framover. Så kanskje, men bare kanskje, ting kan bli bedre. Jeg vil egentlig ikke tro det, for jeg er så veldig redd for at det ikke skal bli det. Men så bør jeg jo egentlig håpe på det. Det er bra med håp. Det er viktig med håp. Men jeg er så veldig redd for at det bare skal bli enda en skuffelse. Men kanskje …

Sår i hjertet

Jeg hørte dem si navnet ditt. At det var på ditt kontor vi skulle være. Jeg kjente hvordan det knyttet seg i magen. Hvor vondt det gjorde bare å høre navnet ditt. Hvor vondt det ville bli å gå inn på det som en gang var ditt kontor. Og vondt gjorde det. Det var vondt å se et annet navn på døra. Vondt å sette meg i stolen der jeg vanligvis satt og prata med deg. Men denne gangen var det ikke deg jeg skulle snakke med. Du er nemlig ute av livet mitt. Borte, vekke, ikke tilstede. Og jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt å høre navnet ditt. Det hadde jeg aldri trodd. Men jeg så på deg som en siste redning. Som et håp. Et fyrlys som viste veien. Men slik gikk det ikke. Og jeg føler meg sveket. Jeg syns du avslutta på en uprofesjonell måte. Og selv om alt egentlig er din feil, så er det jeg som sitter igjen med et sår i hjertet. Og helt ærlig, jeg savner deg.

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

Alle endringer starter med små steg

Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.

Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.

Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.

Takker Gud for at jeg lever

I dag er en god dag og jeg håper den fortsetter slik og. I dag da jeg stod opp og så utover gården måtte jeg bare takke Gud for at jeg lever. Håper denne følelsen varer litt.

En liten stein i skoen.

Jeg snakka med kommunedama mi i går, etter at hun har hatt en lang og velfortjent ferie. Hun sa noe så vist da vi snakka at jeg måtte skrive det ned med en gang. Det var noe slikt som: Hvis det har lagd så store problemer er det ikke bagateller. En liten stein i skoen kan gi et så stort gnagsår at man ikke orker å gå lengre. Vi snakket selvsagt om ting i fortiden som har lagd gnagsår inni meg slik jeg sliter med å gå nå. Og selv om det jeg har opplevd kanskje er små ting for andre, så har det lagd et stort gnagsår inni meg iallfall. Og livet og sykdom skal jo ikke være et sammenligningsrace så det er det som er stort for meg som er stort for meg, uansett hvor lite det kanskje er for andre.

Jeg må si det til meg selv.

Nå holdt jeg på å begynne å skrive dette innlegget på nynorsk, men det vil jeg ikke utsette dere for, så blir på bokmål dette og. Men, som overskrifta sier, jeg må si det til meg selv. Jeg må rett og slett minne meg selv på det, jeg vil ikke være fornøyd med å kravle når jeg har muligheten til å fly. Jeg vil fly, lette, flakse over alt det vonde. Sette meg i høyden og se ned på at problemene mine, det vonde, all sykdommen blir knust som mauren under en sko. Og hvem som knuser? Jo det er min Gud og meg!

Men, som sagt, jeg må minne meg selv på det. I dag er visst en vond dag. Ikke like ille som søndag, men vonde. Jeg har vonde tanker, vonde følelser. Derfor var det så bra at jeg mimra litt på facebook og så at det i fjor på denne dagen delte jeg bildet over på facebook og jeg vil det skal være sant. Eller, det er sant! Jeg skal fly, må bare få tørka vingene først.

Svart på hvitt, og nå litt grått

På Facebook har jeg noe som heter «On this day» og det gjør at jeg kan gå tilbake og se hva jeg har gjort på facebook denne datoen her de årene jeg har vært på facebook. Og i dag som de fleste andre dager så gjorde jeg dette, men i dag fant jeg noe som var litt annerledes enn det det pleier å være. Jeg fant en status for fem år siden der det bare stod «Svart på hvitt» og jeg visste med en gang hva det betydde og bladde tilbake i bloggen min til jeg kom til dette blogginnlegget her: Svart på hvitt: psykose. Det handler kort fortalt om hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre at jeg sleit med psykoser. Hvordan jeg ikke ville at det skulle være en del av meg, hvordan jeg ikke ville ta hensyn. Nå, fem år senere har jeg valgt å kalle dette innlegget her «Svart på hvitt, og nå litt grått» rett og slett fordi verden ikke er svart på hvit selv om jeg har fått en psykose-diagnose. Selv om jeg visste at det kom den dagen for fem år siden, så var det et sjokk, det var det. Men, nå, fem år senere så er det ikke så ille. Jeg lever et liv jeg er ganske fornøyd med mesteparten av tiden. Ja, jeg har slutte på sykepleiestudiene, to ganger, men vet dere hva? Det er jeg glad for. Jeg har funnet noe mye mer interessant, noe jeg trives med, noe uten like mye press og strev. Ja, kanskje klarer jeg ikke studere på fulltid, for det går sånn akkurat nå på deltid, men jeg jobber og går i behandling og. Pluss at jeg har et rikt sosialt liv. Å få det psykosestemplet var kanskje der og da noe av det verste som har hendt meg, men nå, nå er det ikke så ille. Selvsagt ville jeg vært foruten, selvsagt vil jeg være frisk. Men livet er ikke en dans på blomstrede enger under blå himmel uten en slik diagnose eller stempel heller. Så, dette er faktisk et innlegg som jeg ikke bare skriver for min egen del, men og for andre. Hvis noen der ute skulle få et stempel, eller en diagnose eller noe, og det føles som om verden er over, at det ikke er noe vits å fortsette lengre, at dette er slutten. DET ER IKKE DET! Se, jeg lever enda, fem år senere, og jeg lever et enda bedre og rikere liv enn jeg gjorde da. Du trenger ikke være redd. Og dette gjør jeg iallefall ikke til vanlig, men hvis dette innlegget traff meg, og du føler for det; send meg en mail på eneogalene@gmail.com da.