Hvem er jeg og hvor var jeg?

Den siste tiden har vært rar. Jeg har ikke helt skjønt hvem jeg er og ikke minst hvor jeg er eller var. Det høres kanskje litt rart ut. Jeg vet jo egentlig hvor jeg er. Det er bare det at alt har føltes så fjernt og at verden er så rar. Jeg syns diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder forklarer så godt hvordan jeg har følt det så jeg velger å lime det inn her slik at dere som ikke kjenner til diktet kan lese det.

 Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Det har vært rart å være i den verdenen jeg har vært i. Jeg har vært aktiv, flink og gjort en hel del ting jeg ikke pleier å få til til vanlig. Følelsen av at alt er så rart kan derimot ikke sammenlignes med den følelsen det var å komme tilbake igjen til den virkelig verden. Det er som et tåkeslør har forsvunnet fra øynene mine. Jeg ser alt så klart og det er så underlig.

Jeg har tatt samtaler og valg etter jeg kom tilbake som jeg ikke vet hva jeg føler om enda. Jeg tror de har vært bra for meg. Iallfall noen av dem. Jeg har kuttet ut folk fra livet mitt og invitert andre inn. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått nye venner og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har også sagt farvel til en venn og det føles faktisk også godt (tror jeg.) Jeg vet det føles godt ut nå, men kanskje kommer jeg til å angre. Jeg vet ikke. Noen folk bryter en mer ned enn de bygger en opp, men det kan jeg heller dedikere et annet innlegg til for det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skal nemlig handle om hvor underlig alt er.

Jeg har som sagt vært så flink og hatt så mye energi. Jeg vet ikke om det har vært en «syk» periode eller om det bare har vært en periode av noe annet. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet på en oppgave jeg nå har levert inn. Skummelt var det og vondt i magen får jeg bare jeg skriver dette mens jeg venter på bedømmingen av den. Jeg har også vært veldig kreativ og fått til masse på den fronten. Hvis sant skal sies har jeg en del uferdige prosjekter på den fronten så jeg har kanskje ikke fått til så veldig masse likevel. Men det har vært godt å holde på med, det har det.

Men jeg har også vært på den motsatte siden av skalaen. Jeg har vært sliten. Sovnet flere timer på sofaen flere dager i uka. Totalt utslitt når jeg kommer jeg hjem. Jeg lurer på om jeg har tatt meg litt hardt ut ltit for lenge og nå har smellen kommet. Jeg føler likevel at jeg har det helt greit. Jeg er angstfull til tider. Jeg har selvmordstanker og fantasier, ja av og til planer også. Jeg er redd for rare ting. Jeg føler meg rar. Men likevel tenker jeg at jeg har det helt greit. Jeg er reflektert, ja kanskje litt mer enn til vanlig. Jeg vil gjøre noe med problemene mine. Jeg vet bare ikke hva jeg vil gjøre med livet. Det er nemlig så rart og underlig.

Jeg vet ikke hvor jeg har vært eller hvorfor jeg var der. Jeg vet det var godt og jeg vet det var vondt. Men det jeg vet allerbest er at det har vært veldig rart og underlig å komme tilbake. Jeg vet også at det føles som om en del av meg ble igjen i den andre verdenen. Jeg vet ikke hvor den delen er og jeg orker ikke lete. Alt er alt for rart til å klare det. Kanskje finner jeg den igjen. Kanskje forblir jeg rar resten av livet, men det klarer jeg vel å venne meg til det og.

Jeg husker ikke hvem jeg er eller hvor jeg var, heller ikke hva som var meninga med dette innlegget eller hvorfor jeg begynte å skrive det. Jeg vet bare at her er så underlig. 

Reklamer

Jeg vet ikke hva jeg vil si

Jeg vet ikke hva jeg vil si, jeg vil bare si noe. Si noe om hvordan det er kanskje. Si at det gjør vondt. Si at jeg allerhelst vil bli lagt i narkose for en stund. Slippe å tenke, slippe å forholde meg til noe som helst. Bare slippe alt styret. Slippe å ha det så vondt. Jeg hater å ha det vondt. Det er det værste jeg vet om, og nå har jeg det vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg føler meg så alene, selvsagt er jeg ikke alene. Men jeg skulle bare ønske noen kunne spørre hvordan jeg hadde det og oppriktig lure på hvordan jeg har det. Som virkelig vil vite svaret. Jeg skulle ønske noen kunne bry seg, noen kunne gi meg en god klem, noen kunne være der for meg. Ja, jeg er kanskje ute etter oppmerksomhet, men alle trenger oppmerksomhet. Og jeg vet, at når jeg har det vondt, så hjelper en skikkelig klem.

Ja, jeg vet som sagt ikke hva jeg skal si. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg skulle gjøre for å gjøre noe bedre, men å klemme seg selv. Det funker ikke.

En uke som frisk :)

Okei, jeg pleier ikke i ha smilefjes i tittelen, men dette innlegget fortjener det. Jeg har hatt en fantastisk uke. Nesten så bra at jeg har lurt på om det har vært noe galt med meg.
Jeg har som sagt hatt en uke som om jeg skulle vært helt frisk. En uke med mye energi og null stemmestress. En uke uten en eneste stemme eller vond tanke. Det har vært fantastisk. Helt ubeskrivelig. Rett og slett ubeskrivelig. Jeg klarer ikke å beskrive hvor godt og fantastisk det var å bare tilbringe en uke med kjæresten, gamle og nye venner og bekjente og bare jobbe for at 200 ungdommer skulle ha en best mulig uke, uten stemmer. Jeg nesten forventet en vanskelig og hard uke med lange dager, men hele uka gikk som en lek. Jeg hadde energi nok til å gjøre det jeg måtte og fikk hvile nok. Jeg må bare si at det var en velsigna uke som var helt fantastisk og jeg er virkelig takknemlig for å ha fått oppleve den. Det gav meg virkelig mye livslyst.

Du kalte meg vakker.

Du kalte meg vakker, ja det var det du sa, du sa jeg var vakker. Nei, det var faktisk ikke bare deg, det var mange. Alle jeg møtte, de sa jeg var vakker, og vet du hva? Det var nesten like før jeg begynte å tro deg, ja tro dere alle. Kanskje var jeg vakker? Kanskje var det ord i hva dere sier, kanskje var det ikke bare tomme ord. Dere skrøt av håret mitt, skoene mine, kjolen, ja hele meg. Det var så gjennomført, så vakkert. Og jeg trodde dere, nesten. Det var nesten litt godt å høre alle de gode ordene, men likevel klarte jeg aldri helt å tro på deg, ikke på noen av dere. Det kunne jo ikke stemme, ikke om meg, jeg kunne ikke være vakker, jeg kunne bare ikke være vakker. Så ordene dine ble bare tomme. Jeg kunne ikke tro deg og i etterkant gjør det så vondt å tenke på. Tenk om jeg bare kunne trodd deg. Tenk om jeg bare kunne vært lykkelig. Tenk om, tenk om, tenk om. Det nytter ikke å tenke om, men likevel gjør det så vondt å vite at jeg valgte å ikke tro deg. Men vit det, at jeg ønsket å tro deg, og en liten stund så trodde jeg på deg, på dere, for dere var mange nok til å lure meg en liten stund, slik at jeg fikk en pause fra all selvforakt og en liten, bitteliten stund så trodde jeg dere og trodde at jeg var vakker.

Kan du se det på meg?

Kan du se det på meg
Nå når jeg sitter her alene?
Hva tenker du når du ser på meg?
Tenker du at jeg er en syk jente
som sitter og skriver ned tankene sine i en liten blokk?
Eller tenker du at jeg er en liten poet
eller en forfatterspire som jobber med sin første bok?
Ja, hva tenker du på når du ser på meg?
Tenker du noe som helst?
Eller er jeg bare usynlig for deg?
Si meg kan du se det på meg?

Jeg trenger ikke å ha et steinansikt

For å være helt ærlig så har jeg mistet litt håpet etter at jeg fikk vite utredningene hadde slått ut på en eller annen form for schizofreni, og jeg vet at det ikke er verdens undergrunn og alt slik, men jeg fant ut i går at jeg kan være trist. Det gjør vondt å få en diagnose. Man blir selvsagt ikke en diagnose, men man kan bli trist. Det forandrer livet, man blir usikkert på fremtiden, man får en prognose, og for å være helt ærlig så vet jeg ikke om jeg blir frisk. Jeg vet ikke om jeg er en av dem som klarer å takle livet, jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å gå ut i full jobb, jeg vet det er en arvelig sykdom og jeg er enda reddere enn før for å få barn. Jeg vet de kan bli slik som meg. Jeg vet ikke om jeg vil ha barn hvis jeg vet at det er en risiko for at barnet mitt blir sykt. Jeg vet ikke om jeg vil ta den kjangsen. Gi et annet menneske samme sykdom som jeg har, bare fordi jeg vil ha barn. Jeg slo opp og så hvor stor prosent det var for at barn av schizofrene også ble det eller fikk andre psykiske lidelser. Det gjorde vondt. Tall har alltid vært min venn. Jeg har elsket tall, lekt med tall, regnet og utformet systemer, men nå, sånn helt plutselig så ser jeg på tall som en fiende. Jeg vet jeg egentlig burde se på det som en ressurs, tenke positivt, men jeg klarer ikke det, ikke enda. Jeg har alltid tenkt som Hannah Montana, one in a million, ja hvorfor kan ikke det være meg? Hvorfor kan ikke jeg være den som blir frisk? Akkurat nå ser jeg bare frykt, men kjenner jeg meg selv godt så vil det endre seg, jeg trenger bare litt tid til å svelge unna frykten og fokusere på det positive. Det kommer kanskje til å ta litt tid, men jeg håper at jeg en dag vil være der igjen. I dag så jeg på dagsrevyen (eller noe slikt) om Karin Yrvin fra AP som gikk ut med at hun var bipolar og hun sa Jeg var veldig lei meg, usikker på fremtiden og hvordan livsmulighetene mine ville bli. Etter at hun fikk diagnosen, og det er akkurat slik jeg og føler. Det er visst normalt å føle slikt, jeg har bare tenkt at jeg må holde et steinansikt, at jeg ikke skal la meg påvirke, MEN DET ER FEIL! Jeg trenger ikke det. Jeg har lov til å reagere, og det er godt. Det viser at jeg er et menneske med føleleser. Jeg kan være lei meg om jeg vil, og jeg er det nå.

 

Tomrom i tiden

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne huske min egen sykehistorie, at jeg kunne huske hva som skjedde når og når jeg hadde det hvordan og hva som skjedde da og hvorfor ting var som de var, men når jeg tenker tilbake husker jeg ingenting. Dager, uker, måneder, år, alt er en eneste suppe. Noen episoder husker jeg selvsagt, noen hendelser kan jeg skrive årstall på, ja til og med årstid på. Kanskje hvilken tid det var, store hendelser som var i nærheten. Det er ikke bare de dårlige periodene jeg ikke kan huske, men jeg klarer ikke å huske de gode periodene, når jeg hadde det bra og alt bare var fryd og gammen. Når folk spør når jeg hadde det slik sist, eller når ting startet kan jeg ikke svare. Jeg kan kanskje nevne en gang tidligere jeg har hatt det slik om det skjedde i nærheten av en hendelse som bare har skjedd en gang, da kan jeg kanskje klare å huske det, men er det ting som skjer hvert år eller flere ganger i året kan jeg ikke si hvilken av gangene det var. Jeg savner store deler av livet mitt. Av og til vil jeg bare spørre folk rundt meg om hjelp til å huske hva som har hendt, men jeg syns det er så skremmende, skremmende at jeg ikke husker det, skremmende hva som har hendt, skremmende at andre vet mer om min fortid enn meg.
Tenk om alle rundt meg bare kunne gått sammen og skrevet en veldig detaljert biograf om meg slik at jeg kan finne ut hvem jeg selv er.