Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?

 Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …

Advertisements

Og god jul skal du ha!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har grua meg til jul, og alt det styret. Men nå som julafta er i morgen er jeg plutselig veldig rolig. I kveld skal vi på kino og se Hobbieten (endelig!) Og fra i går av har jeg hatt besøk av verdens beste mamma (nemlig min.) Hun reiste nettopp og min kjære mann kom hjem igjen. Jeg er i skrivende øyeblikk ganske sliten, men life must go on! Jeg har det relativt bra tror jeg. Men har egentlig ikke så mye å meddele. Ville bare ønske alle leserne mine en riktig god jul!

Hjemme!

Nå er jeg hjemme igjen, skal være det helt til neste år, dvs 5. januar. Da skal jeg tilbake for å endre på medisinene igjen. Grugleder meg til det for å være helt ærlig, men forhåpentligvis så kommer jeg ikke til å være like lenge da, for denne gangen har jeg egentlig vært ganske lenge, først tre uker, så to-tre uker til. Men det har vært godt. Jeg har blitt tatt på alvor. Jeg har blitt behandla godt. Jeg har generelt sett hatt det bra midt i alt det vonde. Mine psykosenære opplevelser er nå vekke, og jeg sliter «bare» med den forbanka depresjonen som alltid kommer etterpå, og ofte ellers og da. Det er en smule frustrerende! Jeg vil jo egentlig bare ha det bra!

Free indeed?

Hey orphan boy, hey orphan girl
Fighting hard to make it in the world
Can you hear the whisper in your broken heart?
You’ve been your Father’s delight from the start
Don’t you be afraid now, you’re not alone
Everything is paid for if you want to come home
So come on out of the darkness, so you can see
See Christ the Savior has set you free
See Christ the Savior has set you free

Free to live; free to love, free to dream, free to change the world
Free to run, free to be
Who the Son sets free is free indeed

Hey baby boy, hey baby girl
You’re as bright as the sun in this brand new world
He took off all of your guilt, took off all of your shame
So come learn the ways of freedom in Jesus name
So come learn the ways of freedom in Jesus name

We run with power and love
We run, our hearts ablaze
We run, and the nations see
Who the Son sets free is free indeed

Jeg sitter i senga og hører på denne nydelige sangen av Andy Wallis, en bra mann, men jeg skjønner ikke sangen helt, eller jeg skjønner den jo, og jeg vet jo at den har røtter i fra Bibelen,

john-8-36.jpg

I Johannes 8,36 står det nemlig Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Men, mitt spørsmål er, hvordan blir man satt fri? Jeg føler meg så fanget i sykdommen, jeg klarer ikke komme ut av det, jeg klarer ikke å føle meg fri og å leve det livet Gud har tenkt for meg, for han har vel ikke tenkt at jeg skal føle meg fanget vel? Har han ikke bare gode planer for oss og tanker om håp og framtid (Jer 29,11)? Og, tro meg, jeg har bedd og tryglet, ropt og hvisket, og så har andre og. Hvorfor føler jeg meg så fanget? Er jeg ikke god nok for Gud? Gidder han ikke bruke tid på meg? Jeg veit ikke …