Ordene mine

Ordene mine er det viktigste våpenet jeg har og nå føles det som om de forsvinner. Det blir vanskeligere å snake. Vanskeligere å skrive. Jeg føler meg tom og forlatt. Hva er vel jeg uten dette våpenet? Skriving er min identitet. Iallfall en stor del av den.

Ordene stokker seg, Kommer ut i feil rekkefølge. Av og til kommer de ikke ut en gang eller så kommer de bare som rare lyder. Bokstavene kommer i feil rekkefølge. Noen bokstaver blir byttet ut med andre. Skrivefeilene blir mange.

Jeg er redd, selvsagt er jeg redd. Ordene er jo mitt våpen. Mitt våpen mot verden, sykdom, urettferdighet og føleleser. Mitt våpen mot meg selv og for andre.

Kjære Gud, ikke la noe ta fra meg ordene, det er min måte å kommunisere på. Både skriftlig og muntlig. Jeg trenger dem.

 

Reklamer

Når man både elsker og hater

Jeg vet ikke om jeg skal elske eller hate så jeg gjøre vel begge delene. Både hater og elsker livet. Sommeren er alltid en god tid for meg. Jeg elsker livet. Alt er fint og flott. Ikke forhøyet stemningsleie, men normalt godt stemningsleie. Jeg bare nyter livet, ingenting sykt med det. Det er godt rett og slett.

Men likevel er det noe som er galt, jeg hører, tror og tenker ting som ingen andre. Apekatter på taket. Griser rundt forbi. Geværskudd, eller var det håndgranater? Jeg har ikke så peiling på våpen, jeg vet bare at det var skremmende og skummelt. Jeg lå helt stille i senga og håpte at terroristene ikke skulle finne meg.

Er jeg gal? Holder jeg på å bli psykotisk? Hva er galt med meg? Er jeg bare veldig, veldig sliten eller? Jeg vet ikke hva det er, men jeg vet det skremmer meg.

Kanskje, men bare kanskje

I dag var jeg hos behandleren min. Det var egentlig en bra time. Vi prata om ting som var viktige, meningsfylte og som kan hjelpe meg framover. Så kanskje, men bare kanskje, ting kan bli bedre. Jeg vil egentlig ikke tro det, for jeg er så veldig redd for at det ikke skal bli det. Men så bør jeg jo egentlig håpe på det. Det er bra med håp. Det er viktig med håp. Men jeg er så veldig redd for at det bare skal bli enda en skuffelse. Men kanskje …

Jeg har vært på ferie …

Jeg har vært på ferie, det har vært for jævlig har jeg lyst å skrive, men jeg bruker jo ikke slike ord. Jeg visste jo jeg var dårlig før jeg reiste, men med tre netter nesten uten søvn var jeg så redd og skjør at jeg burde ikke gå på do en gang etter mørkets frembrudd. Føltes ut som jeg hadde nervene på utstiden av kroppen omtrent. Skikkelig ubehagelig og regelrett vondt.

Da jeg reiste på ferie så bestemte jeg meg for å ikke bruke tid på blogging og blogger, så derfor har ingen hørt noe fra meg den siste tiden, men jeg har levd, på den smertefulle måten iallfall.

Selvdestruktiv

Det er det jeg er. Ikke med at jeg egentlig fysisk skader meg, men jeg sover ikke, iallfall drøyer jeg det så lenge at jeg ikke tørr det. Jeg er redd. Redd for å lukke øynene. Redd for å ha øynene åpne. Redd for det meste egentlig. Nå sitter jeg i første etasje med alt lys på og venter på morgenen. Håper jeg sovner på sofaen eller noe slikt til slutt. Det er slitsomt å ikke sove. Det er slitsomt å være redd. Livet er generelt sett slitsomt.

Det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Jeg siterer Siri Nilsen sin sang Jeg vet. Og problemet er at jeg ikke vet, klarer ikke å tro iallfall at dette skal gå over. Jeg skulle ønske jeg visste, jeg trodde, og jeg håpte at det skulle gå over, men jeg er så redd, så veldig veldig redd for at det ikke skal det.

Det har vært stille fra meg en stund, ikke fordi ting har gått så bra, men fordi ting har gått så dårlig. Så dårlig at jeg ikke har orka, klart eller villet formulere noen ord om hvordan jeg har det. Utsettelse, utsettelse, utsettelse, ta livet minutt for minutt, slik har jeg levd. Det har blitt mange minutter og leve. Litt for mange om du spør meg. Men, nå er jeg iallfall utksrevet og skal klare meg selv, og ifølge fastlegen så må jeg stole på at de visste hva de gjorde da de skrev meg ut. Problemet er bare at jeg ikke stoler på meg selv, eller at de visste hvordan jeg hadde det da jeg ble skrevet ut.

Men jeg tar minutt for minutt, lider meg gjennom det som jeg er så flink til. Skulle ønske jeg var litt mindre flink til det egentlig jeg.

Ikke bare deaktivere, men å slette

IMG_2185

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.