Stemmer eller støy?

Er det stemmer eller støy? Er det mine tanker eller stemmer jeg hører? Er alt bare innbildning? Jeg er rett og slett ikke sikker.

Det hele begynte med støy. Kloring i ørene. Øresus. Jeg ble redd. Første kvelden fornekta jeg det. Ville bare ha mye kos fra mannen. Trodde litt kjæling kunne fikse det. Dagen etterpå var det der igjen. Jeg visste at jeg måtte si det til noen så jeg sa det til mannen min på kvelden og dagen etterpå ringte jeg DPS. JEg visste jo at behandleren min ikke var der og det er hun som styrer medisinene mine. Fikk snakka med og forklart for henne i resepsjonen og hun bad meg ringe legekontoret mitt. Der visste jeg jo at fastlegen min ikke var, men jeg fikk snakke med annen lege som måtte snakke med en kollega av seg for han kjente meg jo ikke. De ble enige om å koble inn AAT. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg ville bare høre at jeg fikk lov å øke medisinene mine, men siden de ikke kjente meg kunne de ikke si at jeg kunne det. Så da AAT endelig ringte meg hadde de snakka med overlegen på døgnavdelinga på DPS og hun hadde sagt at jeg kunne øke Abilifyen selv om de egentlig ikke ville blande seg inn i medisinene mine. Jeg sa at jeg ville øke og vi ble enige om at AAT skulle ringe meg dagen etterpå. Siden jeg ikke fikk økt før dagen etterpå så hadde Abilifyen enda ikke begynt å virke. Hun leste i kriseplanen min der det står at jeg skal ha en lengre innleggelse hvis jeg får psykosesymptomer, men det ville jeg ikke siden jeg skulle feire nyttårsaften med bestevenninnen min og typen hennes. Vi ble enige om at hun skulle ringe meg igjen på mandag og at jeg skulle ta kontakt med legevakta hvis det ble for ille. Det skal ikke skje! Orker ikke en tur til på psykiatrisk for å si det slikt siden DPS  her ikke har innleggelser i helgene.

Nå sitter jeg her og er usikker på om alt bare er innbildning. Jeg skulle nesten håpe det, men jeg tror det egentlig ikke. I gårkveld (Det er ofte verst på kveldene) var jeg usikker på om det var støy eller stemmer jeg hørte. Jeg følte iallfall at jeg ikke fortjente mat og burde skade meg. Jeg vet ikke om det er følelser eller mine tanker fordi ejg er vant med å høre at jeg fortjener å skade meg og å ikke spise og sove når jeg hører stemmer eller om det faktisk var stemmene som sa det. Det høres og føleles egentlig ut som om noen hvisker meg i øret, men det er bare støy. Jeg klarer ikke høre helt hva som blir sagt.

Som jeg skrev i forrige innlegg er jeg veldig lei meg for at dette har hendt. Jeg skulle jo være frisk fra dette. Det skulle ikke komme igjen. Jeg ville jo trappe ned enda mer på Abilify. Nå kjenner jeg på en så stor sorg at jeg nesten ikke klarer å glede meg til nyttårsfeiringa som jeg har sett fram til så lenge. Jeg er skikkelig lei meg rett og slett.

Ordløs

Jeg har ingen ord
Intet å si
Intet å forklare
Derfor skriver jeg
Skriver av meg all blod og svette
Skriver meg tom
for jeg har ingen ord

En liten oppdatering

Det er lenge siden jeg har skrevet noe, men jeg er liksom så tom for ord. Ting har gått veldig bra, veldig lenge, men nå går det ikke så bra lengre. Det er tungt å bære og et surt eple og bite i å innerømme det, men man kan jo ikke leve i fornektelse lengre.

Var hos en lege i dag, for å sjekke ørene mine, det brenner så i dem. Jeg visste egentlig at det ikke var noe galt med dem, men ville sjekke for sikkerhetsskyld. Og selvsagt var det ingenting galt med dem, det er meg det er noe galt i. For smertene kommer når jeg blir stressa, når det er mye som skjer, eller hvis det er kaos i hodet.

I morgen reiser vi på ferie, det skal nok bli godt, håper jeg.

Men du har jo ikke vondt noe sted

Nei, jeg har vondt overalt. Smerten, den spiser meg opp. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre annet enn å gråte, klynke ut i smerte. For det gjør så vondt, så vondt. Så jeg ber deg, vær så snill, ikke si at jeg ikke har vondt noe sted, for jeg har vondt overalt, i hele kroppen. Det presser og sprenger på, så vondt, så vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

I går var en tøff kveld, dagen var fin, ja, gratulerer med dagen som var forresten! Jeg koste meg med is og tog og alt som hører til. Ja, jeg hadde det faktisk ganske bra, helt til kvelden. Det begynte med at jeg hørte at lyden i kirka var all for høy. Men jeg satt inn øreproppene og håpte at det bare skulle være høy lyd, men jeg tror det var mer egentlig. Iallefall etter hvordan resten av kvelden ble.

Vet du hva jeg heter?

Jeg går på åpen gate, jeg ser på menneskene, de traver så fort fram og tilbake.

Jeg er i en by, der jeg bodde for lenge siden. Så mange mennesker jeg en gang kjente.

Jeg sender et smil, sier hei. Jeg tror ikke de vet hva jeg heter.

KAOS I HODET

Jeg kan ikke sitte stille! Jeg kan ikke sove! Jeg kan ikke ha ro! Jeg sitter og vipper! Fram og tilbake! Jeg har KAOS I HODET! Det snart morgen. Snart kan jeg stå opp. Snart kan jeg være våken. Snart kan jeg stå opp. Jeg vipper, fram og tilbake. Som en psykotisk pasient. Det er det de kaller meg når jeg sitter sånn. Jeg later som det ikke er KAOS I HODET, men det er det. Det er KAOS I HODET! Jeg kan ikke sitte stille. Jeg kan ikke hvile. Kan ikke slappe av. DET ER KAOS I HODET MITT! Alt for mye å gjøre, alt for mye å fikse. Sitter og vipper. Det er KAOS I HODET. Jeg er redd. Jeg vet noe kommer. Jeg vet ikke hva. Jeg har KAOS I HODET mitt. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg kan ikke sove. Det er KAOS I HODET. Jeg er redd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg redd. Hva skal jeg gjøre? DET ER INGENTING Å GJØRE. DET ER NEMLIG KAOS I HODET MITT! Jeg vil legge meg stille og rolig på puten og sove, MEN JEG KAN IKKE GJØRE DET. Jeg må ligge. Jeg må sitte. Jeg må gjøre noe. JEG ER REDD! Femten minutt på seks. Seks er det morgen. Da kan jeg våkne. Da kan jeg stå opp. Da kan jeg lage mat. Da kan jeg dusje. Da kan jeg tisse. Da kan jeg pusse tennene. Da kan jeg skifte. Da kan jeg gjøre noe. Da kan jeg gjøre noe. Da slipper jeg å være redd. Da kan jeg late som jeg lever et liv. Da kan jeg være et menneske. Da kan jeg gjøre noe. Jeg er redd. Jeg er redd. Jeg skal sitte tre timer på forelesning. Jeg skal sitte å lese. Nei, jeg skal høre på forelesning. Jeg skal lære ting. Jeg skal studere psykologi og være på psykisk sammenbrudd. Jeg skal gjøre noe. Jeg skal sitte der og lære ting. Jeg skal gjøre noe. Gjøre noe i syv timer og ti minutt. Jeg skal gjøre ting til jeg skal til psykefolkene. Jeg skal gjøre noe. JEG SKAL LEVE I SYV TIMER OG TI MINUTT LENGER! Jeg skal gjøre noe. Jeg skal leve. Jeg skal gjøre ting. Jeg er et menneske. Jeg skal leve. Jeg skal gjøre ting. Ni minutt til seks. Jeg lever. Jeg er et menneske. Syv minutt til seks. Jeg er så redd. Det er så KAOS I HODET mitt. Jeg er så redd. Jeg kommer til å få et bedre liv. Ting vil bli bedre. Tre minutt til seks. UT Å RØYKE NÅ. KAOS I HODET. Trenger ikke være redd. Ting vil bli bedre. Jeg trenger ikke være redd. Jeg vil bli trygg. Jeg trenger ikke være redd. Jeg vil bli bedre. Jeg vil bli frisk. Klokken er seks.

Vuvuzela-livet!

Husker dere vuvuzelaene fra vm i fotball i fjor? Hvis ikke, lucky u! Det var en pest og en plage! Men her er i alle fall linken til wikipedia om vuvuzela.

Grunnen til dette innlegget heter vuvuzela-livet! er fordi jeg føler livet mitt er som en vuvuzela. De lager det monotone irriterende summing som ingen kan fordra og blir forhatt over nesten hele fotballverden! Okei, det var litt usakelig, men det er den monotone irriterende summingen som er problemet. Den er i ørene mine hele tiden! Det er stemmene. De har fått munnkurv på, men likevel summer de. De tier aldri helt. Jeg kan fortrenge dem et sekund, et minutt, en liten stund med lykke, men så kommer usikkerheten. Det svake summinga. Kommer de nå? Kommer de nå? Jeg kjenner frykten komme over meg. Kommer de nå? Begynner de å bråke? Hva vil de i dag? Klarer jeg å stå i mot? Vil jeg lystre? Hva vil de i dag? Kommer de nå? Ja, jeg er faktisk så redd for at stemmene skal komme at det ødelegger livskvaliteten min. Det er helt idiotisk, jeg vet det. Men likevel er det et faktum. Kanskje hører jeg litt ekstra etter. Kanskje prøver jeg å høre hva de sier. Kanskje vil jeg vite hva summinga egentlig er. Ikke fordi jeg ønsker å høre stemmer, men fordi summinga er så uvandt enda at jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere. Kanskje er jeg ikke sikker på om summinga forblir summing eller blir til stemmer. Nei da er det best å være på vakt. Vær klar til angrep om de kommer. Ikke bli overrasket. Ikke bli tatt med buksene nede. Være klar til å kjempe. Være klar for alt. Jeg må alltid være på vakt, i alle fall til jeg lærer meg å slappe av. Hvor lang tid vil det ta? Uker, måneder, år? Vil jeg alltid være litt ekstra på vakt, sånn i tilfelle de kommer tilbake. Vil jeg noen gang bli god?

Angsttrykk i ørene

Alle lydene blir så høye, de kommer fra feil steder, ja, hvor kommer de egentlig fra? Jeg klarer ikke å høre dem, de er bare høye, for intense til at jeg klarer å høre dem Det gjør vondt. Føles ut som ørene skal sprenge. Det er angsten som knuser meg. Det er angsten.  Jeg vet det er angsten. Men jeg er redd likevel. Den er så stor, så mye større enn meg. Angsten kommer, den nærmer seg raskt, men snikende. Den fyller hele stua, den skviser meg, den sluker meg, jeg blir most, jeg blir spist. Jeg er livredd. Ørene mine gjør så vondt. Trykket blir for høyt. Jeg er så redd, så redd. Jeg er livredd. Trykket blir så høyt, så vondt og jeg er så redd. Hvor kommer alle lydene fra? Er det virkelige lyder? Er det noen som kommer? Hvem er det? Hvor er de? Jeg er så redd. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg vet ikke hva som er hva. Er de virkelige? Er det i hodet mitt? Hvem er det? De er over alt. Jeg er redd. Jeg er omringet av dem, det, alt. Jeg får snart panikk. Jeg er så livredd og jeg vet ikke hva som er hva, hva som er ekte og hva som bare er mitt eget hode. Jeg er livredd. Jeg har angst.