Arr

Jeg las et vanvittig bra innlegg på Lille Bel sin blogg om arr som jeg virkelig anbefaler dere å lese! Hun postet også en youtube-video jeg anbefaler dere og se:

 

Well, they don’t even know you
All they see is scars
And they don’t see the angels
Living in your heart

So, let them find the real you
Buried deep within
Let them know with all you’ve got
That you are not
You are not your skin

 

Jeg hadde en gang et par veldig gode venner. Vi ble venner i niende klasse. Og de hadde blitt «advart» mot å bli venner med meg, på grunn av at jeg drev med selvskading. Men de trossa «advarslene» og ble venn med meg likevel. De gjorde livet mitt så mye bedre, men det er en helt annen historie. Men de så jeg ikke var huden min. Jeg ikke var arrene mine. Men jeg var et ekte menneske, med ekte følelser, ekte tanker. Ja, faktisk ganske normal, jeg bare hadde sår og arr på armene som jeg laget selv, men jeg fortsatt et ekte menneske! Så tusen takk for at dere så forbi den ødelagte huden min og så meg, ble venn med meg og forandra livet mitt.

Reklamer

Lykken varer ikke evig i en bipolar tilværelse!

Overskriften er henta fra dette blogginnlegget her. 

 

Nei, lykken varer ikke lenge i mitt liv heller. Plutselig blir den borte, plutselig slukes livet mitt av en tung mørk sky, eller en svart hund kalt depresjon. Jeg forstår det rett og slett ikke. Hvorfor blir gleden bare borte? Hvorfor gir så lite mening? Hvorfor føles livet så tungt? Egentlig syns jeg det er urettferdig. Kjipt. Dritt rett og slett. Jeg elsker jo å være lykkelig. Det er jo så fantastisk, så hvorfor varer det ikke?

Er det vel verdt det?

Jeg har så lyst å skrive noe, neste hva som helst, bare noe. Noe som kan si litt om hvordan jeg har det. Litt om hva jeg ønsker og ikke ønsker for mitt liv. Ja, selvsagt ønsker jeg jo å bli frisk, alle ønsker jo det. Men orker jeg å gå den veien det tar å gå for å bli det? Har jeg viljestyrke nok? Jeg føler ikke det. Jeg føler alt jeg vil gjøre er å sove, og hvem blir vel frisk av det? Sove, sove, sove. Ja det er herlig, og jeg føler meg fri. Jeg ser ikke vitsen med å være våken egentlig. Når livet gjør så vondt og søvnen er så god, selvsagt velger jeg søvnen da.

Men hvilket liv er det vel å sove bort hele dagene, være våken av og til for å spise, og så sovne igjen? Jeg er nesten som en koalabjørn, eller dovendyr, eller hvilket dyr det nå er som gjør slik … Men da igjen, hvilket liv er det å være våken med smerter, er det ikke da nesten bedre å sove bort livet, enn å ha så grusomt vondt?

Ta seg sammen, er det så lett?

Jeg føler egentlig jeg klager, symter og er selvmedliden akkurat nå, men det er SÅ tungt å være så sliten at det gjør vondt, at jeg føler jeg bare  klage litt, selvom det vel er rikelig feil. Jeg burde så meget, men orker så lite, men det er vel bare min feil, og jeg burde bare ta meg sammen. Men er det egentlig så lett?

Jeg får dårlig skyldfølelse for alt som burde vært gjort, men som jeg rett og slett ikke orker å gjøre. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt på å sove, slappe av og å ha vondt. Jeg er DRITT LEI! Skikkelig dritt lei for å være ærlig, jeg vil så gjerne, men hverken tida eller kreftene strekker til, og når de endelig gjør det, så vil jeg jo helst bruke energien på noe gøy og spennende.

Blir mest soving på Bibelen

Jeg er sliten, så uhorvelig sliten. Det verker i fingrene mens jeg skriver denne posten. Jeg orker egentlig ingenting annet enn å sove og slappe av, og til og med det er slitsomt. I alle fall å slappe av. Sove er deilig, for da er jeg ikke. Men jeg er like sliten etter jeg har sovet som før jeg sov. Jeg er rett og slett dritt lei av å være så sliten, og det symter jeg over nå!