Jeg må si det til meg selv.

10388637_10152649014891179_5687353871053910215_nNå holdt jeg på å begynne å skrive dette innlegget på nynorsk, men det vil jeg ikke utsette dere for, så blir på bokmål dette og. Men, som overskrifta sier, jeg må si det til meg selv. Jeg må rett og slett minne meg selv på det, jeg vil ikke være fornøyd med å kravle når jeg har muligheten til å fly. Jeg vil fly, lette, flakse over alt det vonde. Sette meg i høyden og se ned på at problemene mine, det vonde, all sykdommen blir knust som mauren under en sko. Og hvem som knuser? Jo det er min Gud og meg!

Men, som sagt, jeg må minne meg selv på det. I dag er visst en vond dag. Ikke like ille som søndag, men vonde. Jeg har vonde tanker, vonde følelser. Derfor var det så bra at jeg mimra litt på facebook og så at det i fjor på denne dagen delte jeg bildet over på facebook og jeg vil det skal være sant. Eller, det er sant! Jeg skal fly, må bare få tørka vingene først.

Reklamer

Men …

Jeg leste nettopp ei bok, Repitisjonsøvelse het den, skrevet av Runar Mykletun eller noe slikt. Den handler kort fortalt om en familie ti år etter den ene sønnen i familien har tatt livet av seg. Da jeg leste den bok bestemte jeg meg for at jeg skulle aldri ta livet av meg, ikke tenke på det engang, men, ja, selvsagt er det er men, så kom livet å beit meg i ræva, slo meg i magen og kakka meg i hue, og nå, når jeg sitter i all jævelskapen klarer jeg ikke å si at jeg aldri vil det mer. Det er det eneste jeg ønsker, eller det er det eneste jeg tror jeg ønsker, hadde det det vært det eneste så hadde jeg vel bare gjort det? Noe holder meg igjen, og det er selvsagt min kjære mann. Jeg vil jo selvsagt ikke han så vondt. Men livet mitt gjør og veldig vondt. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal overleve dette. Men jeg har jo overlevd hver gang til nå, så ingen trenger vel å bekymre seg, jeg er bare så forbarska lei og ikke minst, det gjør så forbarska vondt! Jeg har bare lyst å rope og gape, men det hjelper ikke det heller, jeg har prøvd. Ingenting hjelper egentlig. Og jeg er så veldig, veldig lei. Men jeg elsker han så høyt.

Et konstruktivt møte

Som jeg skrev på bildet i forgje innlegg ville jeg ikke ha det møtet, ansvarsgruppemøte altså, men heldigvis så ble det noe av det likevel. Ikke at jeg hadde avlyst det da, jeg var bare litt lei et øyeblikk da jeg skrev det notatet.

Men, det var iallefall et konstruktivt møte, litt langt, men godt. Jeg føler jeg blir tatt på alvor og vi kom til og med fram til noe matnyttig. Eller det vil si at vi tok opp dette komme seg til psykologen-dilemmaet. Det sliter meg rett og slett ut å måtte ta drosje ned til bussterminalen, for så å ta bestillingsruta til der psykologen hører til, for så å ta en alltid forsinka buss til nabokommunen for å så håpe at jeg rekker neste buss tilbake til bussterminalen for så å bli henta av min kjære mann der før vi kjører hjem. Det tar rett og slett for mye energi siden jeg gruer meg så på førhånd at jeg ikke sover natta før og hele dagen fram til drosjen kommer og vi er nede på bussterminalen så gruer jeg meg for å ikke rekke bestillingsruta videre. Så når jeg kommer til psykologen er jeg jo allerede utslitt og får ikke maksimalt ut av timen før jeg begynner å grue meg for bussen tilbake. Hele greieren tar tre og en halv time, bare for en time hos psykologen. Som min kjære mann sa på ansvarsgruppemøte så tar det egentlig et og et halvt døgn for meg å gå til psykologen siden jeg ikke sover natta før og jeg er het utslitt etterpå. Så ejg er veldig glad for at jeg skal få drosje frem og tilbake, det tar faktisk bare en halvtimes tid å kjøre fram emg til psykologen når man ikke må buss gjennom halve regionen.

Ellers så snakka vi litt om hvordan det hadde vært før jul og i jula uten at det ble for detaljert heldigvis.

Uansett, jeg er fornøyd med møtet, selv om jeg var ganske så sliten etterpå. Måtte ligge en liten times tid på sofaen og ikke gjøre noen ting før vi fikk besøk av en herlig liten familie.

Og, jeg er veldig lei av å være syk nå. Sov nesten ingenting i natt på grunn av at jeg var så tett i nesa og det bare rant og rant. Så hvis noen har noen gode tips mot tett nese, sår tung, vondt hals og utslitt hode, så JA TAKK!

 

Jeg vil ingenting

I forgårs skrev jeg følgende notat på telefonen:IMG_2207

Og i går ble jeg minnet på det igjen da jeg leste innlegget til anonym94e; Jeg vil gi litt faen. Og det var nesten litt som anonym94e tok ordene ut av munnen min. For jeg er så forbaska lei av alt. Jeg vil bare ligge og råtne. Ligge og ha en pause fra alt som kreves fra meg. Men det er desverre ikke slik det funker. Eller, det er kanksje mulig, men konsekvensene av det må jeg ta selv, og de vet jeg ikke helt om jeg har lyst til å ta egentlig. Derfor flyter jeg bare videre i alt som forventes av meg og blir for hver dag, hver time som går spist litt mer opp innvendig. Fy flate, jeg hater dette livet av og til!

Svart på hvitt, og nå litt grått

På Facebook har jeg noe som heter «On this day» og det gjør at jeg kan gå tilbake og se hva jeg har gjort på facebook denne datoen her de årene jeg har vært på facebook. Og i dag som de fleste andre dager så gjorde jeg dette, men i dag fant jeg noe som var litt annerledes enn det det pleier å være. Jeg fant en status for fem år siden der det bare stod «Svart på hvitt» og jeg visste med en gang hva det betydde og bladde tilbake i bloggen min til jeg kom til dette blogginnlegget her: Svart på hvitt: psykose. Det handler kort fortalt om hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre at jeg sleit med psykoser. Hvordan jeg ikke ville at det skulle være en del av meg, hvordan jeg ikke ville ta hensyn. Nå, fem år senere har jeg valgt å kalle dette innlegget her «Svart på hvitt, og nå litt grått» rett og slett fordi verden ikke er svart på hvit selv om jeg har fått en psykose-diagnose. Selv om jeg visste at det kom den dagen for fem år siden, så var det et sjokk, det var det. Men, nå, fem år senere så er det ikke så ille. Jeg lever et liv jeg er ganske fornøyd med mesteparten av tiden. Ja, jeg har slutte på sykepleiestudiene, to ganger, men vet dere hva? Det er jeg glad for. Jeg har funnet noe mye mer interessant, noe jeg trives med, noe uten like mye press og strev. Ja, kanskje klarer jeg ikke studere på fulltid, for det går sånn akkurat nå på deltid, men jeg jobber og går i behandling og. Pluss at jeg har et rikt sosialt liv. Å få det psykosestemplet var kanskje der og da noe av det verste som har hendt meg, men nå, nå er det ikke så ille. Selvsagt ville jeg vært foruten, selvsagt vil jeg være frisk. Men livet er ikke en dans på blomstrede enger under blå himmel uten en slik diagnose eller stempel heller. Så, dette er faktisk et innlegg som jeg ikke bare skriver for min egen del, men og for andre. Hvis noen der ute skulle få et stempel, eller en diagnose eller noe, og det føles som om verden er over, at det ikke er noe vits å fortsette lengre, at dette er slutten. DET ER IKKE DET! Se, jeg lever enda, fem år senere, og jeg lever et enda bedre og rikere liv enn jeg gjorde da. Du trenger ikke være redd. Og dette gjør jeg iallefall ikke til vanlig, men hvis dette innlegget traff meg, og du føler for det; send meg en mail på eneogalene@gmail.com da.

Ikke bare deaktivere, men å slette

IMG_2185

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.