Lite ante jeg hva selvskading var den dagen jeg skulle i bursdag til ei i klassen i åttende klasse. Enda mindre visste jeg at jeg skulle begynne med det. I alle fall så skulle jeg i bursdag denne dagen, og det var ikke noe jeg gledet meg til, klassen min, som jeg da hadde gått i i tre år var ikke en klasse jeg likte så veldig. De var kanskje ikke så stygge med meg, men jeg hadde egentlig ingen venner der. Jeg følte meg ensom i klassen. Men det er ikke det jeg skal snakke om nå, det får komme en annen gang, det jeg skal snakke om nå er hva som hendte i forkant av denne bursdagen, og hva som kom til å prege mye av livet mitt i mange år etter og som enda gjør det. Dette lille uhelle, en liten ulykke som skulle endre livet mitt så katastrofalt. Jeg skar meg på leggen. Ikke bevisst, det var helt ærlig en ulykke, og det gjorde vondt. Og det var godt. Midt i min innvendige smerte kom det en liten pause som gjorde godt. Smerten ble flyttet til noe fysisk. Noe jeg forstod. Noe som var konkret.
Jeg er nå nesten 22 år, den gangen var jeg 13. Det er nesten ti år siden. I nesten ti år har jeg selvskadet fra og til. Det lengeste jeg har holdt meg er i litt over sjumåneder. Jeg har prøvd mye innenfor selvskading, funnet mine favoritt redskaper, blitt avhenig av alltid ha noe med meg, noe jeg kan skade med. En flukt, i tilfelle det skulle skjære seg. I tilfelle livet ikke skulle gå min vei. I tilfelle, bare i tilfelle. Jeg skadet på skolen, hjemme, overalt. Jeg måtte. Jeg måtte skade meg for å takle det vonde inni meg, all utryggheten, all ensomheten. Ryktene begynte å gå, og jeg ba om hjelp. En av de få i klassen som jeg likte, og som jeg tror kanskje likte meg fulgte meg ned til helsesøster etter jeg hadde fortalte henne det. Jeg var desperat. Jeg forstod ikke hva jeg gjorde. Forstod ikke hvorfor jeg gjorde det. Bare at det gjorde godt og at jeg fikk en pause.
I hjelpeapperatet var det lite hjelp å få, de brukte vel den meste av tiden på å være bekymret. Selvom jeg fant veldig mye godt i timene hos helsesøster. Jeg ble sett, noe jeg hele tiden hadde et sug etter å bli i mangel på positiv oppmerksomhet hos mine klassekammerater og jevnaldre. Oppmerksomheten hos helsesøster var kanskje ikke positiv, men det var oppmerksomhet, noen som brydde seg, som så meg. Men det var lite hjelp å få, hverken hos helsesøster eller hos BUP. De anbefalte meg en gummistrikk rundt armen og snappe den når jeg fikk skadetrang, det hjalp ikke. Ikke for meg. Jeg trengte mer. Jeg trengte å skade meg, ikke å kjenne smerte. Skolelegen anbefalte meg å skade meg lengre opp på armene, han var en god mann, men kunne han ikke heller anbefalt meg å gjøre noe annet enn å skade meg? Det gjorde vondt verre, det var som en bekreftelse på at selvskading var OK, så lenge ingen så det. Så ingen skulle få se det. Jeg skjulte det mye og så godt jeg kunne. Jeg skjuler det enda.
Ja, for jeg skader meg enda. Jeg er avhengig. I fjor klarte jeg å holde meg i over sju måneder. Det er rekorden. På nesten ti år, er rekorden sju måneder. Det er ganske mye skading, og det går ikke bare utover meg selv. Det går ut over de rundt meg. De blir lei seg, fortvilte og sinte. De forstår ikke, og jeg forventer ikke at de skal forstå heller. Jeg skulle bare ønske jeg kunne skade i fred. Jeg skulle ønske jeg ønsket å slutte, men hva annet har jeg å rutte opp med? Det er min mestringsstrategi. Det er slik jeg takler vonde ting. Bare på grunn av denne ene gangen da jeg skulle barbere leggene mine. Kanskje hadde jeg begynt med selvskading uansett, kanskje ikke. Jeg vet ikke. Men jeg angrer. Jeg angrer på at jeg noen gang har skadet meg. Jeg angrer hver eneste gang jeg gjør det, likevel gjør jeg det om igjen og om igjen. Så kjære deg, du som vurderer om selvskading kanskje er noe for deg, kanskje du vil gjøre det fordi du får oppmerksomhet, kanskje du vil gjøre det fordi du har det vondt, kanskje fordi du syns du fortjener det. Jeg vet ikke hvorfor nettopp du vil skade deg selv, men jeg ber deg. Vær så snill å ikke gjør det. Du kommer en eller annen gang til å angre. Og da tenker jeg ikke bare på arrene du får, men det at det tar kontroll over deg! Det styrer deg. Når blir neste mulighet for å skade seg? Hvordan skal jeg klare å skjule det? Hvordan skal jeg skade meg? Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjøre det? Det blir det eneste du klarer å tenke på til slutt.
Skader du deg? Det finnes hjelp å få! Kanskje møter du noen umuliguser av duster til å begynne med som ikke kan en dritt, men ikke gi opp! En gang vil du bli hørt, en gang vil du få hjelp. Jeg hadde kommet langt med selvskadinga da jeg fikk et lite tilbakeslag og begynte igjen. Men det er håp. Det vil kanskje alltid være en del av deg, men det vil ikke være hele deg.
Grønne Drømmer 