Have your way

Jeg skulle ønske jeg kunne mene ordene i sangen Have your way av Britt Nicole, men jeg klarer det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne synge «Just have your way» men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det når ting gjør så vondt. Kanskje er det derfor jeg trenger påminnelsen om at «you take the broken things and turn them into beautiful» Men jeg klarer ikke dette refrenget: «I‘ll stop searching for the answers I’ll stop praying for an escape And I’ll trust you God with where I am And believe that you will have your way» Men en ting er sikkert, og det er at jeg gjør mitt beste for at dette skal stemme: «Even if my dreams have died And even if I don’t survive I’ll still worship you with all my life» Og om jeg ikke får det til, så er det iallefall sant at dette stemmer: «But you never said the road would be easy But you said that you would never leave And you never promised that this life wasn’t hard But you promised you’d take care of me«

Behandlerbytte: Åneivelda!

Nå ligger jeg på soverommet og skulle ønske jeg drev med videoblogging. Det er nemlig så himla sterkt lys på macen, og på lampa i taket som jeg angrer bittert på at jeg slo på, men ikke orker å reise meg for å skru av. Soverommet er det kjøligste rommet i huset, det er derfor jeg ligger her. Hadde aldri trodd jeg skulle klage på varmen i oktober, men det er ganske så varmt overalt ellers. Men nå har jeg i alle fall klart å komme meg opp på rommet der prøver å ligge å slappe av. Men så har jeg liksom en trang til å skrive noe da. Og det er derfor jeg egentlig skulle ønske at jeg videoblogga for det gjør så vondt i øynene å ha dem åpne. Men, videoblogging er egentlig ikke noe for meg. Jeg prøvde å være med på dette #utenfilter-opplegget, men det funka dårlig. Min plass er bak tastaturet, ikke foran kameraet. Men det var egentlig ganske godt å få bekrefta det og da. Ble bare skikkelig kleint da jeg satt meg foran kameraet egentlig.

Jeg har egentig ganske mye jeg vil si, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det. Jeg vil egentlig også bruke stygge ord, styggere enn jeg burde, derfor lar jeg heller være med de stygge ordene tror jeg. Og nå kom jeg på at jeg kunne zoome inn på arket jeg skriver på slik at jeg klarer å lese hva jeg har skrevet uten briller så da er det mindre kjangs for skrivfeil. En pluss både for meg og deg.

Jeg har hatt en veldig vond opplevelse den siste uken. Ikke noe alvorlig eller noe slikt. Bare vond. Og kanskje jeg bare skal si det rett ut? Det er nemlig at jeg ikke får bytte behandler på DPS. Og jeg burde jo selvsagt være glad for at jeg har en behandler og alt det, men det er jeg egentlig ikke. Og jeg skal ikke si noe mer om henne enn at jeg ønsker å bytte av den grunnen at jeg føler jeg stanger hodet i veggen hver gang jeg er der og føler meg skikkelig piss etterpå. Men det får jeg altså ikke lov til. Jeg blir heller oppfordra til å slutte i behandlinga. Og selv om det virker veldig skremmende, så vil jeg heller det enn å fortsette hos min nåværende behandler, selv om de rundt meg i hverdagen sier at jeg ikke bør det, så vet jeg ikke hva annet jeg skal gjøre. Og det er flere sider i dette enn hva jeg forteller her på bloggen, men jeg orker rett og slett ikke utbrodere alt. Det er egentlig litt for stort og for mektig for meg. Det føles nesten ut som om jeg har spist et litt for stort og for søtt kakestykke.

Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Med kanter av gull og sølv, den er fortsatt en flekk.

Gud, Gud, hvor er jeg?

Jeg var i kirka i dag, som jeg pleier på fredager. Vi lovsang, som vi pleier i kirka. Jeg begynte nesten å gråte, som jeg pleier å gjøre når vi lovsynger. Sangen var This is Living av Hillsong Young and Free. 

Svart og hvitt blir til farger, Sola bryter seg gjennom skyene. Ja, dette er å leve nå. Åh, som jeg lengter. Jeg skrev en mail til ei god venninne tidligere i uka en dag om at Gud var så vanskelig å tro på. Jeg får slike troskriser av og til, spesielt når livet er vanskelig. Før var troen min sterkest når jeg hadde det vanskelig. Jeg klamret meg til troen som om det var min siste redning. Nå klarer jeg ikke vite om jeg tror eller ei. Åh, guri som jeg savner den tida. Livet var liksom så lett, selvom det var vanskelig. Har jeg det mye verre nå eller bare tar jeg det mye dårligere nå? Jeg vet ikke. Rett og slett. Kanskje jeg var mer hengiven før. Kanskje det er meg det er noe galt med, for det er iallefall ikke Gud for Gud har ikke forandra seg eller noe. (4. Mos 23:19)

Jeg vet ikke hva det er, men jeg savner det meg og Gud hadde! Det er nesten som om jeg har mista en bestevenn. Jeg skulle ønske at jeg kunne vite med visshet at det kommer bedre dager, kunne vite med visshet at Gud bærer meg gjennom alt vondt som er og kommer i livet. Men jeg klarer ikke å vite det lengre. Det er liksom ikke håp eller noe. Og selvom jeg sier og mener at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lengre så er håp livsviktig. Og selvsagt er jeg ikke helt uten håp, men jeg ser det ikke helt selv.

Jeg savner Gud, savner å kunne chille på Hans fang. Savner å vite, ikke bare tro. Savner å kunne finne trøst i Hans ord og i kristne sanger. De siste dagene har jeg hørt på ukristen musikk på Spotify, ikke satanistisk eller noe slikt, bare verdslig musikk. Og det har vært godt. Jeg har fått en pause, og jeg tror ikke jeg anbefaler noen å ta en pause fra Gud egentlig, men det har vært deilig. Jeg har kjent på en massiv angst og nesten hatt oppkastet opp i halsen bare jeg har hørt på kristen musikk. Men nå er det heldigvis litt bedre og kirka var en god opplevelse tross tårene som pressa på.

Så jeg sier ikke «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni» (Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg) som Jesus sa, jeg sier heller ikke Gud, hvor er du? Jeg sier Gud, Gud, hvor er jeg? For det er meg som har mista taket på Gud, ikke Gud som har mista taket på meg, for Gud mister aldri taket. Det finnes ikke et sted Gud armer ikke når, og ikke en ting Guds nåde ikke overgår.