Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

Det var aldri meninga vi skulle bli så glad i hverandre.

Det var aldri meninga vi skulle bli så glad i hverandre. Det var aldri meninga jeg skulle bli så glad i deg. Det var aldri meninga du skulle bli så glad i meg. Jeg ville bruke deg. Bruke deg som «reservevenn.» Bruke deg når jeg ikke hadde noen andre bare. Det var ikke meninga du skulle bli så glad i meg. Det var aldri meninga at jeg skulle bli din beste venn. For det vil jeg ikke være. Jeg vil ikke du skal være så veldig glad i meg for du er ingen god venn.

Du drar livskiten ut av meg. Du drar gleden ut av meg. Du gir meg dårlig samvittighet, bare fordi du ikke klarer å takle noen ting. Du takler ikke at jeg sitter på mobilen mens du snakker, likevel gjør du det ofte selv når jeg prater. Du takler ikke at jeg deler oppmerksomheten din med noe. Du takler det ikke om jeg virker uinteressert. Men vet du hva? Jeg klarer ikke å interessere meg hele tiden. Jeg klarer det bare ikke. Og ja, alt er ikke like interessant av det du sier. Slik er det med alle. Det er ikke noe å gråte for. Det er ikke vits å gi meg dårlig samvittighet for det. Og ja, jeg vet du har dine ting å stri med. Men må det gå utover meg? Må du komme for sent? Være dårlig til å gi beskjeder? Ditche meg for andre ting? Må du alltid dra livskiten ut av meg? Jeg tappes mer av krefter av å være med deg, enn å vandre alene i timevis uten mål og mening. Jeg angrer hver gang jeg spør om vi skal finne på noe. For du får meg alltid til å føle meg skit. Men likevel, jeg spør gang på gang. Jeg håper at denne gangen blir det bra. Men det gjør aldri det. Og jeg hater at jeg er så glad i deg som jeg er. Og jeg skulle ønske du faktisk ikke var glad i meg. Og kanskje er du ikke det heller …

Jeg skulle ønske det var like lett å slette noen i det virkelige livet som på Facebook, for da hadde jeg sletta deg for lenge siden. Jeg vet mine intensjoner for vårt vennskap ikke var rene eller gode. Og kanskje er det karma som kommer og biter meg i ræva, men jeg vil ikke være din venn lengre. Ditt vennskap trykker meg ned mer enn det beriker mitt liv.

Beklager.

#storyofmylife

Av og til så føler jeg at disse linjene fra sangen Safe av Britt Nicole er ganske passende for hvordan livet har vært og er.

For du har prøvd å komme inn i hodet mitt og jeg har bare prøvd å kvitte meg med ordene du har sagt, men jeg vil du skal se at jeg bare henger i fast i en tynn tråd til livet mitt og at jeg mister kontroll og murene mine holder på å revne. Men egentlig er jeg jo så lei av å snu og løpe bort fra alt.

#storyofmylife

Jeg savner deg og hater deg samtidig! Du prøvde å komme inn i hodet mitt, men det gikk ikke. Du kom heller inn i hjertet mitt og gravde et stort hull der. Du prøvde å rive ned murene for at jeg skulle bli mer fri, men du slapp heller inn monstrene gjennom revnene. Du prøvde å lære meg å kontrollere følelsene, men de tok overhånd og ble herre over meg. Du gav meg opp når jeg trengte det mest, du lot meg bli sittende alene med alt du hadde prøvd å fikse, men som du hadde ødelagt mer enn du hadde fiksa det. Og ja, kanskje hadde det blitt fiksa om du ikke gav meg opp, men du gav meg opp. Og det syns jeg var skikkelig feigt av deg. Og jeg hater meg selv for å savne deg og jeg hater meg selv for å hate deg.

De har gitt meg opp …

De har gitt meg opp, iallfall nesten. Det føles iallfall slik. Husker dere at jeg sa at jeg var hos et menneske på DPS og ikke bare en bitch? Ja, hun er et menneske fortsatt, men jeg var hos henne i dag, og det var heller en ganske dårlig opplevelse for å si det mildt.

Hun (mennesket) hadde misforstått behandlingsteamet. Hun trodde hun skulle gi meg behandling. Det var tydligvis feil. Hun skulle egentlig bare avslutte meg. Men siden hun hadde begynt så skulle jeg få 5-10 timer til hos henne. Og det er vel greit nok, det er jo helt normalt i spykiatrien å gi folk tidsfrist på å bli friske. Men problemet er at de ikke vil gjøre meg frisk. De vil bare at jeg skal overleve.

Det jeg har inni meg er som en betent byll, og istedenfor å renske opp i byllen så har de bestemt seg for å legge et plaster på med et skikkelig godt lim på. Jeg skal altså få noen øvelser jeg kan gjøre når jeg har det ille, istedenfor å renske opp og bli infeksjonsfri så skal jeg bare legge et plaster på å fortsatt ha betennelsen inni meg.

Jeg er skuffa, lei meg og flyforbanna egentlig. Skjønner de ikke at jeg trenger å renske opp litt? At jeg har mange ting inni meg jeg trenger å snakke om? Skjønner de ikke at livet mitt er et helvete? Jeg er så forbanna, så skuffa og så lei meg. Jeg har blitt gitt opp, det er ikke håp for meg. De vil bare jeg skal klare meg alene midt i all dritten. For det var faktisk det de egentlig ville. De ville hun skulle avslutte saken min på DPS. Det har jeg får noen timer til å lime på plass plasteret virker egentlig bare som et kompromi.

Jeg har hatt to til to og en halv dårlige uker nå. Men jeg har hatt et håp om å få det bedre. At dette mennesket kan hjelpe meg om ikke annet. Men, tydligvis vil de på DPS det annerledes. Det håpet jeg hadde kan sammenlignes med en liten stearinlysstubb, som de nå har tråkka på, knust ned i grusen og spytta på. Jeg vil bare gi opp nå, siden jeg allerede har blitt gitt opp. Og ja, som sagt hadde jeg to til to og en halv dårlige uker, men jeg var ikke suicidal, heldigvis, men nå kjenner jeg tankene begynner å komme. Vet ikke hva jeg skal gjøre med alt dette. Er rådvill og veldig lei meg.

God bless!

TILBAKEFALL

T.I.L.B.A.K.E.F.A.L.L. Jeg hater det ordet, og enda mer at det nok er et faktum. Om man i det hele tatt kan kalle det det om man bare har hatt noen gode uker. Jeg vet ikke og jeg driter i det og hater det enda mer!

Jeg vil ingenting

I forgårs skrev jeg følgende notat på telefonen:

Og i går ble jeg minnet på det igjen da jeg leste innlegget til anonym94e; Jeg vil gi litt faen. Og det var nesten litt som anonym94e tok ordene ut av munnen min. For jeg er så forbaska lei av alt. Jeg vil bare ligge og råtne. Ligge og ha en pause fra alt som kreves fra meg. Men det er desverre ikke slik det funker. Eller, det er kanksje mulig, men konsekvensene av det må jeg ta selv, og de vet jeg ikke helt om jeg har lyst til å ta egentlig. Derfor flyter jeg bare videre i alt som forventes av meg og blir for hver dag, hver time som går spist litt mer opp innvendig. Fy flate, jeg hater dette livet av og til!

Er jeg virkelig så stygg?

Jeg savner den tida da jeg raste ned i vekt, savner den tida jeg kunne gå dager uten å spise, savner tida da folk kommenterte at jeg var blitt tynnere. Jeg savner den tida, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det tilbake. Jeg er alt for glad i mat, og i feil mat, og alt for lite glad i å trene. Desverre. Og desverre hater jeg kroppen min og meg selv mer og mer. Jeg er syklig overvektig. Det er ikke bare litt valpefett det er snakk om. Det er snakk om sykelig overvekt. Det er ille. Jeg merker det i knærene når jeg går. Jeg er alltid sliten. Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min. Jeg passer ikke inn i den. Det er virkelig ikke meg. Det går mer og mer opp for meg hvor stygg jeg er. Jeg blir på gråten når jeg ser bilder av meg selv, ser jeg virkelig slik ut? Er jeg virkelig så stygg? Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at vekt ikke definerer hvem du er, men siden jeg er feit føler jeg meg svak, som en taper. Helt fryktelig. Jeg savner til og med tida da alt gikk ut på å ikke spise. Det var bedre enn nå i alle fall.

Ikke verdt no’!

Jeg føler meg ikke verdt noe, jeg vet at jeg er det, men jeg føler det ikke slik. Jeg føler meg ubrukelig! Bortkasta oksygen, det er meg det. Hva er vitsen med meg? Det er totalt bortkasta at jeg finnes på denne planeten, og jeg kunne egentlig like godt gå bort og forsvunnet, sånn uten at verden hadde blitt et verre sted å være. Jeg føler meg bare så fortapt, så bortkasta, så lite verdt. Og jeg vet at det sikkert er min feil og alt det derre, men at «alle» fordømmer meg gjør ikke ting noe lettere å være meg. For ja, jeg vet faktisk hvor usunt det er å røyke, dere trenger ikke å minne meg på det hele tiden. Dere trenger ikke å kalle meg en dårlig kristen selv om jeg røyker, dere trenger ikke å fylle hodet mitt med masse piss om meg, det klarer jeg helt fint selv faktisk! Jeg vet faktisk hvor dårlig menneske jeg er, jeg vet hvor lite jeg er verdt, jeg vet at jeg er ubrukelig, bortkasta, teit, stygg, ekkel og alle disse andre ordene og. Dere trenger ikke minne meg på det hele tiden! Jeg hater meg selv, og det vet jeg sikkert er bare min skyld, men dere gjør det ikke noe bedre heller.

 

Jeg danser

Jeg danser
i drømmene mine

Men i våken tilstand
er jeg bundet

Bundet av hat
angst og depresjon

Men i drømmene mine
der danser jeg
der er jeg fri

Gid
om bare drømmen
ble virkelig

Det driter vel de i

Her går jeg med et lykkelig smil
farger håret
fjerner all tvil
sier jeg er lykkelig
ja tror de på meg
det gjør ganske vondt å vite
det gjør ganske vondt å si
at jeg er ulykkelig
og har det vondt
jeg vil så gjerne så gjerne så gjerne
bare ha det godt
vifte rundt med tusen sommerfugler i magen
og elske alt og alle
og bare være glad
men hvorfor er det ikke slik
men hvorfor er det ikke slik
det er så vondt så vondt å vite
så vondt så vondt å si
ja ja ja ja ja
det driter vel de i