Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Advertisements

Jeg har vært på ferie …

Jeg har vært på ferie, det har vært for jævlig har jeg lyst å skrive, men jeg bruker jo ikke slike ord. Jeg visste jo jeg var dårlig før jeg reiste, men med tre netter nesten uten søvn var jeg så redd og skjør at jeg burde ikke gå på do en gang etter mørkets frembrudd. Føltes ut som jeg hadde nervene på utstiden av kroppen omtrent. Skikkelig ubehagelig og regelrett vondt.

Da jeg reiste på ferie så bestemte jeg meg for å ikke bruke tid på blogging og blogger, så derfor har ingen hørt noe fra meg den siste tiden, men jeg har levd, på den smertefulle måten iallfall.

Tenk om det var en pille som kunne gjøre alt bra!

Jeg har tenkt på å blogge lenge. Og jeg skulle ønske det kunne være et jeg har det bra-innlegg. Men det er det ikke. Jeg har det piss, dritt, ræva, vondt, noe så inni hampen vondt og! Og jeg skulle ønske det var en pille som kunne gjøre alt bra! Jeg skulle ønske det var noe som kunne ta vekk alt dette vonde. Gjøre meg lykkelig igjen. Få meg til å ha det godt. Men jeg vet ikke om noe slik pille, og jeg tror egentlig ikke det finnes heller. Det frister å hive innpå med nozinan så jeg kan slippe å være litt, men jeg vet jo egentlig at det ikke løser problemet. Men det får meg iallfall til å sove.

14233027_976667199126680_4364163658139652890_n

Jeg er lei av å ha det dårlig, selv om det ikke har vart så lenge, så gjør det vondt fordi om. Spesielt siden jeg trodde ting var bra for alltid nå, men jeg må vel bare innse at livet ikke er en dans på roser, men heller en skikkelig ubehagelig berg og dalbane som gjør livet fryktelig vondt til tider. Og, selvsagt. Jeg vet jo at livet ikke er en dans på roser, men trenger man å være så deprimert og ha så vondt at eneste utveien man ser er døden? Hva med et normalt, litt opp og ned-liv. Det hadde jeg satt veldig pris på.

Og størst av alt er sorgen over å ikke ha det bra lengre.

Hvilken verdi man har.

Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist. 

Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på  å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.

En liten stein i skoen.

Jeg snakka med kommunedama mi i går, etter at hun har hatt en lang og velfortjent ferie. Hun sa noe så vist da vi snakka at jeg måtte skrive det ned med en gang. Det var noe slikt som: Hvis det har lagd så store problemer er det ikke bagateller. En liten stein i skoen kan gi et så stort gnagsår at man ikke orker å gå lengre. Vi snakket selvsagt om ting i fortiden som har lagd gnagsår inni meg slik jeg sliter med å gå nå. Og selv om det jeg har opplevd kanskje er små ting for andre, så har det lagd et stort gnagsår inni meg iallfall. Og livet og sykdom skal jo ikke være et sammenligningsrace så det er det som er stort for meg som er stort for meg, uansett hvor lite det kanskje er for andre.

Men du har jo ikke vondt noe sted

Nei, jeg har vondt overalt. Smerten, den spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annet enn å gråte, klynke ut i smerte. For det gjør så vondt, så vondt. Så jeg ber deg, vær så snill, ikke si at jeg ikke har vondt noe sted, for jeg har vondt overalt, i hele kroppen. Det presser og sprenger på, så vondt, så vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
I går var en tøff kveld, dagen var fin, ja, gratulerer med dagen som var forresten! Jeg koste meg med is og tog og alt som hører til. Ja, jeg hadde det faktisk ganske bra, helt til kvelden. Det begynte med at jeg hørte at lyden i kirka var all for høy. Men jeg satt inn øreproppene og håpte at det bare skulle være høy lyd, men jeg tror det var mer egentlig. Iallefall etter hvordan resten av kvelden ble.

I’ll try my best

Av og til er jeg redd for å være for negativ her på bloggen, jeg vil liksom skåne dere lesere, men nå sier jeg i fra, hvis du ikke vil lese noe negativt, så ikke les videre for jeg har ikke noe bedre å komme med nå.

I can’t promise I will be a survivor
I can’t promise I will be a warrior

I really do wanna give up,
but I do not know how.
I’ll try my best

Av og til skriver jeg noen ord, noen ord som liksom skal gjøre livet litt bedre, eller kanskje iallefall lindre smerten litt, et øyeblikk, et lite sekund. Jeg vil jo egentlig heller skrive enn å gjøre andre mer destruktive ting. Så jeg prøver jo nå, gir det et forsøk.

Vet ikke hva jeg skal skrive da, jeg kan skrive om rundstykkedeigen jeg ikke orka å sette til heving, eller spagetti carbonaraen som kattene fikk fordi den smakte så fryktelig. Eller jeg kan skrive at om få timer har jeg vært røykfri i et år. Noe jeg egentlig skulle feire, så kanskje jeg skal lage meg litt kake i en kopp. Men med videre tenking så fant jeg ut at jeg dropper kaken. Jeg har nok med rundstykkene som bare står der.

Egentlig har jeg lyst å skrive noe positivt, men det er ikke alltid så lett å finne når man sitter alene på en lørdagsettermiddag uten noen planer, uten noe livsgnist. Nei, det var vel å ta litt hardt i, men jeg er ræva lei, så lei at jeg ikke en gang orker å være kreativ med strikker som jeg har vært så mye av i det siste. Jeg orker heller ikke se film eller lese, noe jeg burde gjort …

Nå skal jeg reise meg og se etter deigen. Se det, nå står femten rundstykker i ovnen. Håper virkelig de blir vellykka. Jeg har glemt å sjekke hvor lenge de skal stå i, og hvor lenge de har stått i nå. Typisk. Får vel bare se etter etter en stund. Når rundstykkene er ferdig skal jeg kanskje spise et før jeg gjør noe så jeg håper at jeg kan sove en stund.

Og helt til slutt limer jeg inn en sang jeg så gjerne vil synge.