Du som tørker tårer fra mitt kinn

Du som fylte havet.
Du som tørker tårer fra mitt kinn.
Opphøyd og rettferdig, nær og mild.

Det er lovsang på gang i kirka, jeg ser med tårer i øynene opp mot teksta på prosjektoren. Den lyser mot meg. Du som fylte havet. Du som tører tårer fra mitt kinn. Opphøyd og rettferdig, nær og mild. Det er Store Gud av David André Østby som spilles. En egentlig ufattelig vakker sang, men med tårer nedover kinnene blir sangen ekstra spesielle. Alt flyter rundt, men nettopp dette verset ser jeg tydlig. For Gud, du er en som tørker tårer fra mitt kinn. Du er opphøyd og rettferdig, nær og mild. Det er så lett å synge. Egentlig er det lett å synge alle slags sanger med munnen, men når man skal synge med hjertet blir det plutselig veldig vanskeligere. For hvor har Gud vært de siste ukene? Har han egentlig tørka tårene mine? Nei, jeg føler det ikke slik! De føler jeg nemlig bittert at jeg har måttet tørke selv. Jeg har hverken følt at Gud har vært nær, mild og iallefall ikke rettferdig. Jeg har følt meg alene og fortapt. Jeg har følt at alt og det hele har gått til helvete for å bruke store ord. Jeg har vært redd og lei meg. Jeg har rett og slett bare hatt det vondt.
Men så kommer jeg i kirka på fredag, og jeg kjenner jeg må gå flere runder med meg selv for å klare å synge at Gud er stor med hjertet, og jeg vet ikke om jeg enda er helt overbevist. Eller, jeg vet det jo egentlig. Det er bare litt vanskelig å tro når man har det vondt, syns nå iallefall jeg. Men, jeg vet jo egentlig, så inderlig godt, innerst inne at det er håp, at håpet mitt ligger hos Gud, at han har gode planer for meg. Så jeg får vel bare klamre meg til det og tenke at det er godt at folk ber for meg, for det setter jeg virkelig pris på!