Jeg hadde egentlig ikke noe håp

Jeg hadde egentlig ikke noe håp på at disse medisinene skulle gjøre livet noe bedre, men da jeg begynte å bli skikkelig dårlig av å øke dosen gjorde det likevel litt vondt. Både fordi jeg ble skikkelig dårlig av medisinene, men også fordi det betydde at jeg måtte trappe ned, og siden de ikke har noe effekt, også slutte på dem. Og selvsagt, jeg vil ikke gå på noe bare for å gå på noe, men jeg ville jo egentlig at de skulle funke. Gjøre livet litt bedre. Litt mer levelig, men neida.

 

Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille
En liten redning
Trille lille pille
Som plutselig forsvant
Trille lille pille
Et håp som brast
Trille lille pille

Reklamer

Jeg gråt over deg

Jeg gråt over deg, over hva du gjorde. Jeg snakket om det og kjente tårene presset på, men jeg gjorde ikke noe for å stoppe dem, jeg bare lot dem komme. Og det var litt godt. Og det som var enda bedre var å få en bekreftelse på at du oppførte deg uproffesjonelt. At hele situasjonen jeg ble satt i var feil og ikke til det gode for meg. Det var rett og slett godt å få snakke ut om det til noen. Godt å gråte litt over det. Forhåpentligvis så har du sluppet litt taket i hjertet mitt for jeg vil ikke ha deg der. Jeg vil ikke tenke på deg, på det som hendte og forhåpentligvis har jeg klart å slippe en liten bit av deg i dag.

14947658_672552849577882_6738911876565189680_n

#storyofmylife

a1rt-1699977

Av og til så føler jeg at disse linjene fra sangen Safe av Britt Nicole er ganske passende for hvordan livet har vært og er.

For du har prøvd å komme inn i hodet mitt og jeg har bare prøvd å kvitte meg med ordene du har sagt, men jeg vil du skal se at jeg bare henger i fast i en tynn tråd til livet mitt og at jeg mister kontroll og murene mine holder på å revne. Men egentlig er jeg jo så lei av å snu og løpe bort fra alt.

#storyofmylife

Jeg savner deg og hater deg samtidig! Du prøvde å komme inn i hodet mitt, men det gikk ikke. Du kom heller inn i hjertet mitt og gravde et stort hull der. Du prøvde å rive ned murene for at jeg skulle bli mer fri, men du slapp heller inn monstrene gjennom revnene. Du prøvde å lære meg å kontrollere følelsene, men de tok overhånd og ble herre over meg. Du gav meg opp når jeg trengte det mest, du lot meg bli sittende alene med alt du hadde prøvd å fikse, men som du hadde ødelagt mer enn du hadde fiksa det. Og ja, kanskje hadde det blitt fiksa om du ikke gav meg opp, men du gav meg opp. Og det syns jeg var skikkelig feigt av deg. Og jeg hater meg selv for å savne deg og jeg hater meg selv for å hate deg.

535547_10150848830686271_2136461145_n

Det er faktisk bedre å være på skolen enn å ha det forjævlig hjemme.

Dette skriver jeg til alle mine tidligere medelever og alle folk som er medelever til noen som ikke alltid er på skolen i dag. Det høres kanskje fristende ut å ikke på skolen de to første timene eller være borte en dag i ny og ne. Og det er det nok og av og til, men til hvilken pris? Når du ikke klarer karre deg opp av senga til første time fordi natta var et helvete å komme gjennom med angst, svette, tårer og blod. Du må bare sove litt til for å klare og stå oppreist. Eller hvis du ikke kommer deg dit i det hele tatt, men ikke har feber, ikke kaster opp eller er forkjøla, skal du da bli stempla som en skulker fordi smerten en kjenner ikke har noe fysisk grunn, men den er likevel altoppspisende og fryktelig smertefull, men legen finner ikke ut hva som feiler deg for det vises ikke på noen blodprøver.

Så kjære medelever, jeg skulka ikke. Jeg var hjemme i senga mi og hadde det forjævlig, flere dager klarte jeg ikke å reise meg fra senga, jeg orka ikke tanken på å møte mennesker, det gjorde så vondt i både kroppen og sjela at livet utenfor soverommet mitt var umulig å møte.

Og det at jeg fant på noe på ettermiddagene selv om jeg ikke var på skolen ser jeg på som bra. Når man ikke klarer å komme seg på skolen for å møte folk der, så er det desto viktigere å møte folk på ettermiddagene. En blir ikke bedre av å være hjemme alene hele dagen, og  du tenker kanskje at en burde spare kreftene til dagen etterpå slik en kommer seg på skolen neste dag, men det er ikke slik det funker alltid. Jeg sleit skikkelig med angst da jeg gikk på videregående og hvis jeg var hjemme alene en hel dag så gjorde ikke dette meg bedre, det gjorde meg verre, isolasjon er ikke bra for noen. Iallfall ikke når hodet ditt er din verste fiende.

På internatskolen jeg gikk på var egentlig regelen at var man ikke på skolen så fikk man ikke være ute resten av dagen. Min skole var ikke så streng på det, men jeg vet at mange skoler er veldig strenge på dette. Og ja, jeg skjønner at en med spysyke ikke skal gå blant alle elevene å smitte dem, men vær så snill å se gjennom fingrene av og til. Livet blir ikke bedre av at man sitter stengt inne på et lite rom et helt døgn fordi natta var et helvete og man ikke klarte å komme seg på skolen på grunn av det.

Så til alle dere som vil ha litt fri av og til, misunner dem som ikke går på skole. Misunner dem som klarer å skulke for du har ikke samvittighet til det. Det hadde ikke jeg heller. Jeg fikk sykt skyldfølelse når jeg ikke kom meg på skolen. Det gjorde ikke ting bedre, men jeg klarte likevel ikke komme meg på skolen.

Deres kommentarer om min skulking gjorde det ikke lettere å gå på skolen når jeg faktisk orka det. Visste dere forresten at jeg var innlagt to ganger iløpet av videregående. Jeg vet at mens jeg var borte snakka dere om hvor mye jeg skulka. Jeg burde kanskje vært ærlig med dere om det, men de turde jeg ikke. De dagene jeg hadde permisjon for å gå på skolen ble jeg bombadert med spørsmål fra dere om hvor jeg hadde vært og rett og frem-spørsmål om hva jeg skulka for nå. Og ja, jeg løy, og ja jeg skjønner at dere spurte. Man er jo ofte nysjerrig og som ungdom tenker man ikke alltid at det ikke er alt man har noe med.

Men, konklusjonen min er, det er ikke alltid bedre å være hjemme enn på skolen, og tenk deg om før du stempler en som ikke er på skolen som en skulker. Det ligger ofte noe bak «skulken».

Jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka

Dette innlegget vet jeg ikke helt hvordan jeg skal formulere, men jeg prøver nå likevel. Jeg snakka med en i går og vi kom inn på dette med at jeg syns det er så innmari vanskelig å gå i kirka. Og han sa noe som for meg gjør det mye lettere å syns at det er vanskelig å gå i kirka. Han sa nemlig det at i kirka så skal de ofte ha en til å tenke (og føle) så mye. Det blir sagt og gjort ting som gjør at en skal tenke over ting. Og det er ikke bra for meg. Jeg trenger ikke tenke og føle mer enn det jeg allerede gjør. Det er et evig kaos i hodet mitt fra før av, jeg trenger ikke flere tanker eller følelser som gjør det hele verre. Og selvsagt er det av og til bra å tenke over ting og kirka gjør ingenting galt når de forkynner som de gjør (som oftes) men jeg trenger ro i hodet mitt. Jeg trenger ikke masse input som forvirrer meg og gjør meg engstelig (tror jeg).

Egentlig var det en lettelse at han sa de ordene som han gjorde. For jeg har følt meg skikkelig fæl som ikke har klarer å være tilstede i kirka når jeg er der, og av og til ikke vil dra dit i det hele tatt. Men, jeg blir ikke noe bedre kristen av å gå i kirka, jeg vil nesten tørre og påstå at jeg blir en «dårligere» kristen av å gå i kirka for mye for jeg får alt dette med Gud oppi halsen for det gjør så vondt å være der. Og det er ikke det Gud har tenkt for mitt liv. Gud har tenkt at det skal være godt å være med han. Så jeg gjør ingenting galt om jeg ikke går i kirka og heller velger å være hjemme en kveld. Det er mitt forhold til Han som teller, ikke hvor mange ganger jeg går i kirka.