Jeg tror jeg egentlig ønsker å tro

Jeg skrev tidligere at jeg tviler på at jeg tror. Det var en vondt, men viktig innlegg å få skrevet. Viktig for meg selv. Det var vanskelig og vondt, men jeg trengte å ta et oppgjør med mine følelser og tanker rundt dette å være en kristen. Jeg har følt at mange setter så veldig høye krav til meg. At de forventer så mye av meg. Det ble et så stort kav at jeg ikke lengre husker hvorfor jeg var kristen. Hvorfor jeg så lenge hadde klamret meg til dette korset som egentlig betydde så mye for meg. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det innlegget jeg skrev og postet her på bloggen min. Jeg har hatt lyst til å poste det på facebook så hele verden kan se. Jeg har hatt lyst til å slette det fra bloggen og latet som det aldri har eksistert. Jeg har valgt at det skal få bli stående her på bloggen min som et tegn på min tro. Ikke at jeg ikke tror, men at det har vært vanskelig å tro og at jeg har vært nær med å gi opp troen. Det var noen veldig vonde dager før jeg skrev det innlegget, ja noen veldig vonde uker faktisk. Men det har og vært noen veldig vonde dager etter jeg skrev det innlegget og jeg har som sagt tenkt veldig mye, og følt veldig mye. Vært veldig forviret og veldig usikker på hele min eksistens. Hva min identitet var. Men hva jeg har funnet ut etter all denne tenkinga og følinga er at jeg er klar for å ta på og opp mitt kors igjen. Jeg tror jeg må begynne på scratch igjen som kristen. Jeg orker ikke alle forventningene eller alt presset. Jeg vil ikke utsette meg for det igjen rett og slett. Jeg må ta dette i mitt tempo. Jeg må bytte sanger jeg hører på. Jeg orker ikke de samme gmale lovsangene som har alle de «jeg er ikek god nok»- minnene. Jeg orker nok heller ikke alle de menneskene som gir meg akkurat samme følelse. Jeg må skjerme meg. Ta steg for steg. Men jeg er klar for å ta opp mitt kors, klar for å ta på mitt kors, klar til å klamre meg til mitt kors.

Jeg tviler på at jeg tror

Jeg tviler på at jeg tror. Jeg vet ikke at jeg tror. Jeg tror ikke at jeg tror. Men jeg tviler på at jeg tror.

Dette med Gud er så vanskelig, eller kanskje er det ikke vanskelig. Kanskje det bare er ikke-eksisterende. Jeg vet jeg en gang trodde. Men jeg vet og at mennesker gjorde det så vanskelig å tro at nå tviler jeg på at jeg tror lengre. Ja, kanskje det ikke var en tro når folk kunne drepe den. Kanskje finnes det ikke noe gud siden han ikke holder meg meg fast. Kanskje er jeg helt alene med alle andre i verden. Kanskje var min tro bare et håp på noe bedre. Jeg vet ikke.

Jeg har begynt å av-like alt som har med Gud og kristendommen og gjøre på facebook. Jeg orker ikke bli minnet på det. Jeg orker ikke bli minnet på deg eller det. Jeg føler jeg har levd i en illusjon. Jeg føler jeg har blitt forlatt. Jeg føler alt bare er borte. Jeg vet ikke hva min identitet er lengre. Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er kristen. Det har alltid vært meg. Hvem er jeg uten Jesus liksom?

Jeg vet ikke om dette bare er en troskrise eller om det er et farvel til hele troen. Noe er det iallfall og det føles forvirrende og gjør meg ganske trist.

You matter

Be still and know that I am God

Jeg leste en gang at «Be still» ikke betyr å være stille som jeg trodde før, men at det betyr og å overgi seg til Gud, å slutte og strebe selv og bare la det gå. Jeg vet ikke om det er sant eller ikke. På norsk står det «Hold opp! Kjenn at jeg er Gud.» Hold opp med alt du strever med. Hold opp med alt du skal klare selv. Hold opp og kjenn at Gud er Gud. I vers to i samme kapittel står det «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» Jeg syns det er flott å tenke på. Flott å tenke på at Han er vår tilflukt. Vi slipper å flykte til alt verden har. Vi kan holde opp og kjenne at Han er Gud. Han er vår styrke. Han er vår hjelp i nøden og enda viktigere Han er alltid nær.

Det høres kanskje ut som jeg motsier mitt forgje innlegg nå, men det gjør jeg egentlig ikke. Det er en tid for alt. En tid for å holde opp å kjempe selv og la Gud ta kampene for oss, men og en tid for å be andre mennesker om hjelp. Problemet er bare å se forskjell på dem. Og nei, jeg har ikke noe godt svar på hva som er rett når for det er så veldig forskjellig fra situasjon til situasjon. Det er rett og slett noe man må kjenne på selv. Noe du og Gud egentlig kan finne ut av. Men, du trenger ikke å gjøre det alene. Det er en grunn til Gud har skapt oss til fellesskap.

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Salme 46,11. Kanskje et av de viktigste bibelversene i Bibelen. Kanskje et av de mennesker nå i dag virkelig trenger å ta til seg. Vi som ønsker å fikse alt selv. Vi som bare må kjempe selv. Vi som kanskje ikke setter all vår lit til vår himmelske pappa. Vi som ikke tenker at kongenes konge er vår pappa. Jeg tenker jo at kongen er en mann med mye makt. Iallfall var det slik før. Og når Gud er kongenes konge, tenk hvor mye makt ikke han har da. Han har nemlig fått all makt i himmelen og på jorda. Og selvsagt, Gud er ikke alene. Han, og vi, har en motstander som vil gjøre alt for å ødelegge for oss. Han har bare kommet for stjele, ødelegge og myrde.  Men, frykt ikke, hold heller opp og kjenn at Han er din Gud, Han som har kommet for at vi skal ha liv og overflod.

Be still and know that I am God.

Det er lov å spørre om hjelp

Du har vært sterk lenge nå. Du har kjempet og kjempet. Hatt det vondt lenge. Det er ikke det at du ikke tror nok som gjør at du sliter. Det er ikke det at du ikke klinger deg fast nok til korset som gjør at du sliter. Det er ikke at du ikke setter ditt håp i Gud at du sliter. Det er ikke slik at Gud bare hjelper dem som tror nok, klinger seg fast til korset nok, setter håpet sitt i Gud nok. Det er ikke slik at Gud er den eneste løsningen. Jeg føler meg nesten ukristen da jeg skrev den siste setningen, men det er sant. Det er lov å spørre om hjelp. Det er lov å spørre mennesker om hjelp, like mye som det er lov å spørre Gud om hjelp.

For, du har vært sterk lenge, du har kjempet og du har hatt det vondt. Ikke få noen til å tro at det er din skyld. Ikke tenk at hadde jeg bare ditt eller hadde jeg bare datt så hadde alt vært så mye bedre. Ikke legg skylden på deg selv. Selvsagt, det er du som kan gjøre jobben. Men, det er lov å spørre om hjelp. Det er selvsagt lurt å be om styrke og mot til å stå i alt fra Gud, men det er også lov å be mennesker om hjelp. Det gjør deg ikke til mindre kristen. Det gjør deg ikke til en dårligere kristen. Vi er her sammen for å hjelpe hverandre. Det er en grunn til at vi er flere. Det er en grunn til vi er skapt til fellesskap. Og den grunnen er blant annet fordi vi skal hjelpe hverandre med å bære hverandre når vi ikke orker det selv.

Ikke vær redd for å be om hjelp, snille deg. Det er lov å være svak. Det er lov å slite. Det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å ha dårlige perioder. Ja, det er til og med lov å ha dårlige år. Men, det er et viktig men her, og det er at du er ikke en dårlig person selv om du har det dårlig. Og du er absolutt ikke en dårlig kristen selv om du ber om hjelp fra andre enn Gud. Gud er legen over alle leger. Men vi har likevel evner til å hjelpe hverandre. Det er evner vi har fått fra Gud og enhver god gave kommer fra Gud.

Vær så snill, snille deg, vær ikke redd. Vær ikke redd for hva andre vil tro og tenke om deg. Det viktigste er deg. Du trenger ikke frykte for mennesker for Gud har så stor kjærlighet til deg at han vil deg bare vel, og han vil at du skal ha det bra og det kan bety at du må ta imot hjelp fra andre mennesker og.

Vær så snill, snille deg, be om hjelp.

Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

Eg ser deg.

Det kunne gått så galt, men det gjorde det ikke. I går hadde jeg tenk å ta en liten overdose, kanskje ikke nok til at jeg hadde dødd, men jeg hadde fått en pause. Jeg prøvde å snakke med personalet, men det funka liksom ikke. Jeg begynte å miste meg selv da vi avslutta den hyggelig praten vår. Jeg orka rett og slett ikke være meg lengre. Jeg gikk i dusjen og da jeg kom ut av dusjen leste jeg to meldinger jeg hadde fått. To gode, oppmuntrende, fine meldinger fra to personer jeg ikke har snakka med på en stund og der og da kjente jeg bare Gud si til meg: Eg ser deg. Eg er der. Eg holde deg med mi fasta, trygge hånd. Jeg tok ikke alle tablettene da. Jeg tok bare en. Det var så godt.

Jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka

Dette innlegget vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere, men jeg prøver nå likevel. Jeg snakka med en i går og vi kom inn på dette med at jeg syns det er så innmari vanskelig å gå i kirka. Og han sa noe som for meg gjør det mye lettere å syns at det er vanskelig å gå i kirka. Han sa nemlig det at i kirka så skal de ofte ha en til å tenke (og føle) så mye. Det blir sagt og gjort ting som gjør at en skal tenke over ting. Og det er ikke bra for meg. Jeg trenger ikke tenke og føle mer enn det jeg allerede gjør. Det er et evig kaos i hodet mitt fra før av, jeg trenger ikke flere tanker eller følelser som gjør det hele verre. Og selvsagt er det av og til bra å tenke over ting og kirka gjør ingenting galt når de forkynner som de gjør (som oftes) men jeg trenger ro i hodet mitt. Jeg trenger ikke masse input som forvirrer meg og gjør meg engstelig (tror jeg).

Egentlig var det en lettelse at han sa de ordene som han gjorde. For jeg har følt meg skikkelig fæl som ikke har klarer å være tilstede i kirka når jeg er der, og av og til ikke vil dra dit i det hele tatt. Men, jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka, jeg vil nesten tørre og påstå at jeg blir en «dårligere» kristen av å gå i kirka for mye for jeg får alt dette med Gud oppi halsen for det gjør så vondt å være der. Og det er ikke det Gud har tenkt for mitt liv. Gud har tenkt at det skal være godt å være med han. Så jeg gjør ingenting galt om jeg ikke går i kirka og heller velger å være hjemme en kveld. Det er mitt forhold til Han som teller, ikke hvor mange ganger jeg går i kirka.

Og hvor var du Gud?

Gud, jeg var nede, helt på bunn. Orka ikke mer, var helt fortvila, sikker på at slutten var her, og hvor var du Gud? HVOR VAR DU GUD? Alt jeg så var et par fotspor i sanden, og jeg var sikker på at det var mitt og ikke ditt og at du ikke bar meg. Alt gjorde så vondt, det var heilt forjævlig rett og slett. Alt var svart og jeg ville ikke mer. Og hvor var du Gud? Hvor var du? Jeg følte meg så svikta, så alene. Jeg følte ikke at du bar meg, jeg følte rett og slett ikke at du var tilstede i det heile tatt. Jeg kan ikke huska å ha vært så alene. Og kanskje var det min skyld, for jeg orka hverken å lese i bibelen eller gå i kirka. Alt var bare tungt, men jeg trodde at når ting var sånn, så skulle du komme med din styrkende hånd. Og det virka ikke som du gjorde det. Jeg følte meg helt alene. Men jeg vet, iallfall nå, men kanskje ikke da, at du bar likevel. For du forlater ikke folk. Du drar ikke når ting blir ille. Det er vi som drar fra deg når ting blir ille. For det er vanskelig å tro på en god Gud når livet gjør vondt. Men likevel, så er det så viktig å klora seg med alt det en har til deg. Og nå, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo, at du var der. Sendte dine folk med gode klemmer. Engler på jord som bare kom og klemte meg. Det er sånn, jeg ser at du var der. For av og til så er det så vanskelig for meg å se at du klemmer meg, at du rett og slett må senda noen ekte engler for å gjøre jobben din for deg. Takk!

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.