Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner …

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Du maler det rosenrødt

Du maler det rosenrødt, men det var ikke slik det var. Du maler han rosenrød, men det var ikke slik han var. Og jeg blir sint. Både fordi du maler det rosenrødt og fordi det ikke var slik. Men mest sint er jeg vel fordi jeg ser så veldig mye av han i meg. Jeg vil ikke være som han var. Jeg vil ikke være den han var. Jeg vil ikke at noen skal være redd meg. Jeg vil ikke skape dårlig miljø. Jeg vil ikke være en tyrann.

De sier eple faller ikke langt fra stammen og det er jeg vel redd for at jeg kan bekrefte. Han var en sint mann. Jeg er en sint kvinne. Jeg mener ikke være sint, jeg bare er det. Han mente det sikkert ikke han heller, men han var det.

Jeg er redd. Redd meg selv. Redd for hvem jeg er. Redd for hvem jeg vil bli. Redd for at andre skal være redde.

Jeg hater meg selv mer for hvem jeg er enn jeg hater han for den han var og jeg håper og tror at jeg ikke er like ille som han (enda). Selvsagt, jeg var og er veldig glad i han, bare ikke hvordan han var.

Jeg savner deg allerede

Jeg savner deg allerede og jeg vet ikke en gang om det er et faktum. Jeg savner deg virkelig. Jeg har gjort det helt siden du sa at det var en mulighet for det. Nå tror jeg muligheten har blitt et faktum. Jeg vet ikke om det har det, men jeg er så veldig, veldig redd for det. Jeg gruer meg til å få vite om det er sant. Jeg gruer meg til den dagen kommer. Jeg blir uvel når jeg tenker på det. Jeg vet jeg er en krisetenker. Jeg vet jeg alltid forventer det verste. Jeg vet og at det kan forandre så mye, at det vil forandre så mye.

Jeg mister deg
mer og mer
for hver dag som går
Vi forsvinner fra hverandre
Det gjør vondt
Jeg er jo så glad i deg
Men likevel
vi forsvinner
mer og mer fra hverandre
for hver dag som går
Du har ditt liv
Jeg har mitt
og de passer ikke sammen
Jeg savner deg

Jeg tror jeg egentlig ønsker å tro

Jeg skrev tidligere at jeg tviler på at jeg tror. Det var en vondt, men viktig innlegg å få skrevet. Viktig for meg selv. Det var vanskelig og vondt, men jeg trengte å ta et oppgjør med mine følelser og tanker rundt dette å være en kristen. Jeg har følt at mange setter så veldig høye krav til meg. At de forventer så mye av meg. Det ble et så stort kav at jeg ikke lengre husker hvorfor jeg var kristen. Hvorfor jeg så lenge hadde klamret meg til dette korset som egentlig betydde så mye for meg. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det innlegget jeg skrev og postet her på bloggen min. Jeg har hatt lyst til å poste det på facebook så hele verden kan se. Jeg har hatt lyst til å slette det fra bloggen og latet som det aldri har eksistert. Jeg har valgt at det skal få bli stående her på bloggen min som et tegn på min tro. Ikke at jeg ikke tror, men at det har vært vanskelig å tro og at jeg har vært nær med å gi opp troen. Det var noen veldig vonde dager før jeg skrev det innlegget, ja noen veldig vonde uker faktisk. Men det har og vært noen veldig vonde dager etter jeg skrev det innlegget og jeg har som sagt tenkt veldig mye, og følt veldig mye. Vært veldig forviret og veldig usikker på hele min eksistens. Hva min identitet var. Men hva jeg har funnet ut etter all denne tenkinga og følinga er at jeg er klar for å ta på og opp mitt kors igjen. Jeg tror jeg må begynne på scratch igjen som kristen. Jeg orker ikke alle forventningene eller alt presset. Jeg vil ikke utsette meg for det igjen rett og slett. Jeg må ta dette i mitt tempo. Jeg må bytte sanger jeg hører på. Jeg orker ikke de samme gmale lovsangene som har alle de «jeg er ikek god nok»- minnene. Jeg orker nok heller ikke alle de menneskene som gir meg akkurat samme følelse. Jeg må skjerme meg. Ta steg for steg. Men jeg er klar for å ta opp mitt kors, klar for å ta på mitt kors, klar til å klamre meg til mitt kors.