Jeg burde være takknemlig

Jeg burde være takknemlig. Takknemlig for at jeg er inni systemet. Takknemlig for at jeg får behandling. Takknemlig for at at jeg får tid til å bli bedre i dette himla trange systemet kalt psykiatrien som har så veldig, veldig dårlig tid og lite plass. Likevel klager jeg. Det gikk nettopp opp for meg at jeg er en bortskjemt liten drittunge som aldri blir fornøyd. Eller, jeg har vært fornøyd. Det har jeg. Og det er kanskje derfor det er så vanskelig å si seg fornøyd med noe som er mindre bra.

Selvsagt, jeg er ikke misfornøyd med alt og alle i behandlingsapperatet mitt. Det er jeg ikke. Men jeg er en person som sliter med å føle meg trygg på folk. Det tar lang tid før det skjer, og det er ikke noe som blir bedre og bedre eller som bygger seg opp. Det skjer bare plutselig. Det er derfor det virker så veldig bortkasta og meningsløst å gå til en behandler jeg ikke er trygg på. For det blir jo ikke bedre og bedre og jeg glemmer at kjemien som trengs bare plutselig kommer.

Selv om jeg ikke er trygge på personer før jeg plustelig er det så har jeg lært meg at folk kanskje ikke er helt bortkasta, spaca eller totalt inkompetente. Og det var med åpent sinn jeg gikk inn i et samarbeid med min nåværende behandler. Jeg tenkte faktisk at hun her, hun kan hjelpe meg. Ting kan bli bedre. Jeg kan bli frisk(ere). Det er bare litt vanskelig for meg å klare å holde denne innstillinga her når jeg ikke er trygg og kjemien ikke er på plass.

Behandleren min skal snart slutte i sin jobb. Det er mindre enn et år til, en god del mindre. Planen er at jeg skal få en ny behandler da siden jeg sannsynligvis ikke er frisk nok til å avslutte. I det siste har jeg tenkt på hva som er vitsen med å fortsette hos en behandler jeg sliter med å stole på, ikke er trygg på, ikke føler forstår meg og ikke har kjemi med når hun skal slutte snart likevel. Kanskje rekker jeg å bli trygg på henne, kanskje ikke. Men hva er vitsen med å fortsette hvis jeg ikke blir trygg nok på henne til at jeg får noe ut av behandlingen? Og hva om jeg blir trygg på henne to måneder før hun slutter, eller kanskje ikke før uka før. Er det ikke da bare dumt å bli trygg på henne da? Er det ikke bare å skape en relasjon som skal brytes igjen? Ja, for det gjør faktisk vondt å bryte en relasjon selv om det «bare» er en pasient-behandler-relasjon. Det gjør vondt selv om hun får betalt for å høre på meg snakke, gi råd, hjelpe og behandle.

Så jeg vet ikke om jeg ser vitsen med å fortsette hos henne. Jeg vet at hun er dyktig på sitt felt. Jeg vet jeg er heldig som har fått nettopp henne. Jeg vet jeg er heldig som får behandling i det hele tatt. Jeg har sittet og lest litt på nettet om folk som kjemper år etter år for å få riktig behandling eller behandling i det hele tatt. Jeg blir flau av mine egne tanker. Jeg burde vært takknemlig. Sjeleglad. Tilfreds. Fornøyd. Men det er jeg ikke. Jeg vet ikke hva som er galt med meg egnetlig. Kanskje jeg bare er en bortskjemt liten druttunge.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Gresset er grønnere på den siden som får rett mengde sol, vann og gjødsel. 

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 

Jeg gråt over deg

Jeg gråt over deg, over hva du gjorde. Jeg snakket om det og kjente tårene presset på, men jeg gjorde ikke noe for å stoppe dem, jeg bare lot dem komme. Og det var litt godt. Og det som var enda bedre var å få en bekreftelse på at du oppførte deg uproffesjonelt. At hele situasjonen jeg ble satt i var feil og ikke til det gode for meg. Det var rett og slett godt å få snakke ut om det til noen. Godt å gråte litt over det. Forhåpentligvis så har du sluppet litt taket i hjertet mitt for jeg vil ikke ha deg der. Jeg vil ikke tenke på deg, på det som hendte og forhåpentligvis har jeg klart å slippe en liten bit av deg i dag.

#storyofmylife

Av og til så føler jeg at disse linjene fra sangen Safe av Britt Nicole er ganske passende for hvordan livet har vært og er.

For du har prøvd å komme inn i hodet mitt og jeg har bare prøvd å kvitte meg med ordene du har sagt, men jeg vil du skal se at jeg bare henger i fast i en tynn tråd til livet mitt og at jeg mister kontroll og murene mine holder på å revne. Men egentlig er jeg jo så lei av å snu og løpe bort fra alt.

#storyofmylife

Jeg savner deg og hater deg samtidig! Du prøvde å komme inn i hodet mitt, men det gikk ikke. Du kom heller inn i hjertet mitt og gravde et stort hull der. Du prøvde å rive ned murene for at jeg skulle bli mer fri, men du slapp heller inn monstrene gjennom revnene. Du prøvde å lære meg å kontrollere følelsene, men de tok overhånd og ble herre over meg. Du gav meg opp når jeg trengte det mest, du lot meg bli sittende alene med alt du hadde prøvd å fikse, men som du hadde ødelagt mer enn du hadde fiksa det. Og ja, kanskje hadde det blitt fiksa om du ikke gav meg opp, men du gav meg opp. Og det syns jeg var skikkelig feigt av deg. Og jeg hater meg selv for å savne deg og jeg hater meg selv for å hate deg.

Kanskje, men bare kanskje

I dag var jeg hos behandleren min. Det var egentlig en bra time. Vi prata om ting som var viktige, meningsfylte og som kan hjelpe meg framover. Så kanskje, men bare kanskje, ting kan bli bedre. Jeg vil egentlig ikke tro det, for jeg er så veldig redd for at det ikke skal bli det. Men så bør jeg jo egentlig håpe på det. Det er bra med håp. Det er viktig med håp. Men jeg er så veldig redd for at det bare skal bli enda en skuffelse. Men kanskje …

Sår i hjertet

Jeg hørte dem si navnet ditt. At det var på ditt kontor vi skulle være. Jeg kjente hvordan det knyttet seg i magen. Hvor vondt det gjorde bare å høre navnet ditt. Hvor vondt det ville bli å gå inn på det som en gang var ditt kontor. Og vondt gjorde det. Det var vondt å se et annet navn på døra. Vondt å sette meg i stolen der jeg vanligvis satt og prata med deg. Men denne gangen var det ikke deg jeg skulle snakke med. Du er nemlig ute av livet mitt. Borte, vekke, ikke tilstede. Og jeg visste ikke at det skulle gjøre så vondt å høre navnet ditt. Det hadde jeg aldri trodd. Men jeg så på deg som en siste redning. Som et håp. Et fyrlys som viste veien. Men slik gikk det ikke. Og jeg føler meg sveket. Jeg syns du avslutta på en uprofesjonell måte. Og selv om alt egentlig er din feil, så er det jeg som sitter igjen med et sår i hjertet. Og helt ærlig, jeg savner deg.

Hun tok på meg

Viste meg at hun også var et menneske. Og at jeg var et menneske. Verdt å bli tatt på. Strøket over armen. Forsiktig.

Forklaring, ikke forandring

På onsdag var jeg på DPS. Der fikk jeg noen gamle nyheter. Eller, de var gamle for andre, men for meg var de nye. Jeg har visst diagnosen PTSD. Har visst hatt den en stund og, uten at jeg har visst det. Egentlig så gjorde det meg ikke så mye der og da å få vite det, men så i dag har jeg begynt å tenke. Prøver å fokusere på at det er en forklaring på hvordan jeg har det, og ikke en forandring på hvem jeg er.

Ellers så var det en fin time, følte meg tatt vare på, tatt på alvor, forstått og alt det der som skal til for at det blir en bra time. Som jeg sa til min gode venn at jeg følte jeg snakket med et menneske (og ikke en bitch). Skal tilbake om to uker, sammen med en tidligere behandler jeg har hatt (som jeg egentlig ikke liker), men som jeg og sa da, et menneske og ei bitch, må vel overleve det.

I dag har jeg det egentlig ganske dårlig, men det er vel lov av og til, er det ikke? Får heldigvis besøk av mamma snart, for jeg føler meg virkelig ikke pigg.

Det skulle jo bli min siste behandler ….

Jeg har lyst å skrive noen ord om sist innlegg. Jeg har lyst å skrive noe om hvordan det føles, hva som skjedde og kanskje litt hvorfor det skjedde. Eller, jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive. Jeg bare begynner.
Forrige uke var jeg hos min nye psykolog, som ikke er så ny lengre da. Og som nå faktisk er min gamle psykolog. Ja, det er sant. Vi har avslutta. Det funka ikke av en eller annen grunn. Selv om jeg virkelig ønska og trodde det skulle funke så gjorde det altså ikke det. Det ble bare rot. Vi satt der time inn og time ut og det kom liksom ikke noe godt ut av det. Ikke at det kom så veldig mye vondt ut av det heller, det var bare uoversiktlig og en form for terapi som visst nok ikke passa meg. Jeg sa jeg trengte en plan, men det kunne hun visst ikke gi meg. Det var ikke hennes måte å arbeide på. Skikkelig synd syns jeg, for vi hadde virkelig kjemien. Men, det er tydeligvis ikke nok og det vet jeg jo egentlig og, selv om jeg virkelig skulle ønska at det funka. Men, det gjorde det ikke.
Det er med klump i magen jeg skriver dette og det var gråtende jeg gikk fra psykologen min i forrige uke og jeg gråt hele veien hjem og. Jeg hadde liksom satsa alt på henne, kjempa for å få henne som min behandler, også skal vi bare avslutte. Det funka ikke, men jeg håpte i det lengste at det skulle det.

Jeg sa til og med til folk at jeg trodde dette ble min siste behandler …

Når man satser risikerer man

 

Når man satser alt
på et kort
risikerer man 
å tape mye

Når man satser
risikerer man

Når man
risikerer

Jeg satsa alt på den nye psykologen min. Det funka ikke …