Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.

Feil vei

Jeg vet jeg går feil vei. Jeg vet det går dårlig. Jeg vet at jeg må sove, men jeg fortjener det ikke. Alt jeg fortjener er å ha det vondt. Bli skada, dø. Det er slike ting jeg fortjener. Jeg fortjener ikke ha det bra. Jeg fortjener ikke å være uthvilt og klar for en ny dag. Jeg fortjener å sitte oppe og skade meg. Det er det jeg fortjener.

Hjertesmerte-vondt i magen

Hjertesmerte-vondt i magen. Smerten som kommer snikende som et snikende ullteppe. Ingen hører den. Ingen ser den. Ingen legger merke til den. Eller det er vel kanskje ikke helt sant. Noen, noen få utvalgte kan se den. De kan merke den. Men bare hvis de er observante, og virkelig vil. Da, da kan de merke den. Se den lille skyggen som kommer over ansiktet. Se at skjevheten i smilet er borte. Se at det lure glimtet i øyet har fallt bort. Eller kanskje de ikke trenger være så observante, de som virkelig kjenner til smerten, de bare velger den vekk. Velger å ikke se den. Velger å la den fly av gårde. Velger å tro at den vil fly av gårde om man bare venter lenge nok. Men den gjør ikke det. Eller kanskje gjør den det. Det er iallefall uutholdelig i mellomtida. Hjertesmerte-vondt i magen spiser opp alt. Spiser opp gleden. Spiser opp det skjeve smilet. Spiser opp det lure glimtet i øyet. Alt forsvinner liksom. Blir borte. Blir svart, eller kanskje grått. Grått som skyggen i ansiktet. Grått som det gråeste fjell. Kjedelig, vondt, hjertesmerte-vondt i magen. Savnet etter skjevheten i smilet og det lure glimtet i øyet blir byttet ut med sinne. Sinne over at alt ikke er som det skal være. Nei, det hadde nok vært best om hun døde.

Det blir bare med en drøm

Det blir bare med en drøm
Ikke mer, ikke mindre
Målene er for høye,
og jeg er for dårlig til å klare det
Av og til er det bare best å gi opp
Innse at det ikke er noe vits
Slutte før innsatsen blir for stor til at det gjør for vondt å gi seg
Gi seg før alt går på tryne og jeg bommer på målet i all for høy fart

Å lære av egne feil

Jeg pleier alltid å si at jeg er en person som må lære av egne feil, og igjen har jeg gjort det. Jeg føler meg så dum, så dum, så dum! Jeg er flau over meg selv. De to forgje innleggene snakker kanskje for seg selv. Først snakker jeg om en ufattelig god hemmelighet, så om en stor sorg. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg lærer i alle fall nye ting stadig vekk om meg selv. Jeg lærer å slutte på medisiner alene er dumt (Ja, det visste jeg egentlig selv fra før av), men jeg har også lært at angst er en stor del av sykdommen min. Og, når man slutter på medisinene, så kan angsten komme. Den siste ukas tid, som også har vært uten medisiner, har jeg hatt så lammende angst for saker og ting. Og med lammende mener jeg en slik angst som har gjort at jeg har latt være å gjøre flere saker og ting. Det har ødelagt for min livskvalitet rett og slett faktisk! Så nå er det påan igjen med medisinene, og neste gang jeg skal finne ut å slutte på egenhånd så håper jeg noen kan si det til meg litt før jeg slutter at dette er dumt. Selv om det må være en stor sorg å høre.

Rollebytte

Jeg står helt stille og ser på hendene mine. De er røde og hovne. De vokser og vokser og vokser. Noe piper. Jeg ser opp. Det er alarmtavla som lyser rødt. 121. Jeg er på et sykehjem. Jeg ser ned på hendene mine igjen. De er normale. Alt var bare et synsbedrag. En hallusinasjon. Det skjedde der. På sykehjemmet. Der jeg skal være pleieren. Der jeg skal være den som passer på andre. Der jeg skal være en trygghet. En hjelp for andre. Jeg er ikke pasienten, jeg er pleieren. Det er rart. Det er skremmende og veldig veldig merkelig. Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for det. Jeg gjør det likevel, men vil jeg virkelig gjøre det hver dag resten av livet? Vil jeg klare å bli vandt til rollebytte, og vil jeg klare å skille psykdom og jobb?

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.

Det er alt det jeg ikke får gjort som gjør så vondt.
Det er det som gjør vondt.
Alt jeg opplever kan jeg overleve.
Men det er det jeg ikke gjør som jeg savner.
Det er å springe barbeint på grønne enger.
Å feste til de sene nattetimer.
Å være fri og frank som enhver annen tenåring.
Å kunne gjøre det jeg vil, når jeg vil.
Å leve et drømme liv uten like.

Det er store drømmer.
Jeg vet, jeg vet.
Det er noe de færreste opplever,
men hvorfor kan ikke jeg være en av dem?
Hvorfor kan ikke jeg leve drømmen?
Jeg vil ikke tenke begrensninger.
Jeg vil ikke tenke konsekvenser.
Jeg vil ikke vite at alt jeg gjør,
gjør jeg på bekostning av noe annet.

Jeg har angst.
Det koster meg mye å gjøre ting som ikke koster noe for de fleste.
Jeg kan bli redd for å ta bussen.
Jeg kan bli redd for å handle i butikken.
Jeg kan bli redd av ingenting.
Jeg kan bli redd i senga mi.
Jeg kan bli redd på kjøkkenet.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir redd.
Det er ingenting som sier at jeg burde bli redd.
Likevel blir jeg det.
Det knytter seg i magen.
Det gjør vondt i brystet.
Alt går rundt for meg.
Jeg er livredd.
Jeg er sikker på at jeg skal dø.
At noe galt skal hende.
Men det gjør ikke det.
Det gjør aldri det.
Det går bra hver eneste gang.
Jeg trenger ikke å være redd.
Men det vet jeg ikke når angsten slår inn.

Jeg er så drittlei

Jeg er så drittlei alt. Jeg er drittlei utredninger. Jeg er drittlei diagnoser. Jeg er drittlei stemmer. Jeg er bare drittlei alt. Og vet dere hva, jeg kjenner en depresjon komme og vanligvis vet ikke hva det kommer av, men nå vet jeg det kommer av den drittimen hos hvem enn jeg var hos i dag for en dritt. Jeg vil så gjerne bare leve et lett liv en stund. Slippe at vondt, alt stress. ALT! Egentlig vil jeg helst bare ikke leve en stund. Ta en pause. Slappe av. Være ingen. Føle intet. Bare slutte å eksistere for en liten stund. Vær så snill, bare la meg få slippe litt smerte. La meg få kjenne litt glede. La meg slippe å føle at jeg pisser i motvind. Ja bare la det skje noe bra. Jeg er lei.

Stempl meg enda litt mer!

Jeg liker ikke snakking om diagnoser. Jeg føler meg stemplet. Jeg føler at alt blir så mye mer alvorlig da. Jeg føler at det ikke kan bare gå over når det er et ord på det. Et medisinsk ord på det. Jeg er lei av å svare på de samme spørsmålene omigjen og omigjen. Jeg er drittlei av å svare på hvordan jeg har det, hvordan jeg har hatt det, alt! Jeg er bare rett og slett DRITTLEI! Psykose, manisk, deprimert, angst. Alle ordene flyver rundt i hodet mitt. JEG VIL IKKE HØRE DEM, JEG VIL IKKE HØRE DEM! LA MEG VÆRE! La meg leve livet, ikke forstyrr. Hjelp meg når jeg trenger det, la meg leve når jeg trenger det. Jeg er ikke manisk, jeg er bare lykkelig! Vær så snill, bare forstå Jeg er lykkelig, ikke manisk. Ja, jeg kan innrømme at jeg kanskje er litt psykotisk av og til, men ikke manisk. Jeg vil ikka ha et diagnosestempel på lykken min. Dere tar fra meg det eneste som gjør livet godt! Dere tar fra meg lykken og kaller det mani!

Jeg er så redd!

Jeg er redd dørkarmen, jeg er redd vannpytten, jeg er redd vinden i stua som beveger flammen på stearinlyset, jeg er redd regnet som pisker på vinduet, jeg er redd bussen, jeg er redd dørene inn til klasserommet, jeg er redd så mye og jeg er så mye redd.

Fortauskanter, mikrobølgeovner, vannflasker, matbokser.  ALT er så skremmende og jeg vet ikke hva jeg burde være redd for og hva jeg ikke burde være redd for. Hva er ekte sunn frykt og hva er bare angst og forvirrelse?

ANGSTEN spiser meg opp innenfra!