#storyofmylife

a1rt-1699977

Av og til så føler jeg at disse linjene fra sangen Safe av Britt Nicole er ganske passende for hvordan livet har vært og er.

For du har prøvd å komme inn i hodet mitt og jeg har bare prøvd å kvitte meg med ordene du har sagt, men jeg vil du skal se at jeg bare henger i fast i en tynn tråd til livet mitt og at jeg mister kontroll og murene mine holder på å revne. Men egentlig er jeg jo så lei av å snu og løpe bort fra alt.

#storyofmylife

Jeg savner deg og hater deg samtidig! Du prøvde å komme inn i hodet mitt, men det gikk ikke. Du kom heller inn i hjertet mitt og gravde et stort hull der. Du prøvde å rive ned murene for at jeg skulle bli mer fri, men du slapp heller inn monstrene gjennom revnene. Du prøvde å lære meg å kontrollere følelsene, men de tok overhånd og ble herre over meg. Du gav meg opp når jeg trengte det mest, du lot meg bli sittende alene med alt du hadde prøvd å fikse, men som du hadde ødelagt mer enn du hadde fiksa det. Og ja, kanskje hadde det blitt fiksa om du ikke gav meg opp, men du gav meg opp. Og det syns jeg var skikkelig feigt av deg. Og jeg hater meg selv for å savne deg og jeg hater meg selv for å hate deg.

535547_10150848830686271_2136461145_n

Advertisements

Det rette valget?

Jeg har slitt skikkelig med å holde meg i live de siste dagene/ukene. Men jeg har klart det! Alle (fastlegen, AAT og kontakten min i kommunen) har bedt meg nærmest på deres kne om at jeg skal levere fra meg alle medisinene jeg har for å kunne avslutte livet. Men jeg har ikke villet, ikke før i dag. I dag var jeg hos fastlegen og sa at jeg ville gi fra meg dem. Så planen er å levere dem på onsdag før jeg skal inn på DPS. Håper jeg klarer å gjøre det uten å finne på noe dumt. Jeg tror jeg har tatt det rette valget.

En tap-tap situasjon

Onsdagsmorgen skjedde det som absolutt ikke skulle skje, jeg glemte å ta medisinene på morgenen og da jeg kom hjem fra dagposten var stemmene så sterke at jeg ikke klarte å ta dem. De sa at tok jeg dem måtte jeg dø, og vet dere hva? Jeg trodde på dem, og er det en ting jeg ikke vil så er det å dø. Jo senere det ble, jo sterkere ble stemmene og jo svakere ble jeg. Stemmene begynte etterhvert å mase om selvmord, og etter mye strev ringte jeg til legevakte og fortalte hvordan saken var, og etter en tur på legevakta endte det med at jeg ble innlagt, igjen.
Jeg kan ikke si jeg syns det var et nederlag, for det var nødvendig, men det var veldig unødvendig at det ble sånn det ble. Jeg glemmer svært sjeldent å ta medisinene, og at jeg skulle gjøre det nettopp nå når jeg står på litt lav dose risperdal er jo bare helt typisk. Det endte ihvertfall med en kveld full av hallusinasjoner og selvmordstanker. Men hvilket valg hadde jeg? Tok jeg medisinene måtte jeg dø, og gjorde jeg ikke det ville stemmene ta livet av meg likevel. Det var en tap-tap situasjon. Så natt til torsdag kjørte meg og mamma innover mot sykehuset der jeg ble innlagt og var fram til mandag. Hvordan det var der kommer det noen flere tekster om senere.

Å kjøre utfor stupet!

med full bevissthet, ja nesten med vilje. Jeg vet det vil komme, eller rettere sagt, jeg tror det kanskje vil komme, eller det kommer nok mest sannsynligvis. Og jeg vet det. Men likevel vil jeg bare fortsette utfor stupet, fordi å bremse, stoppe opp, ta hensyn. Det ligger egentlig ikke min natur. Jeg vil klare alt som alle andre, og om å kjøre utfor stupet er en bivirkning så er jeg villig til å ta den. Jeg står ikke i første gir når resten suser forbi. Jeg vil være med! Jeg klarte det i fjor, og om det så bare var på nære nippen så klarte jeg det i fjor. Og jeg vil klare det i år og, om det så går lengre enn på nære nippen så vil jeg klare det. Jeg vil gjøre som alle andre. Jeg vil bare være helt normal, slippe å ta hensyn, bremse eller stoppe opp. Kunne kjøre frem uten å måtte ta hensyn, uten å tenke på annet enn å klare å fullføre racet.

Å trosse stemmene

Nettopp nå syns jeg å trosse stemmene er det dummeste man kan gjøre! Det er det jeg pleier å tenke etter jeg har trosset stemmene, det pleier ikke å gå godt, det pleier å gjøre vondt, det pleier å bli mye mas, ja rett og slett er det en ikke-ting i mitt liv. Men i dag, i dag har jeg tenkt å gjøre det bevisst. Vanligvis så skjer det ubevisst eller av press fra andre, men i dag skal jeg gjøre det helt bevisst uten tvil og se hvordan det går. Planen er å stå opp, kle seg, ta bussen til butikken, handle mat (for første gang siden jeg flyttet bort hit :-S ), reise hjemigjen, lage mat og kose meg med noe godt mens jeg leser på studiene. Dette skal bli en godt lørdag, bare prøv å stopp meg stemmer!

Om å bli voksen

Det skremmer meg så det, å bli voksen. Jeg kjenner at jeg er ikke klar for det. Vet ikke hvordan folk klarer det. Angsten kom samtidig med informasjon angående praksis. Hvordan skal jeg som ikke klarer de få timene med forelesning klare dag inn og dag ut i praksis med både dagvakt, kveldsvakt og nattevakt. Jeg svimler bare tanken. Orker ikke å tenke på det. «Alle» klarer det jo. Hvorfor er det så skremmende og stort da? Hvorfor er det så vanskelig for meg å klare å stå opp hver dag? Er det bare jeg som er doven? Skylder på angsten fordi jeg ikke gidder? Nei, det er ikke det. Angsten er der virkelig. Jeg vet ikke hvorfor, men den er der. Det er ikke bare en unnskyldning. Den er der faktisk. Den står der som et skille mellom meg og livet. Så lenge den er her så sterk som den er kan jeg aldri klare å bli voksen. Jeg kan aldri klare å få meg en utdanning, i alle fall ikke en jobb. Jeg kommer ikke til å  klare det såkalte livet som «alle» klarer så bra.  Hvorfor virker alt så håpløst for meg? Hvorfor klarer jeg ikke å se meg selv gå på jobb hver dag, komme hjem, lage middag, spise frokost, dusje, gifte meg, få barn? ALT, hvorfor virker alt så fjernt? Hvorfor har jeg ikke tro på meg selv? Er det innsikt eller det pessimisme? Hvordan får man styr på livet egentlig? Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, føler jeg bare stanger hodet i veggen og har ikke peiling på hva jeg skal gjøre.