En som het en

Her sitter jeg med macen min. Jeg tenker på at jeg burde lest gjennom oppgaven min som jeg snart skal levere inn, men jeg havna heller inn her på bloggen min. Jeg skulle egentlig bare inn og sjekke feeden om jeg hadde noen interessante innlegg der jeg ville lese. Det hadde jeg selvsagt og. Jeg leste min gode venninne Christine sin blogg og leste dette innlegget. Hun skriver Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Og jeg skjønner godt hva hun mener med det, tror jeg. Jeg vet iallfall hva jeg mener med det. Christine skriver om ensomhet. En som het en. Jeg syns det er så fint å dele det opp slik. Annie Riis har skrevet en bok som heter En som het En. Det er en diktbok. Jeg skal og snart selge diktboka mi. Den er på vei i trykken. Det er spennende. Der har jeg skrevet litt om en som het en min. Og mange av de andre diktene du finner her på bloggen.

Jeg har følt mye på ensomhet. Joik i Norge la ut bildet under og jeg fikk det opp i min feed på facebook. Det stakk så i magen at jeg har stjelt det og legger det ut her. 

Det var sjeldent jeg hadde noen å overføre sanger med. Jeg tror ikke at det var på grunn av at jeg hadde dårlig musikksmak. Jeg hørte jo på Rosa Helikpoter av Peaches jeg og. Likevel hadde jeg sjeldent noen å dele sanger med. Telefonen min hadde infrarød og jeg var en av de første til å få blåtann og faktisk.

Når man ikke har noen å dele sanger med, med hjelp av infrarød eller blåtann så har man sjeldent noen å være med ellers heller. Så det hadde jeg ikke. Noen ganger hadde jeg det som jeg tidligere har skrevet så hadde jeg mange å være med når folk trengte hjelp med leksene eller noe lignende, men ikke sånn ellers. Derfor sier jeg som Christine: Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk. Jeg brukte nettet til alt det var verdt. Jeg fikk venner. Venner jeg fortsatt har (litt) kontakt med. Jeg er venn med mange av dem på facebook, følger dem på instagram og snapchat. Ja, noen har jeg til og med mobilnummeret til. Selv om jeg kanskje ikke har like mye kontakt med dem som jeg hadde kontakt med da jeg var 15 år så har jeg fått nye nettvenner. De er like gode venner som IRL-venner. Jeg bare er ikke med dem på ordentlig vil noen si. Jeg vil si det kanskje er dem jeg er mest med på ordentlig. De gode venninnene jeg har på nettet er lette å være med. De forventer ikke at jeg skal møte dem da og da. De forventer ikke at jeg skal smile og være hyggelig når jeg møter dem på gata for jeg møter dem ikke på gata. Jeg slipper at de vinker til meg og jeg ikke vinker tilbake på grunn av at jeg ikke har sett dem på grunn av mitt dårlige syn. Jeg skal forresten få nye briller. Bestilte dem i dag.

Min nettvenner har jeg plukka ut selv. Det er ikke pliktvennskap. Det er vennskap jeg selv ønsker å ha, ikke bare vennskap jeg burde ha fordi vi er i samme sosiale omgangskrets eller være ektemenn er venner. Jeg liker mine nettvenner. De tåler hele meg. Jeg har valgt dem så godt ut at de tåler meg på både gode og dårlige dager. Det er jeg takknemlig for.

Nå begynner jeg å få venner, steg for steg i mitt «virkelige» liv. Jeg kan telle tre nye venner. De er jeg veldig takknemlige for og. Venner er viktig for meg. De er viktige for meg om det er venner jeg «bare» skriver med, venner jeg skriver mest med men av og til møter eller venner jeg nesten bare møter og sjeldent skriver med.

Det er godt å ha venner på nett, men for meg er det viktig å ha venner IRL og. Det har vært en mangelvare i mange år. Jeg har fått venner og mistet venner. Jeg har fått venner og de har flyttet fra meg. Vennene mine vil studere. Det skjønner jeg godt, men det gjør likevel veldig vondt når de velger å flytte bort. De velger jo ikke bort meg. De velger bare noe annet og det klarer jeg veldig godt å skjønne, men det gjør likevel vondt.

Et skap av venner kan kanskje få bort en som het en, men man kan være like ensom med et skap av venner og. Av og til tar det bare en venn til å få bort en som het en, andre ganger kan ikke et helt skap av venner fjerne en som het en. Men det er en helt annen historie og fortjener et helt annet blogginnlegg. En som het en som ligger inni er vondere og vanskeligere enn en som het en som ligger utpå. Men jeg er iallfall veldig takknemlig for alle vennene mine uansett hvordan jeg holder kontakten med dem. Jeg er glad i dem og, også dem jeg ikke har kontakt med, men det gjør vondt. Det kan gjøre vondt å være glad i vennene mine jeg har kontakt med og, spesielt når de har det vondt. Jeg håper jeg kan gjøre en forskjell i deres liv for de gjør en forskjell i mitt liv.

Jeg er takknemlig og ikke like ensom som før.

Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

Er jeg ikke en av dere lengre?

Er jeg ikke en av dere lengre? Blir jeg ikke inkludert, invitert og regna som en av dere lengre? Er jeg ikke med i gjengen lengre? For jeg blir ikke invitert, ikke inkludert, ikke regna med. Hvis jeg i det hele tatt får vite om at ting skjer på forhånd så blir jeg iallfall ikke invitert, men som oftest så får jeg bare vite i etterkant at ting har skjedd. Jeg er liksom ikke lengre noe naturlig del av den sosiale gruppa vi var og som dere enda er uten meg. Og, får å være helt ærlig så savner jeg det. Ikke fordi jeg savner dere så veldig. For jeg var/er kanskje ikke like glad i dere alle sammen. Og noen av dere skulle jeg ønske jeg egentlig aldri ble så veldig glad i. Men, jeg savner å være en del av et fellesskap. Det fellesskapet. Jeg savner å bli invitert, inkludert og regna med. Nå vet jeg ikke hvem jeg er lengre. Jeg føler meg som ingen. Ubetydelig. Verdiløs. Bortkasta. Jeg føler alt jeg har invistert og lagt i vennskapet vårt er bortkasta. Alt jeg har ofra og gjort for felleskapet, hvor høyt jeg satt pris på dere, alt dere betydde for meg. Ja, alt er bortkasta. Jeg skulle bare ønske noen kunne ta insj og invitere meg, inkludere meg, regna med meg. Men vårt vennskap var vel bare et pliktvennskap. Det betydde vel ingenting. Det var vel bare fordi vi hadde et felles oppdrag. Jobba for samme sak. Gjorde det samme. Og da ble det naturlig at vi var sammen, men nå begynner jeg å tvile på at vi i det hele tatt noen gang har vært venner.

Skulle ønske noen så jeg gråt

Jeg skulle ønske noen så jeg gråt. Jeg skulle ønske noen kom bort. La armen sin rundt meg og bare holdt meg. Jeg skulle ønske noen var der for meg. Holdt meg trygt i armene sine for jeg var ikke trygg alene. Jeg hadde det ikke godt. Jeg hadde det vondt. Jeg hadde det skikkelig vondt. Og jeg var alene om det. Det gjorde egentlig enda vondere det at jeg var alene om det, enn det at det gjorde vondt. Og egentlig, så vet jeg jo at noen så det. Og det gjorde vondt det og. At noen så, men ikke gjorde noe med det. Jeg følte meg så alene. Jeg gråt. Noen så det. Ingen gjorde noe. Jeg har vondt. 

Og hvor var du Gud?

Gud, jeg var nede, helt på bunn. Orka ikke mer, var helt fortvila, sikker på at slutten var her, og hvor var du Gud? HVOR VAR DU GUD? Alt jeg så var et par fotspor i sanden, og jeg var sikker på at det var mitt og ikke ditt og at du ikke bar meg. Alt gjorde så vondt, det var heilt forjævlig rett og slett. Alt var svart og jeg ville ikke mer. Og hvor var du Gud? Hvor var du? Jeg følte meg så svikta, så alene. Jeg følte ikke at du bar meg, jeg følte rett og slett ikke at du var tilstede i det heile tatt. Jeg kan ikke huska å ha vært så alene. Og kanskje var det min skyld, for jeg orka hverken å lese i bibelen eller gå i kirka. Alt var bare tungt, men jeg trodde at når ting var sånn, så skulle du komme med din styrkende hånd. Og det virka ikke som du gjorde det. Jeg følte meg helt alene. Men jeg vet, iallfall nå, men kanskje ikke da, at du bar likevel. For du forlater ikke folk. Du drar ikke når ting blir ille. Det er vi som drar fra deg når ting blir ille. For det er vanskelig å tro på en god Gud når livet gjør vondt. Men likevel, så er det så viktig å klora seg med alt det en har til deg. Og nå, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo, at du var der. Sendte dine folk med gode klemmer. Engler på jord som bare kom og klemte meg. Det er sånn, jeg ser at du var der. For av og til så er det så vanskelig for meg å se at du klemmer meg, at du rett og slett må senda noen ekte engler for å gjøre jobben din for deg. Takk!

Sorgen

Jeg hadde det liksom så bra så lenge, og nå er det ikke slik lengre. Det er en sorg. Men jeg kan se på omstendighetene mine og forstå hvorfor det er slik. Men selv om det er omstendighetene mine som gjør meg trist, så gjør ikke det meg mindre trist. Og når jeg er trist er det som om det lille filteret jeg har forsvinner. Det blir borte og jeg klarer ikke holde unna alle de vonde tankene. Alt jeg har gjort feil, alle jeg ikke burde gjort og burde ha gjort. Alt jeg er og gjør som ikke er rett. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke den rette sannheten inn i livet mitt, men det er ikke lett. Jeg vil ikke høre. Jeg sier det til og med ut høyt, men det hjelper ikke.  Det er som jeg er fanga i min lille negative boble, og det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil være glad for troll! Men jeg klarer det bare ikke.

Og nei, jeg vet jeg ikke trenger å være positiv hele tiden, men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mindre nedstemt og lei meg iallfall. Jeg vil jo så gjerne, men klarer ikke snu tankegangen min.

Hvem er vel jeg?

Ingen. Verdiløs. Intet. Bortkasta oksygen. Bortkasta plass. Bortkasta meg. Det er slik jeg føler det når jeg er med deg. Med dere. I verden. Bortkasta.

Jeg må ha hatt det fryktelig

Jeg har bledd gjennom gamle papirer fra type ungdomsskolen+ og det er mye fælt der altså. Veldig mye ensomhet, veldig mye mobbing. Iallefall var disse to tingene en stor del av meg på ungdomsskolen. Jeg har side opp og side ned med grusomme dikt og fortellinger fra ungdomsskolen. Jeg hadde det rett og slett ikke greit der. Jeg hørte ikke til, passa ikke inn. Men jeg finner og noen papirer som jeg virkelig håper er litt eldre. Det er mest tegninger. Eller kanskje ikke mest, men en god del tegninger og. Jeg kjenner hvordan det gufser i meg da jeg ser noen av tegningene. Det ene får jeg skikkelig vondt inni meg av å se på fordi jeg vet at da jeg tegna den hadde jeg vondt. Skikkelig vondt og var virkelig redd. Husker ikke når det var. Husker lite fra fortida mi, og det er det kanskje en grunn til og. Jeg er nesten litt glad at jeg ikke husker på til daglig hvor vondt jeg hadde det. Hadde jeg gjort det tror jeg jeg hadde blitt bitter. For jeg vil ikke si at jeg er bitter for det som har skjedd nå. Jeg har fortrengt det, på både godt og vondt.

På ungdomsskolen hadde jeg det fælt fordi omstendighetene rundt meg var fæle, på videregående hadde jeg det fælt fordi hjernen min var så ødelagt om jeg kan si det at det var mye mer mellom himmel og jord for meg enn for kanskje mange andre. Om hjernen min var så ødelagt fordi jeg hadde det så fælt på ungdomsskolen eller om det hadde hendt likevel. Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, det er at jeg aldri vil tilbake til slik jeg hadde det på ungdomsskolen, videregående eller tida da jeg var fulltidsstudent på hybel. Ikke at jeg vil ha det slik jeg har det nå heller, men, jeg vil iallefall ikke tilbake.

Jeg husker ikke at jeg skrev dette, men jeg husker følelsen, følelsen av å ikke orke, følelsen av støyet i ørene, som jeg forsåvidt har enda. Følelsen av at null kontroll. Heldgvis har jeg gjennvunnet kontrollen. Heldigvis så har ting utvikla seg litt, i noe jeg tror er rett retning.

Dette husker jeg heller ikke når jeg skrev. Jeg håper det er på videregående+ for jeg vil ikke at jeg skal ha opplevd dette mens jeg bare gikk på ungdomsskolen, og jeg tror nok heller ikke det er fra ungdomsskolen på grunn av skrifta. Men det sier så veldig, veldig tydelig hva stemmene, og jeg, sier når de er som verst. Jeg velger å tro at dette kanskje er i perioden hvor jeg studerte borte og var helt alene med stemmene mesteparten av tiden. Uansett, det gjør vondt å lese, det vekker opp vonde følelser og minner. Jeg savner det ikke.

Dette lurer jeg på om er fra ungdomsskolen kanskje, muligens videregående. Det er rett og slett hvordan jeg følte (føler) at jeg blir ønsket velkommen av en ny dag. Jeg har flere ganger tegnet monstre, men dette er rett og slett et av de frykteligste jeg har sett jeg selv har tegnet. Det ser kanskje ikke så ille ut, men jeg husker følelsen bak, og jeg kjenner fortsatt ofte på den følelsen.

Når jeg ser dette bildet og ser at det er tegnet på samme ark som forgje så tror jeg nesten helt sikkert at det er fra videregående. Rett og slett fordi jeg husker dette som mitt første forsøk på å tegne stemmene og hvordan de fungerte. De var liksom så skremmende, og i «ekko» altså det var ekko på den ene stemmen som gjorde at det hørtes ut som mange. Og ikke la deg lure av smilet til han til venstre, ser du ikke at han har sylskarpe tenner?

Dette er nok fra 10. klasse+, rett og slett fordi det er på nynorsk. Og jeg tror det er lagd før første gangen jeg innrømte at jeg hadde angst som var i russetida på videregående. Det er nemlig en mann de ikke visste om da, og jeg kalte han Angst, for det var det han var. Angst er borte nå, han har drukna. Ikke det at jeg ikke har angst lengre, men nå vet jeg det er angst, jeg trenger ikke en figur eller skikkelse for det. Nå er angst angst og ikke noe mer. Selv om det fortsatt er smertefullt og skremmende så vet jeg hva det er og jeg gjør det ikke mer skummelt og skremmende enn det det egentlig er. Jeg prøver iallefall å ikke gjøre det mer skremmende og skummelt, for jeg syns det allerede er ganske så skummelt og skremmende.

Dette er det verste bildet. Jeg har spart dette til slutt. Det er av en dame tror jeg, og jeg har scrollet ned slik jeg slipper å se hvor ansiktet egentlig skal være. For jeg husker denne skikkelsen. Den pleide å følge etter meg da jeg gikk på internatskolen jeg gikk på et år på videregående. I virkeligheten var hun og hennes medsammensvorne hvite, men jeg kunne jo ikke fargelegge hvit på  hvit, derfor ble hun svart. Jeg husker frykten når jeg måtte gå ute alene. Jeg husker hvordan jeg ringte mamma eller løp bare jeg skulle gå over skolegården etter mørkets frembrudd. Jeg husker hvordan disse damene følgte etter meg da jeg sprang over skolegården. Jeg husker likene i trappegangen. Jeg husker de døde utenfor døra til rommet mitt. Jeg husker de døde under senga. Jeg var rett og slett livredd det året. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det, og det jeg blir enda svimlere av er at ingen egentlig tok meg på alvor.

Jeg savner deg!

Det føles så rart. Jeg er vant med å bli kjent med mennesker, for så å «miste» dem når enten min eller deres utskrivelsesdato kommer. Men dette er ikke en utskrivelse, eller kanskje er det nesten det. Du har iallefall flyttet og det føles så tomt ut uten deg her i byen. Jeg vil nesten gråte, nesten. Jeg savner deg veldig. Det kjennes til tider ut som hjertet mitt har fått gnagsår. Heldigvis gjør det jo ikke det hele tiden, men av og til, sånn som nå. Jeg vet at det ikke er krise når noen man er glad i flytter, men livet mitt føles så tomt. En del av meg har ikke lyst til å få noen nye venner, i frykt for å miste dem. Og selvsagt har jeg flere venner, og jeg burde ikke klage, men det gjør så vondt å tenke på at jeg ikke kan være med deg når jeg vil. Det slo meg en tanke at jeg nesten angra på at vi ble så gode venner som vi ble, men det er jo selvsagt ikke sant. Jeg setter virkelig pris på de årene vi var gode venner. Og nå høres det nesten som om du er død, og du er jo ikke det. Du har bare flytta og jeg burde jo være vant med at folk flytter fra meg.

Nei, i dag er jeg litt trist.

Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig?

 Hvorfor skal jeg ville dø, jeg som er så lykkelig? har jeg tidligere skrevet i et innlegg her på bloggen. Det må ha vært en relativt god dag, siden jeg var lykkelig. Ja, jeg ville kanskje dø, men jeg var likevel lykkelig. Det er jeg ikke nå, tror jeg. Nå er jeg ulykkelig, ensom og forlatt. Eller det er jeg jo egentlig ikke. Vi har til og med besøk, men jeg er ensom likevel. Tro det eller ei, jeg er mest ensom sammen med andre, jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg får det liksom bare ikke helt til … Jeg klarer ikke å glede meg over så meget, jeg savner mye og føler meg skikkelgi forlatt. Alt jeg egentlig skulle ønske var at ting ble bra igjen. Igjen, skriver jeg, men har det egnetlig vært bra noen sinne? Jeg husker ikke. Jeg vet bare at det ikke er bra nå og at jeg er lei meg. Jeg husker ikke en gang hvor det var jeg skulle med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon. Selvom jeg egentlig er mer frustrert nå, enn da jeg begynte å skrive …