Jeg må bare beklage til alle der ut som er så motkjempere mot medisiner, men jeg går på medisiner daglig, og de gjør livet mitt så mye enklere. Ja, det har vært fryktelig å prøve og finne de rette medisinene og å stå imot bivirkninger og overmedsinering. Men det har vært verdt det! Nå har jeg funnet et par medisiner jeg «trives» med og som kroppen min liker. Det gjør meg ingenting om jeg må gå på disse resten av livet mitt, så lenge livet mitt er verdt å leve. Selvsagt er ikke jeg heller for neddoping og slikt, men ikke la meg skammes av å gå på medisiner. Ikke la meg skammes av å ha innsett at jeg ikke får til livet uten. Det er noe kjemisk gale i hodet mitt som gjør at jeg trenger litt korrigeringer. For å sette det helt på spissen, skulle en med kreft skamme seg over å få cellegift? Ja, jeg vet det er helt på spissen, men uten min medisiner er det også en kjangs for at jeg dør. Jeg er ikke meg selv uten. Jeg er syk uten. Medisinene gjør slik at jeg kan leve et tilnærma normalt liv, så vær så snill. Ikke få andre til å skamme seg over at de går på medisiner, av og til er det faktisk nødvendig for å leve.
Måned: november 2013
Et håndtrykk
Ja, jeg trenger noen å gjøre avtaler med, sier jeg mens jeg tar han i hånda og smiler. Jeg har gjort en avtale om å gå tur tre ganger før julbordet på lørdag. En enkel avtale, som gir meg lyst til å gå ut. Et håndtrykk på at dette skal jeg faktisk klare. Og i dag har jeg gått en tur med de nye røde støvlene mine, og det var herlig. Nesten så jeg bare vil ta en til så gode var det. Jeg har også bakt rundstykker, vært på jobb, tatt oppvasken inn i oppvaskmaskinen og nå sitter jeg og vurderer på hva jeg skal gjøre resten av dagen. Kanskje lage pepperkaker eller noe annet kreativt som ikke trenges Internett til å gjøre, siden mannen min har stukket av sted med modemet.
Forrsten, hvis du ikke har forstått det, så har dette vært en bra dag, en bra dag i en rekke mange andre gode dager. Jeg er velsigna!
Av og til drømmer jeg …
Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært. Hvordan det kunne vært hvis jeg bare hadde fått hjelp litt tidligere, hvis behandlerene på BUP hadde tatt meg litt mer seriøst. Hvis de hadde trodd på meg da jeg sa jeg så skygger, hvis de hadde tatt det alvorlig, hvis jeg hadde fått hjelp til å face disse skyggene, hvis jeg ikke bare hadde blitt mer og mer redd dem. Hvis noen hadde hjulpet meg da jeg fortalte om de døde menneskene i trappa og spøkelsene på skolegården. Hvis noen hadde tatt tak i stemmene i hodet mitt før de fikk ødelagt meg så mye som de gjorde.
Av og til drømmer jeg om hvordan livet kunne vært om noen bare hadde tatt tak i disse tingene. Jeg tenker på alle årene jeg har «mistet.» Jeg tenker på alt jeg kunne gjort. Kanskje hadde jeg studert nå, kanskje hadde jeg hatt en utdannelse. Kanskje hadde jeg vært fri for NAV-stønaden. Kanskje hadde jeg reist. Kanskje hadde jeg opplevd verden. Kanskje, kanskje, kanskje.
Det nytter ikke å drømme. Gjort er gjort og spist er spist. Men tenk om … Tenk om bare noen hadde tatt symptomene mine seriøst. Tenk på alle arrene jeg kanskje hadde sluppet å ha, både fysisk og i sjela. Tenk, tenk, tenk. Nei, det nytter ikke å drømme. Ungdomstida mi er tatt fra meg. Jeg hadde selvsagt gode dager i ungdommen og, men all smerten, den kunne jeg vært for uten. Og jeg sier ikke det hadde vært perfekt om noen tok tak. Men kanskje hadde livet vært litt lettere. I sjette-sjuende klasse begynte jeg på BUP. Det er over ti år siden. Ti år med dritt. Selvsagt har det vært gode behandlere og inni bildet, de kan du lese om her.
Nei, det nytter ikke å drømme, og det nytter ikke å bli bitter, men bare tenk om noen hadde tatt tak i noe for lenge lenge siden …
Fallhøyde
Jeg merker en ting, og det er det at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle hverdagslige problemer. Før var jeg vandt med at ting gikk imot meg og at jeg var nede. Jeg var destruktiv i både tankemønster og handlingsmønster, men det er jeg ikke lengre. Jeg er normal. Hvis det er noe som heter det. Jeg har det hvertfall bra. Ikke sånn bra at noen kan våge å kalle det mani, men normalt bra. Stabilt og godt. Men på torsdag så kranglet meg og mannen, det var en fillekrangel, og ingenting å ta i vei for, men jeg følte meg kjempe slem, selvom vi var to som kranglet, jeg fortjene å dø. Jeg fortjente å skade meg. Jeg, jeg, jeg, det var meg det var noe galt med.
Det samme i dag, det er noe galt med macen min, og jeg er kjempe fortvila. Jeg har lyst å legge meg ned å gråte, jeg har lyst å skade meg, jeg har lyst å kaste hele macen, jeg har lyst å trøsteshoppe. Men det går ikke! Jeg kan ikke ta på tur for «filleting» som i mine øyne er store mektige ting, jeg ikke vet hvordan jeg skal hanskes med. Jeg er rett og slett ikke vandt med å ha nedturer, for jeg er vandt med at hele livet er en nedtur.
Så om noen har noen tips om hvordan jeg skal takle nedturer så vær så snill å si i fra, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle det og jeg føler meg litt alene akkurat nå.
Min mobbehistorie – både som mobbeoffer og mobber
Jeg vet ikke hva hvordan et klassisk mobbeoffer ser ut, men dette er et bilde av meg fra første klasse [bilde], og dette er bilde av meg fra syvende klasse[bilde]. Dette er bilde fra meg i tiende klasse[bilde]. Egentlig syns jeg ikke jeg ser ut som et klassisk mobbeoffer. Men kanskje var jeg mer klassisk enn det man tenker er et klassisk mobbeoffer. For jeg ble ikke slått, jeg ble svært sjeldent kalt stygge ting. Men ingen ville leke med meg. Ingen ville sitte på siden av meg. Ingen ville være min venn. Det at folk av og til kalte meg stygge ting. Det kunne jeg leve med. Det var jo bare ord, men det at de viste med hele seg at de ikke likte meg. Ikke ville være med meg. Ikke ville komme i selskapene mine. Det gjorde vondt. Når folk nekter å sitte på siden av en i klassen. Det gjør vondt. Når de foran hele klassen lager en scene fordi de blir plassert ved siden av meg. Det gjør vondt. Og det skapte mye trøbbel for meg i mitt følelsesliv. Jeg begynte med selvskading, jeg ble avhengig av å skade meg selv, avhengig av å kjenne en fysisk smerte for å slippe de vonde følelsene mine. Jeg ble suicidal, og jeg forsøkte på ungdomsskolen å ta livet av meg. Heldigvis hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med og sov bare litt ekstra godt den natten.
Dette er et bilde av meg i første videregående [bilde]. Jeg hadde flytta og begynt på ny skole. Dette er ikke lengre et bilde av et mobbeoffer. Dette er et bilde av en mobber. En baksnakker. En dårlig venn. Vi var en liten skole, med rundt 40-50 elever og halvparten av disse gikk på trinnet mitt. Vi var en sammensveisa gjeng, men unntak av disse to-tre mobbeofrene vi hadde. Og et av de plukka jeg ut. Vi hadde noe på gang. Men det ble aldri noe av. Så jeg var utrygg på han. Så jeg valgte å mobbe han. Jeg husker ikke i dag hva jeg kalte han, men jeg var ufattelig stygg med han. Det gikk på personlige ting. Og jeg la ingen skjul på at jeg ikke likte ham. Jeg hadde ingenting i mot å offentlig ydmyke han foran resten av klassen eller gjengen. Han forsøkte å ta livet av seg. Heldigvis klarte han det ikke. Men jeg ødelagte mye for han. Han ble lagt inn på psykriatisk og var vekke fra skolen lenge. Det var kanskje ikke bare min skyld, men jeg hadde nok del i det jeg og.
Dette er to historier om samme person. En person som først var et mobbeoffer, så en mobber. Det var så lett å mobbe, å endelig være på toppen. Å slippe å bli tråkka på, føle seg alene, være ensom blant alle andre. Jeg angrer på det jeg gjorde, det gjør jeg. Men skal jeg være helt ærlig, så var det letteste å være en mobber. Jeg skjønner godt at folk mobber. Det gir et lite kick, man er på topp. Man slipper å være nedenunder. Man slipper å ha det vondt selv.
Men begge disse historiene kunne og endt veldig, veldig galt. Jeg er evig takknemlig for at det gikk som det gikk. Men vær så snill, tenk deg litt om før du slenger en kommentar. Tenk deg litt om før du velger bort noen fra vennegjengen din. Tenk deg om litt før du baksnakker. Du vet aldri hva resultatet blir. Det kan gå veldig, veldig galt.
Er vi fortsatt venner
Jeg vet hva vi sa
Men vi var unge da
Nå har vi vokst
Nå er vi voksne
Så si meg,
si meg,
står ordene like fast i dag?
Er ditt svar et ja
vil jeg kalle deg løyner
Er ditt svar et nei
vil jeg lukke øynene og gå
Jeg vet vi elsket hverandre
Jeg vet vi lovde hverandre evig troskap
Men jeg vet og
at mange år har gått
Og ikke et ord er sagt
Så si meg,
elsker du meg enda?
Eller var vårt vennskap bare et fling,
en tone som døde ut
Eller er vi fortsatt venner
Bestevenner
Til pappa
Pappa. Jeg tror jeg savner deg. Men jeg vet ikke helt sikkert. Du kunne være et rævhol å leve med. Jeg var ofte redd deg. Jeg husker du skrek og brølte. Men jeg husker også du var god og snill. Da du døde var jeg glad for det. Jeg tenkte at når du er død så slipper du og mamma å skille dere. For jeg var redd for at dere skulle det, og da tenkte jeg at det var bedre at du døde. Nå føler jeg det er slemt å tenke slikt, men jeg var jo bare et barn. Barn tenker enkelt. Og det var det enkleste. Og når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdommen min så tenker jeg også at det kanskje var lettest at du døde. Det er slemt, jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle orket å leve med all bråkinga hjemme. Jeg var livredd. Jeg husker spesielt den ene sene kvelden da mamma ville dra på grunn av dere kranglet. Jeg husker ikke om hva, men heldigvis var jeg syk så vi kunne ikke dra likevel. Tenk om jeg ikke hadde vært syk den dagen. Hva hadde skjedd da? Hadde du dødd likevel. Hadde du kanskje ligget død alene i ditt eget hus i flere dager før noen hadde funnet deg. Nei, jeg er glad vi ikke dro den dagen. Jeg er glad du døde gift med mamma. Jeg er glad du døde hjemme, med familien din.
Jeg husker jeg ikke ville våkne den dagen da mamma vekka meg og sa du var død. Jeg skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Men jeg er våken. Jeg lurer ofte på hvordan livet hadde vært hvis du ikke hadde dødd. Jeg vet ikke om livet hadde vært noe bedre da. Kanskje hadde jeg blitt syk uansett. Kanskje ikke. Hvordan hadde du takla det om du hadde levd og jeg var syk. Jeg forestiller meg at du hadde blitt sint over det. Jeg håper det ikke er sannheten, men det er slik jeg husker deg. Jeg har blitt fortalt at du var en god mann. Du passa på farmor helt til hun døde. Men du var og feig. Du sendte ofte bort broren min for å se til henne hvis hun var dårlig. Du var redd for å finne henne død. Hadde det vært bedre om min bror hadde funnet henne? Hadde det vært bedre om en liten gutt hadde funnet henne? Nei, det hadde ikke det, derfor kaller jeg deg feig. Men også god. Jeg tror du døde av hjertesorg. Du døde rett etter farmor døde. Hjertet ditt klarte ikke mer. Jeg tror det var på grunn av farmor du døde. Du døde før begravelsen hennes. Jeg tror ikke du hadde klart begravelsen hennes, at det var derfor du døde. Derfor sier jeg at du var god. God fordi du elsket noen så høyt at du ikke kunne leve uten.
Jeg gråter nå når jeg skriver dette. Jeg har sagt noen stygge ting om deg i denne teksten, og det jeg skriver står jeg inne for. For ingen mennesker er bare gode. Kanskje skal man ikke snakke stygt om de døde. Men jeg må være ærlig. Man kan ikke leve på en løgn, selv om det kanskje hadde vært lettere.
Så pappa. Jeg tror jeg savner deg. Jeg savner ikke kranglinga og bråkinga. Men jeg savner en far. Jeg skulle ønske du var her i dag. Du har gått glipp av så mye. Og det har jeg og.
Gratulerer med farsdagen!
Spør meg hvordan jeg har det!
Vær så snill, bare spør meg hvordan jeg har det!
«Hvordan har du de?»
«Helt normal!»
Ja, jeg har det helt normalt. Ja, ikke normalt til å være meg, men normalt til å være menneske og det er herlig. Jeg blir faktisk litt ekstra glad av det. Så egentlig har jeg det litt bedre enn normalt, rett og slett fordi jeg er glad for å ha det normalt. Jeg har dårlige dager, og har gode dager. Verden går ikke unna bare fordi jeg har en dårlig dag, for dagen etter blir kanskje bra. Sånn er normalt tror jeg, jeg vet egentlig ikke. For jeg har vært frem og tilbake deprimert i halve livet mitt og den andre halvdelen husker jeg ikke. Men jeg tror det er normalt å ha både gode og dårlige dager. Og så lenge det ikke blir for mange dårlige dager kan jeg leve med det. Et par dager klarer jeg fint å leve med, men lengre perioder, det er ikke normalt, og da, da trenger jeg hjelp. Og da er det viktig at jeg får hjelp og, og ikke bare møtes med et «beklager vi kan ikke hjelpe deg»-svar. Men nå går det bra, så nå vil jeg fokusere på forbygging og å leve livet.
Så til alle dere som tror jeg er høy på noe, er overtrett eller har glemt å ta medisinene mine; jeg er bare helt normalt lykkelig!
Alle kan ha dårlige dager
Alle kan ha dårlige dager, også jeg. Det er ok å ha dårlige dager, verden går ikke under fordi om. Det går bra. Det er helt normalt.
Grønne Drømmer 
