Og jeg husker da du fylte tretten, jeg var tretten det året selv. Jeg husker du skulle feire bursdagen din på denne tiden. Jeg vet ikke datoen, så kan ikke si det var akkurat på denne datoen, men noen dager fra eller til hva gjør vel det? Jeg husker iallfall hvordan jeg satt på baderomsgulvet hjemme hos mamma og skulle barbere leggene. Jeg skulle jo i selskap og kunne ikke ha en jungel stikkende ut av strømpebuksa. Jeg husker hvordan barberhøvelen skle skjeivt å lagde et langt risp på leggen. Jeg husker hvor godt det var. Jeg husker jeg gjorde det en gang til. Og jeg husker at fra den dagen ble jeg avhengig av selvskading. Jeg husker at fra den dag har jeg skada alt fra flere ganger daglig, til å holde meg over et halv år. Jeg håper at jeg er ferdig med det nå, men jeg vet og hvor inderlig jeg savner det og kommer til å savne det. Ikke fordi det er en bra ting, men fordi det er den måten jeg er vant med å takle ting på. Jeg anbefaler absolutt ingen å begynne, for det er fryktelig å komme ut av. Og jeg vet at jeg kommer til å ha arrene for alltid, men jeg håper så inderlig at sist gang jeg skada, ja det var den siste.
Måned: august 2016
Jeg savner deg
Det er det
at jeg vet hvor vakkert smilet ditt er
som gjør det så vondt
at det er fraværende.
Jeg vet hvor sprudlende
og glad du var
Men nå er øynene døde
og smilet borte
Og, for å være helt ærlig
og litt egoistisk
så savner jeg deg så veldig
Jeg vet du er der
ett eller annet sted
Jeg klarer bare ikke å finne deg
i alt det triste og vonde
Jeg savner deg
I morgen
I morgen er atter en dag, men ikke en helt vanlig dag da. Det er den første dagen i resten av mitt liv faktisk. Jeg skal nemlig forsøke å trappe ned på antipsykotika medisinen min. Og det, det blir spennende. Jeg gluder (gru-gleder) meg. Jeg håper jo selvsagt at det skal gå bra, men er selvsagt litt redd for at det ikke skal det og. Man vet jo aldri. Men spennende blir det iallfall. Så cross your fingres and say your prayers for dette vil jeg skal gå min vei!
Hvilken verdi man har.
Det er ikke lett å se hvilken verdi man har i Gud når alle andre tramper ned på den verdien man føler man har. Det er vanskelig å holde fokus på det gode når alt føles så vondt. Det er ikke lett å holde oppe håpet og ikke gi opp når man føler alle andre har gitt en opp. Det er vanskelig å være glad når man føler seg så trist.
Jeg har prøvd lenge å være positiv, gjøre positive ting, tenke positivt, putte i meg positiv mat, men nå orker jeg bare ikke lengre. Jeg er sliten og lei. Jeg klarer ikke lengre å holde hodet over vannet. Jeg føler jeg drunker i min egen dritt. Jeg tenker onde ting om folk. Jeg tenker onde ting om meg. Jeg føler at jeg er en ond person. Jeg vet jeg er (selv)destruktiv person. Jeg hater livet mitt. Jeg tenker på å avslutte det. Jeg er flau over å si det, men det er min flukt. Det jeg gjør når livet blir for vanskelig, det å tenke på å avlutte det. Jeg vil ikke si det til noen. Jeg er flau over det. Det skal jo gå bra. Men det gjør det jo ikke. Jeg er og flau over det fordi jeg tørr jo (u)heldigvis aldri gjøre noe med det heller. Jeg er en pingle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med et eller annet. Og det kan jeg nok og, jeg vet bare ikke hva eller hvordan. Sutre. Sutre.
Å kaste seg selv til ulvene
Jeg kaster meg til ulvene, igjen og igjen. Og med ulvene da mener jeg to av mine beste venninner, sånn egentlig. Vi snakker ofte om hvor bra vi er og hvor glad vi er for å ha hverandre. Men jeg bare spør, hvis dere er så glad for å ha meg hvorfor ber dere meg aldri med på ting? Hvorfor må jeg alltid ringe for å høre at dere har planer og at jeg selvsagt kan være med? Hvorfor spør dere ikke meg og i samme slengen? Hvorfor må jeg alltid føle meg som det tredje hjulet på vogna? Hvorfor kan vi aldri finne på noe to og to? Er jeg for kjedelig å være med alene? Er jeg så fryktelig som jeg selv tror? Er egentlig ingen glad i meg? Hvorfor?? Hvorfor må jeg være så dum og spørre gang på gang om vi skal finne på noe? Jeg blir jo bare like såra hver eneste gang! Hvorfor kan jeg ikke bare innse at folk ikke liker å være med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare innse at jeg ikke er noe å samle på? Og, hvorfor er jeg ikke noe å samle på?
Alle endringer starter med små steg
Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.
Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.
Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.
Grønne Drømmer 