Mine vs Guds drømmer

I dag poppa en sang opp på facebooken min, den er av Lauren Daigle og heter «Trust in You».

I sangen synger hun blant annet:

Letting go of every single dream
I lay each one down at Your feet

(…)

When You don’t move the mountains I’m needing You to move
When You don’t part the waters I wish I could walk through
When You don’t give the answers as I cry out to You
I will trust, I will trust, I will trust in You!

 —

Truth is, You know what tomorrow brings
There’s not a day ahead You have not seen»

(…)

I want what You want Lord and nothing less

 

Tidligere i dag så satt jeg og tenkte over hvilke drømmer jeg har for livet. Og det var egentlig ganske vanskelig. For jeg visste ikke helt hva drømmene mine var og etter at jeg tenkte og skrev litt, så er jeg fortsatt litt usikker, men jeg vet at jeg vil peke på Jesus med det jeg gjør og jeg vet at det jeg vil gjøre, og den måten jeg best kan peke på Jesus er å skrive med og om Han. Men av og til kan jeg bli blinda av antall likes og shares og kommentarer og sånt på det jeg skriver, men det er ikke det som er viktig. Det som er viktig er at jeg skriver det Gud vil jeg skal skrive og at jeg tørr å være ærlig i det jeg skriver. Jeg trenger ikke blottlegge meg, men jeg må være ærlig, ikke fake at kristenlivet er fint og flott alltid, for det er ikke alltid det. Men det er verdt det, og jeg tror det er villt mye bedre enn hva livet hadde vært uten Gud.

Men, tilbake til saken. Selv om jeg egentlig ikke har de store planene om livet mitt, så traff denne sangen meg likevel, og noe inni meg sa at dette, dette måtte jeg skrive noe om. Og jeg kunne godt ha skrevet om hvordan Gud ikke fulgte mine planer men sine egne og at livet egentlig ble mye bedre enn det min plan var, men det er ikke det jeg skal skrive om nå. Jeg skal skrive noe, noe som egentlig er like mye for min egen del som for eventuelle lesere.

For som hun Lauren synger så tenk om jeg (vi) hadde klart å legge alle drømmene mine (våre) ned til Gud, og heller følge Han sine drømmer og planer for mitt (våre) liv. Jeg har en drøm, en ganske hemmelig drøm, men det er fortsatt en drøm, men jeg vil ikke gå på den før jeg har fått god tid til å kjenne etter om det er min eller Gud sin drøm. Jeg har gitt oss (meg og Gud) en frist til sommeren for å finne ut om det er Hans drøm eller om det er min drøm.  Og med denne drømmen, som jeg ikke vil si hva er fordi jeg ikke vet om den er fra Gud eller ei, den kunne Gud ha oppfylt på mange måter for lenge siden, og det har han og gjort på man måter for lenge siden, men han kunne oppfylt den helt, på ordentlig, skikkelig. Men Han har ikke gjort det. Han har ikke flytta fjell som jeg har ønska at han skulle flytte og han har ikke splitta innsjøer som jeg skulle ønske han skulle ha splitta. Han har ikke alltid gitt meg det svaret jeg skulle ønske han hadde, og det skjønner jeg godt nå i ettertid. Men med å skrive dette så håper jeg at jeg skal få kjenne mer på den roen her i nuet at Gud har kontroll og at han allerede er der i morgen, for jeg vil det Han vil, og intet annet, egentlig, det er bare slik at av og til glemmer jeg det.

Advertisements

Jeg mangler ord

Jeg har lyst å formulere noen ord om hvordan jeg har det, men jeg har liksom ikke orda til det. Jeg har deaktivert meg fra facebook. Vet ikke hvor lenge det varer da, men jeg tror det var en symbolsk handling for hva jeg har lyst til å gjøre med livet. Jeg vet ikke hva som er så forbarska galt egentlig, det bare er sånn. Alt er så vondt, og jeg er så onde mot alle som liksom skal være glad i meg. Skulle egentlig ønske ingen var glad i meg.Da kunne jeg gjort som jeg ville. Skulle ønske jeg bare kunne ligge i en seng og sove helt til jeg forduftet. Jeg mangler ord.

Skjermbilde 2016-02-27 17.00.36

Pain is temporary because quitting last forever

Et drømmested

Jeg skrev et langt brev her om dagen, her kommer utdrag fra det:

Jeg føler at jeg ikke orker mer, jeg vet jo selvsagt at jeg orker mer, men jeg føler det ikke slik, uansett så er jeg alt for pinglete til å gjøre noe alvorlig med livet mitt, dessverre, eller heldigvis, det spørs hvordan man ser på det. Det er svært sjeldent jeg er glad for å ikke ha tatt livet av meg, men det er svært ofte jeg er lei meg for at jeg ikke har gjort det. Det er bare to problem, det ene er at jeg er redd for å mislykkes, det andre er at jeg er redd for å havne i helvete. Jeg vet ikke hvilken av dem som skremmer meg mest.

Så kommer en del der jeg diskuterer hvordan jeg skal ta livet av meg som jeg ikke syns er nødvendig å publisere, etter det kommer slutten, og den er litt mer interessant. 

Av og til så tenker jeg på meg selv som verdens mest oppmerksomhetssyke dritt! For hvis jeg hadde villet noe med disse planene hadde jeg vel bare gjort det og ikke sutra så mye om det. Men tingen er vel kanskje det at jeg vil og ikke vil på samme tidspunkt, og kanskje mest det at jeg vil men at jeg er så redd, så veldig, veldig redd for konsekvensene. Og du har ingen anelse på hvor mye jeg hater meg selv for å tenke disse selvmordstankene, men det er vel bare en flukt, nesten som et drømmested en kan flykte til under vonde ting så er selvmordstankene mine en flukt. Og så lenge det bare er en flukt, så gjør det jo bare veldig vondt og er ganske så ubehagelige. Problemet kommer vel ikke før det blir mer enn tanker og planer, men da er forhåpentligvis ikke problemet mitt lengre.

Å bomme på målet.

Jeg hadde liksom nesten et nyttårsforsett, nesten. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett egentlig, for jeg bestemte meg for det før jul, og nyttårsforsett brytes så lett og dette skulle ikke brytes. Det skulle stå evig fast, det skulle vare for evig. Men det gjorde det ikke, jeg bomma på målet, feila, gjorde det jeg ikke skulle gjøre igjen.

Jeg hadde vært hos psykologen og hadde et stort behov for å sove, måtte rett og slett sove. Slippe unna. Slippe å være meg. Og selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri mer tulle med medisinene så gjorde jeg det likevel. Tok litt mer enn det jeg skulle og litt sånt. Men, jeg klarte å la alkoholen ligge heldigvis.

IMG_1730

Nå tror du kanskje at jeg har rota det skikkelig til, men det har jeg egentlig ikke. Jeg har bare bomma på målet, og selv om jeg bommer en gang, trenger jeg egentlig ikke bomme flere ganger. Og jeg har aldri hatt et alvorlig pillemisbrukproblem. Jeg bare har likt å sove. Jeg har bare brukt litt mer enn det jeg har fått forskrevet og av og til blanda diverse ting med alkohol. Jeg har ikke handla på gata eller tatt noe som aldri har blitt forskrevet til meg.

Jeg er litt skuffa  over meg selv, og egentlig litt redd for at det skal bli en vane igjen. Jeg har drevet på med det lenge, men det har aldri vært en vane. Det har vært untaket, i krisetilfeller. Så ble jeg skrevet ut fra DPS en stund før jul og livet gjorde så vondt, men jeg hadde ikke guts til å ta livet av meg, så jeg sløvet meg heller ned på diverse medisiner. Det ble nesten en vane å gjøre det. Og en kveld før jul innså jeg at det hadde gått litt for langt uten å si så mye om det. Men jeg fant iallefall ut at jeg skulle slutte med det, og det trodde jeg jeg hadde gjort og, i to måneder til i dag. Men, jeg får vel bare håpe at det holder litt lengre denne gangen.

Si meg, er det dette som er livet?

Jeg lever, tror iallefall at jeg lever. Tida går. Tikk takk. Minutt etter minutt. Dag etter dag. Kalenderen snur fra januar til februar. Nå er vi nesten i midten av februar og. Livet går sin vandte gang liksom. Si meg, er det dette som er livet? Jeg føler det skjer så lite, og det som skjer er så lite. Rutiner. Dag inn og dag ut. Samme skiten liksom. Kanskje det er dette de kaller livet.

Tanker etter en psykologtime

Du sa at selv om jeg var redd så var ikke du det. Takk.

Grønne Drømmer

Jeg kan kjenne på følelsen enda, den er der, som et minne. Det gjør vondt, men det er ikke farlig lengre, det gjør bare vondt. Vi gikk et steg for langt, det skjedde, de kom, jeg ble fanget. Heldigvis var du der, klar og snartenkt. Du reddet meg. Jeg kan stole på deg.

View original post