Av og til må man gjøre skumle ting og

Her om dagen kom semesterplanen for neste semester ut, jeg så den i dag. Det var egentlig ikke noe urovekkende med den. Det var en helt normal plan, men likevel, den satt i gang noe i meg jeg ikke liker, en følelse av angst og av å ikke ha kontroll. Og jeg syns det var ufattelig tidlig å begynne å grue seg til eksamen, tre måneder før liksom.

Jeg føler meg iallefall ikke bra. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre. Livet virker så vanskelig av og til, men heldigvis, er det bedre enn hva det har vært den siste tida. Men bedre betyr ikke alltid bra, og det gjør det ikke i denne situasjonen her.

Men, tilbake til overskriften, jeg vet jo at det var denne semesterplanen som gjorde alt så vanskelig, men ikke om jeg har tenkt til å slutte på studiene av den grunn nei. Jeg skal fortsette med det, mestre det, og en eller annen gang i fremtiden bli ferdig utdanna, og det, det ser jeg ganske så fram til for av og til må man gjøre skumle ting og!

Å ta vare på seg selv

Jeg har nettopp tatt vare på meg selv, og det føles skikkelig godt. Jeg har tatt et valg, som kanskje virker litt egoistisk, men det føles helt greit. Av og til må man bare ta vare på seg selv. Jeg er rett og slett stolt av meg selv for å ikke bare gjøre som alle forventer, men faktisk tar egne valg, gjør ting som er bra for meg og tar ansvar for eget liv. Ja, det er det jeg føler at jeg gjør, tar ansvar for eget liv. Og jeg er stolt over det.

Jeg vet ikke om jeg tørr å si det

Jeg vet ikke om jeg tørr å si det, men jeg tror kanskje at det går litt bedre nå enn for en stund siden. Jeg er egentlig ikke helt sikker på om det går bedre heller. Så vær så snill og hold det hemmelig, for jeg vil ikke jinxe det.

Snart jul og sånt

Snart er det jul, eller det er vel kanskje jul nå. Er jo bare to dager til julafta. Skremmende å tenke på. Her i heimen er det ingenting, bortsett fra en haug med julegaver som viser at julafta nærmer seg med stormskritt. Jeg vet ikke hva jeg tenker om jula egentlig. Eller jeg vet jo hva jeg tenker om romjula, men selve julefeiringa, hva tenker jeg egentlig om den? Kanskje at det er bortkasta? Kanskje at det blir koselig? Jeg pleier jo alltid glede meg til gavene. Men, i år tenker jeg egentlig at å gi meg julegaver er bortkasta. Hva skal jeg vel med dem, jeg som ikke vil leve lengre uansett.

Nyttårsafta er det iallefall sikkert at jeg gruer meg til. Mye folk, nytt år, vennlighet og glede. Nei, fytti så lite jeg gleder meg. Vær så vennlig å la meg slippe!

Nyttårsafta har jeg egentlig grua meg litt til de siste årene som oftes. I år kanskje mer enn vanlig. Det får meg til å tenke på livet og døden, framtiden og håpløsheten. Alle dagene med smerte som skal komme det neste året. Jeg burde jo tenke på alle gledene som kommer neste år, alt jeg har å se fram til og alt slikt. Men jeg klarer det ikke helt. Nei, vær så vennlig å la meg slippe.

Drømmer.

Nittende desember 2010, altså nesten nøyaktig fem år siden skrev denne lista over drømmene mine. Noen av dem skal jeg gå litt i dybden av. Andre flenger jeg lett forbi. Jeg skrev i blogginnlegget om disse drømmene at dette var ikke nyttårsforsetter, det var noe mye vakrer, nemlig livsdrømmer. Og noen av dem er fortsatt livsdrømmer, noen er i oppfyllelse, noen er uaktuelle, andre har jeg for øyeblikket lagt på is. Uansett, her er listen:

• Å bli ferdig utdanna
• Å være lykkelig
• Å få flere venner i S*
• Å kunne bety noe for andre
• Å kunne vise flere hvem Jesus er
• Å vise mamma hvor glad jeg er i henne
• Å finne på mer sammen med min bror
• Å få besøk av K*
• Å ta en liten reise med T* sted
• Å få en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med
• Å erklære meg selv frisk
• Å ha en fantastisk blogg
• Å utgi en bok
• Å lese den perfekte bok

 

Å bli ferdig utdanna, ja det er selvsagt en drøm, men nå en helt annen utdanning, og det er ikke lengre et must, det er et I hope it will happen, hvis dere skjønner forskjellen.

Å være lykkelig, ja, det er jo selvsagt en drøm, men kanskje jeg må slutte å drømme om å være lykkelig og begynne å heller være det? Ikke vet jeg, jeg bare spør.

Å kunne bety noe for andre. Ja, selvsagt dette er en drøm, men det er og en drøm jeg lever! Med å være med som ungdomsleder i et ungdomsarbeid så tror jeg at jeg betyr en forskjell for andre.

Å kunne vise flere hvem Jesus er. Her er litt av det samme som på forgje punkt. Jeg føler jeg peker på Jesus med å vise ungdommer kjærlighet gjennom å bry meg om dem, gi dem oppmerksomhet og klemmer.

Å ha en fantastisk kjæreste som jeg kan gifte meg med å få barn med. Ja, jeg er nå iallefall gift, og selv om barn kanskje ikke er et tema nå, så har vi det bra sammen.

Å erklære meg selv frisk, selvsagt er det en drøm, men det er heller ikke et must. Det er et must å leve et godt liv, men jeg trenger ikke være frisk for å gjøre det.

Resten gidder jeg ikke å kommentere, kanskje fordi de er uaktuelle, unaturlige eller fordi jeg ikke har noe å utdype om dem.

 

Jeg får det bekreftet, igjen og igjen.

Jeg hørte stemmen din, det stakk i magen. Jeg så deg, og jeg husker hvorfor ting er som de er. Jeg er jo egentlig veldig glad i deg, men jeg klarer ikke helt å legge vekk det du gjorde. Det var nok ikke med vilje. Men det gjør så vondt fordi om. Jeg klarer ikke å bare komme over det. Det var det du gjorde så veldig feil som fikk alt til å rase. Som skapte et helvete på jord. Jeg jobber liksom med å karre meg opp av hullet du så lett og uten viten og vilje dyttet meg nedi. Også møter jeg deg, og det er som om du tråkker på de slitne fingrene mine som jeg henger i etter kanten. Ikke med vilje, men du ser deg bare ikke for.

Jeg får det bekreftet, igjen og igjen, jeg er ikke noe å ta vare på. Jeg er ikke verdt noe. Jeg er totalt bortkasta. Takk.

Jeg er ikke glad

Jeg burde være glad, lykkelig, ha det fint. Det skal jo være en gledelig nyhet, men nei, slik tenker ikke jeg. Negativt tankemønster, det kan man iallefall skrive under på at jeg har. Å finne noe negativt med alt, det er jeg god til skal jeg si. Men kan jeg ikke bare ta meg sammen da? Kan jeg ikke bare begynne å glede meg over saker og ting? Kan jeg ikke bare være normal, tenk åh, så gledelig, nå ble jeg glad. Men neida, jeg tenker i helt motsatte baner. Jeg tror jeg er ond.

Kan jeg ha det vondt, når min venn har det verre?

Jeg kom over et gammelt innlegg jeg hadde skrevet på min offentlige blogg. Jeg husker jeg skrev det, men jeg husket ikke at jeg hadde skrevet det, om dere forstår forskjellen. Jeg husker godt situasjonen. Min beste venn hadde det helt forjævlig om man kan bruke slike ord og jeg hadde det ikke lett selv. Jeg ville være der for henne, gjøre noe, men det var intet jeg kunne gjøre og alt dette slet bare enda mer på meg. Men som jeg skrev på facebook denne dagen for noen år siden: «Man kan ikke redde verden når man er halvdau sjøl» Uansett, dette er teksten jeg skrev:

Kan jeg ha det kjipt selv om min venn har det værre? Kan jeg uttrykke mine smerter og lengsler selv om hennes smerter og lengsler er verre? Kan jeg føle at mitt skip snart går under, selv om hennes har et mye større hull å skråget enn mitt, og hennes fortsatt flyter. Burde ikke egentlig hele verdens oppmerksomhet gå til at hun skal få det bedre? Ja, burde den ikke det. Burde ikke hun, som jeg er så glad i, få lov til å ha det bra før meg. Jeg er jo ikke egoist, men jeg forstår godt at du mener det. Jeg har jo tross alt egne følelser. Jeg burde jo ikke ha det. Jeg forstår godt at du fordømmer meg og misliker meg. Ja, jeg vet egentlig at jeg fortjener. Så egostisk og slem som jeg rett og slett er.

Nå, mange år siden så skjønner jeg jo at jeg følte det slik, og jeg kan ikke love at jeg ikke ville følt det slik igjen, jeg kan nesten love deg at jeg ville ha følt det slik igjen. Men, jeg vet jo at jeg har lov til å ha det ille jeg og. Og hvis folk sier noe slikt som «Tenk på dem som har det så mye verre» eller «Du har jo tak over hodet og mat i skapet, du burde ikke klage, tenk på de som ikke har det engang» ja, da blir jeg rett og slett ganske forbanna og sint for det er ikke slik verden funker. Men når det blir noen nærme, når det blir min beste venninne, ja da, da er det vanskelig å se det slik.

Jeg bare spør …

Er jeg en dårligere kristen fordi jeg er psykisk syk og ikke fysisk syk? Er jeg svakere? Dårligere? Mindre verdt? Si meg, er jeg det? For det er egentlig slik jeg føler det. Du er jo syk du og, men det er liksom fysisk, så du kan ikke noe for det, mens jeg, jeg har vel skyld i det selv?

Status Quo

Det har hendt mye i det siste. Men jeg begynner rett og slett med det beste først: JEG HAR FÅTT BYTTA BEHANDLER! Ja, det fortjener store bokstaver. Jeg har lenge slitt med en fryktelig behandler som jeg har gitt tilnavnet bitcha, rett og slett fordi det må være noe galt med henne. Det er jo nesten synd på henne. For hun er ganske hyggelig sånn på «privaten» eller hva det nå kan kalles når vi prater om andre ting, gjerne sammen med andre, men mens vi er alene og skal snakke behandling så er hun helt på tryne og umulig å snakke med. Har ønsket å bytte lenge, men det har alltid vært en grunn for å ikke få bytte. Sist gang var det at nei, jeg kunne ikke bytte, men jeg kunne få slutte. Men, det har nå snudd. Jeg har nemlig fått en ny behandler, som jeg har hatt litt før og, men som tar meg på alvor, jeg liker og har tillit til. Og jeg er så ekstremt takknemlig for det.

Ellers så har jeg vært innlagt i to uker, kom hjem på mandag. Skulle egentlig bare være fire dager, men de skriver visst ikke ut pasienter med konkrete selvmordsplaner … Og det er jo egentlig godt.

Jeg fikk en primærkontakt som jeg aldri har hatt før eller kjente fra før av. Og jeg gikk inn i relasjonen skikkelig open minded, eller hva man sier på norsk … Iallefall ingen fordommer eller noe, men vi fikk aldri det helt gode relasjonen egentlig. Og hun sa noe til meg som såra skikkelig, kanskje mest fordi det var sant. Hun sa: «Du har jo egentlig ikke blitt noe bedre av å være her» Og, det var jo sant, men jeg hadde iallefall klart å holde koken sånn noenlunde på rett kjøl eller hva man sier. Men, dagen etterpå tenkte jeg på de vonde ordene, og vet dere hva? Det er ikke rart jeg ikke ble noe bedre når jeg ikke fikk noe særlig hjelp? Trodde hun egentlig at alt bare skulle bli bedre av seg selv? Nei, det blir ikke alltid bare bedre av seg selv. Av og til trenger man hjelp til å se løsninger, hjelp til å finne andre mestringsstrategier og å snakke om ting. Men, da er det vel bra at jeg har fått en ny behandler som jeg stoler på og kan snakke med.