Gronnedrommer.net

Jeg har lagt bloggen over på et eget domene. Så hvis du trykker her kommer du inn på den. Skulle det være noen problemer må dere bare si i fra!

Takk kjære sykepleier

Kjære sykepleier
Takk for at du holder min hånd
Når alt blir vanskelig og så vondt å forstå
Takk for at du sitter der og ser på meg
Med godhet i ditt blikk
Takk for at du snakker til meg
Med respekt i ordene

Kjære sykepleier
Takk for at du bare er der
Takk for alt det du gjør
Takk for alt du har lært meg
Og takk for den du er

Kjære sykepleier
Det finnes så mange
Som aldri skulle hatt en jobb som sykepleier
Det finnes så mange
Som haster avsted
Det finnes så mange
Som heller sitter på facebook heller enn å være med meg
Men du
Du er ikke som dem
Du er hva en sykepleier skal være

Så takk kjære sykepleier

Viggo Venneløs

Jeg har ingen venner i klassen! Og de jeg er litt med i klassen er tre stk og når vi skal deles opp på labben så skal vi være tre og tre og da skal selvsagt de være sammen, altså, jeg har ingen å være.
Jeg føler meg så som Viggo Venneløs, og jeg symter og klager egentlig ganske mye om dette, men det er en big deal egentlig og når jeg sitter med klassen og alle har noen å snakke med og være med har jeg bare lyst til å ta livet av meg. (Ikke at jeg kommer til å gjøre det da.) Det gir så mange vonde minner fra u.skolen da ingen faktisk ville være med meg. Jeg vet det er andereledes nå. Men det gir likevel så mange vonde minner. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sjenert som jeg er. Jeg orker ikke å gå tre år uten noen venner.

Slik føler jeg det nå

Jeg er ingen


Helt alene


Ingen ser det


Ingen vet


Angsten dreper


Ingen vet det


Jeg er ingen


Gode ord 


blir vonde tanker


Angsten dreper


Angsten dreper


Jeg forsvinner


Ingen vet det

Bare lei meg

Nei, jeg er ikke bare lei meg. Men jeg var bare lei meg. Ikke deprimert, tror jeg da. Det var helt likt som å føle seg deprimert, men jeg var rett og slett bare lei meg. Og det gjorde godt!

Til Lise

En sjel
Ett ungt menneske
En skjebne
De sier kanskje alt gikk galt
Men jeg tror
Alt har en mening
Jeg vet
At hun har en mening
Jeg vet
At hvert ord hun skriver
Får meg til å smile, gråte, le
Jeg vet
At hun er viktig
Jeg vet og
At det kanskje ikke er verdt det
At det gjør for vondt
Og at livet ikke er rettferdig
Jeg ville bare si
At du betyr noe for meg
Selvom jeg ikke kjenner deg
Eller du vet hvem jeg er
Så liker jeg deg veldig godt
Og at du betyr noe for meg

Liseliten.com

Hei Depresjon!

Jeg begynner å bli deprimert. Eller, kanskje jeg allerede er deprimert. Det er tungt. Vondt. Vanskelig. Og ufattelig trist. Jeg vil jo bare være lykkelig…

Første skoledag

Jeg må jo si noe om første skoledag. Det var PAIN! Jeg hatet det. Det gav meg flashbacks om tida i Stavanger. Alle de vonde dagene der. Bråket i audiotoriumet minnet meg om stemmekaos og jeg var nesten nådd maks slitsomhetsgrensa før jeg gikk inn i det. Jeg var så sliten av å grue meg. Og jeg hadde god grunn til å grue meg. Det gikk verre enn jeg hadde forventet! Jeg kjente ingen, og ble heller ikke kjent med noen. Småpratet litt med noen, men følte meg ikke helt hjemme. Og jeg gruer meg sånn til i morgen. Vil dette noen gang blir bedre? Hele dagen i dag har jeg ligget å ville slutte på skolen. Skjønner ikke hvordan jeg skal takle det. Det er så mye lesing, og så mye å sette seg inn i, så mye nytt. Gud hjelpe meg!

Hvem skal jeg være?

Student. En identitet. Ikke en helt ny identitet for meg. Har jo vært det før. Men da var jeg en mislykket student. Nå vil jeg være en vellykket student. Og selv om det ikke er en helt ny identitet så gruer jeg meg. Student. Ikke kjærest, pasient, datter, venn, men student. Noe skremmende. Noe jeg ikke er erfaren i. Hvordan skal jeg være? Hvordan skal jeg te meg? Hvordan klær skal jeg gå med? Hva skal jeg si? Jeg gruer meg så. Vil de andre like meg? Vil jeg skille meg ut? Vil jeg klare å «smalltalke»? Vil jeg klare å være frisk?

Å lukke øynene

Nogen gange befinder man sig i et øjeblik, hvor øjnene ser ting, de ikke vil se. Man lukker øjnene i håbet om, at når man åbner dem igen, så eksisterer det ubehagelige ikke mere. Men man håber så meget, at man begynder at tro på det, og man åbner øjnene.

[Udgang – Ord i sand]

Jeg lukker øynene og tenker. Snart finnes det ikke mer. Det vil være borte når jeg åpner øynene. Da vil alt være borte. Jeg tenker. Tenker bort alt det vonde. Når jeg åpner øynene finnes det ikke mer. Jeg håper. Jeg har ingen visshet. Ingen tro. Jeg bare er. Og venter. På at alt det vonde skal gå bort.
Jeg åpner øynene og ser. Og det er fortsatt der. Jeg åpner øynene og ser. Det er ikke fred å få.