Jeg er sjalu på deg

Ja, jeg vet vel egentlig ikke hvem du er. Du er vel egentlig ingen, men jeg innbiller meg at du finnes. Du som får god hjelp. Du som har et støtteapperat rundt deg som fungerer. Du som har et nettverk rundt deg som vet hva de skal gjøre. Du som blir tatt på alvor. Jeg føler det er så mye som mangler i livet mitt. Eller, jeg har det allermeste egentlig, en flott ektemann, en fin mor, en bra menighet, fin jobb, mange venner, noe nære, andre fjerne, men mange nok av begge delene. Ja, flotte, gode dyr har jeg og. Men jeg har vondt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor fordi alle disse tingene er på plass liksom. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fungerte så godt som jeg gjør rett og slett fordi jeg tror det hadde vært lettere å få hjelp om jeg ikke gjorde det. Som jeg tidligere har sagt så har jeg det tøft fordi jeg er tøff og jeg lider meg gjennom det fordi det er det jeg er god på. Så ja, jeg sier det rett ut, jeg er sjalu på deg! Du som får hjelp, du som får det du trenger, du som ikke må kjempe for alt, selv om du sikkert og har kjempet og det sikkert bare er meg som ikke klarer å ta meg sammen nok eller noe slikt. Kanskje jeg ikke fortjener hjelp …

Reklamer

Kjære sykepleierstudent!

Kjære tidligere sykepleier-medstudent! Jeg husker ordene du sa, ja dere sa, for de andre sa seg jo enige med deg. Det med psykiatripraksisen, at de deperimerte bare satt der og ikke gadd å få det bedre. Dere er straks ferdig utdanna sykepleiere nå, og jeg håper virkelig at holdningen din har endra seg! For jeg sitter ikke bare der og ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre. Jeg jobber med hele meg. Jeg går til samtaler, tar medisiner, snakker inn og ut og opp i mente, ja jeg har gjort dette i mange år nå. Jeg gjør mye for å prøve å få det bedre, men av og til, så er det nok å bare prøve og holde seg i live. Det kan kanskje virke som jeg/vi ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre, men jeg jobber, hver dag, fulltidstilling og mer enn det for å få det bedre.

Så kjære tidligere medstudent, jeg håper virkelig at du har en bedre holdning nå. Ja, jeg har til å med møtte deg i den psykiatri-praksis. Det var kleint og flaut, og det skal jeg og skrive om en dag, men for i dag får jeg holde meg til dette temaet.
Det skremmer meg at voksne, oppgående mennesker kan si slike ting. Det får meg virkelig til å tenke på hvor mangelfull kunnskapen om psykisk helse og psykiatri er. Og det gjør meg lei meg i hjertet mitt. Selvsagt er det jo godt at ikke alle er innom psykiatrien og alt sånt, men det er trist med disse fordommene. Jeg skulle ønske jeg turde å ta ordet da du sa disse nedverdigende ordene, men det gjorde jeg ikke, jeg skjemmes. Og jeg tror egentlig aldri du kommer til å lese disse ordene heller, men kanskje en annen sykepleierstudent skulle falle inn på denne siden og lese at det er helt arbeid å være psykisk syk, man sitter ikke bare på ræva på en avdeling og gjør ingenting. Og ja, selvsagt er det folk som gjør det og. Men det ligger nok en lang kamp bak den personen og, og jeg skal ikke gå mer inn på det. Men ikke ha holdningen at alle sitter og ikke gidder å gjøre noe for å få det bedre for det stemmer ikke!
Vennlig hilsen en eks-sykepleierstudent!

Veien videre

«Jeg skal selvsagt støtte deg fram mot eksamen, men etter det må vi se på veien videre» Skulle ønske jeg visste hva de ordene betydde. Hva skjer med veien videre? Hvor går veien? Hvem går jeg med? Må jeg gå alene? Det er så mange spørsmål. Alt ut fra den setningen du sa. Sannheten fra min side er kanskje at jeg syns det er fryktelig skummelt å gå videre. Kanskje jeg liker å ha det vondt. Kanskje jeg er litt hypokonder og ikke vil komme videre i livet. Jeg vet ikke. Iallefall blir det ansvarsgruppemøte om to uker der vi skal se på veien videre og jeg må vel kanskje ha noen tanker om hvor jeg vil at veien videre skal gå. Og egentlig så vet jeg vel det og, jeg er bare redd for å si det, for tenk om noen syns jeg er teit, at jeg forlanger for mye, eller at de tenker at jeg vil være psyk. For jeg vil vel egentlig ikke det?

Hjemme!

Nå er jeg hjemme igjen, skal være det helt til neste år, dvs 5. januar. Da skal jeg tilbake for å endre på medisinene igjen. Grugleder meg til det for å være helt ærlig, men forhåpentligvis så kommer jeg ikke til å være like lenge da, for denne gangen har jeg egentlig vært ganske lenge, først tre uker, så to-tre uker til. Men det har vært godt. Jeg har blitt tatt på alvor. Jeg har blitt behandla godt. Jeg har generelt sett hatt det bra midt i alt det vonde. Mine psykosenære opplevelser er nå vekke, og jeg sliter «bare» med den forbanka depresjonen som alltid kommer etterpå, og ofte ellers og da. Det er en smule frustrerende! Jeg vil jo egentlig bare ha det bra!

Å få ordentlig hjelp.

Å bli sett, hørt og trodd. Det er fantastisk herlig. Selv om det kanskje ikke alltid er en fryd å snakke om ting, så er det veldig godt å vite at jeg er i trygge hender, at de vil meg godt og at jeg blir tatt på alvor. Jeg er innlagt, igjen! Først var jeg tre uker på DPS, jeg fikk god nok oppfølging, men det hjalp så lite, og etter en uke var det inn igjen med femdøgnsavtalen min, og første gang jeg møter legen så får jeg vite at jeg er overført til vanlig innleggelse, for det er ikke noe vits å sende meg ut og inn hele tiden. De skulle hjelpe meg ordentlig før jeg ble utskrevet. Det var nesten så jeg går gledestårer når jeg hørte det, ikke fordi det er så gøy å være innlagt, men fordi jeg skimtet noe kalt håp. De ville faktisk hjelpe meg, og det har de (legen og psykologen og pleierne) bevist gang på gang. Jeg har hatt samtale med enten legen eller psykologen hver dag omtrent utenom helgene. Jeg har samtaler med pleierine når det trengs. Jeg har fantastiske kontakter som er der for meg, som er vise, omtenksomme og gode. Jeg får faktisk ordentlig hjelp! Og når jeg skriver dette ser jeg faktisk litt håp.

Utilregnelig gjerningsmann – Jeg er ikke farlig!

Jeg blir så lei meg hver gang jeg leser at gjerningsmannen er utilregnelig, tidligere psykiatrisk pasient eller overført til psykiatrisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når media skriver sånt. Jeg føler nemlig at de stempler meg. Stempler meg som farlig, bare fordi jeg er en psykiatrisk pasient. Men det er jeg ikke. Psyksiske lidelser er faktisk veldig vanlige.

Image006

Hver femtende person i Norge har en alvorlig psykisk lidelse. Det utgjør ekstremt mange potensielle drapsmenn der ute hvis man skal se på det slik. Men det er ikke slikt. Jeg har selv en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har vært innlagt i flere måneder. Jeg har vært psykotisk. Jeg har vært farlig. Ja, ikke for andre, men for meg selv. Folk flest med psykiske lidelser er ikke farlige for andre enn seg selv på forskjellige måter. Noen er så farlige for seg selv at de trenger akutt hjelp. Andre er farlige for seg selv i løpet av lengre tid. Men de færreste er farlige for andre. De færreste er farlige for andre!

Så kjære landsmenn, bare forstå dette; at jeg selvom jeg er psykisk syk, så er jeg ikke farlig. Jeg er ikke farlig for andre enn meg selv.

Å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV

I denne tidens valgkamp har det vært mye snakk om at det er mer lønnsomt å nave enn å jobbe. Det er kanskje sant, men lønnsomt på hvilken måte? Lønnsomt som i penger, ja kanskje. Men lønnsomt i det sosiale, i det kreative, i mestring, i selvfølelse, neppe. Jeg har selv sittet i lang tid på ræva hele dagen og fått betalt av NAV. Det er ikke chill, det er ikke gøy, det er ikke et slikt liv jeg ønsker meg. Men jeg, som alle andre har en grunn til å nave. Min grunn er som mange andre sin, psykisk sykdom, eller psykisk lidelse om du vil. Ett fett for meg. Og det er ekte. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset i ca november 2011 hadde jeg ikke kjangs til å begynne å jobbe. Hadde jeg vært i jobb hadde jeg blitt sykemeldt i et halvt års tid, kanskje et helt et. Men jeg hadde ingen jobb å bli sykemeldt fra. Jeg hadde nettopp slutta på studiene, pga jeg ble syk. Jeg gikk noen måneder uten noen inntekt fra noenssteds før jeg havna i NAV-systemet. Det var vanskelig med ei leie å betale, men det gikk. Men det hadde ikke gått nå. Eller det hadde jo gått om vi hadde solgt huset eller levd på havregraut. Men det er jeg evig takknemlig for at vi slipper.

Men over til det å sitte på ræva hele dagen og få betalt av NAV. Ja, jeg satt mye på ræva, eller rettere sagt jeg lå i senga store deler av dagen. På en god dag stod jeg opp for å lage middag til mannen min når han kom hjem. Jeg hadde jo ingen grunn til å stå opp. Livet mitt var tomt og meningsløst. Så, byttet jeg NAV-kontor, til der jeg hadde flytta og møtte en fantstisk saksbehandler. Hun gav meg tid til å bli friskere. Hun hastet meg ikke ut i noe jobb. Ikke at den forgje hadde gjort det heller, men denne så meg. Brydde seg om meg. Og til høsten 2012 bestemt jeg meg for at jeg ville begynne å studere igjen, hvis, og bare hvis jeg fikk støtte av NAV til det. Jeg orket ikke enda mer studielån til ingen nytte. Og som et unntak skulle jeg få det. Heldige meg. De to første årene på bacheloren skulle jeg få støtta. Men etter et halvt år fant jeg ut at jeg ikke orket mer, og måtte slutte skolen. Og da jeg ringte NAV for å fortelle dette var det ikke snakk om å at fra meg AAPen eller noe. Det var full forståelse, og tilbud om å starte i jobbtrening. Noe jeg takket ja til. Og det er det beste som har hendt meg på den fronten i livet. Jeg sitter ikke lengre på ræva hele dagen og får betalt av NAV. Nei, jeg har ikke en ordnetlig jobb, enda. Men jeg gjør i alle fall noe nyttig. Jeg vet at arbeidsstedet hvor jeg jobber sikkert hadde klart seg helt fint uten meg, men jeg vet og at det gjør det litt lettere med meg. Jeg gjør en jobb, jeg blir satt pris på, jeg er flink. Det er mitt friminutt, mitt fristed.

Men de dagene jeg bare satt på ræva, ja da satt jeg ikke bare på ræva. Jeg hadde det vondt. Jeg jobbet med meg selv, i den grad jeg fikk jobbe med meg selv med tanke på hva slags behandling jeg fikk. Jeg ble et friskere menneske. Et menneske som sakte med sikkert jobber seg framover mot å gjøre noe nyttig i dette samfunnet. Å få en ordentlig jobb. Og betale skatt for de pengene jeg tjener. For er det noe jeg vil mer enn gjerne er det å gi tilbake til de som trenger det, slik jeg er en som trenger det nå.

Så ikke kom her å si at det er chill og digg å bare sitte ræva hele dagen og få betalt av NAV. Det er faktisk en jobb det og for mange. For å ikke snakke om hvilken jobb det er å få det man har rett på av NAV.