Det var ikke det de gjorde

Jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg skriver om det igjen. Kanskje jeg bare burde la det ligge, men det klarer jeg ikke. Jeg må skrive, gang på gang. Forhåpentligvis så går jeg tom for ord en gang. Forhåpentligvis gjør ikke ting så vondt lenger heller så lenge hvis jeg noen gang går tom for ord. Jeg ser ingen legedom i ordene til nå så kanskje jeg bare burde slutte å skrive om det, men jeg klarer ikke la være. Det brenner inni meg. Det gjør så fælt vondt. Jeg klarer ikke komme over det.

For det var ikke det de gjorde. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det er lette for meg å tenke at jeg burde gjort så mye annerledes og kanskje er det der feilen ligger og. Hvis jeg bare hadde vært litt mer frampå, litt mindre ekkel, litt greiere, litt snillere, litt mer sosial, litt mindre meg. Ja, kanskje jeg hadde hatt venner da.

Jeg vet ikke om det er rett å kalle det mobbing. Men jeg vet det var utfryselse og utenforholding. Det vet jeg. Jeg vet jeg aldri fikk være en av dem. Jeg vet jeg ikke hadde venner og det er lett for meg å da tenke hvem vil vel være venn med meg. Hva er vel jeg verdt, ingen vil jo være med meg.

Det er kanskje derfra den tanken kommer fra. Den om at jeg ikke har noe verdi. At jeg er verdiløs. Bortkasta plass på denne jorda.

Jeg tror jeg overreagerer. Det kan vel da ikke vært så ille. Kan det vel? Hvis det var så ille som jeg husker å ha opplevd det, hvorfor gjorde ingen noe da? Jeg må vel overreagere. Det kan ikke ha vært så ille. De ville vel ha grepet inn da? Voksne mennesker kan vel da ikke la være å gripe inn når de ser at et barn har det så vondt? Nei, jeg må ha overreagert.

Dessuten var det ingen bevis. Det var ingen som slo. Det var ingen som skittsnakka. Det var ingen skrev stygge ting. Jo, forresten. Det var jo det. Senere. Men ikke da. Ikke på barneskolen. Vi hadde heldigvis ikke sosiale medier da. Det var ikke før på ungdomsskolen det begynte. Men da, på barneskolen, da var det ingen beviser. Ingenting jeg kunne slå i bordet med å si at de hadde gjort.

Det var nemlig ikke det de gjorde som var problemet. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det var alt jeg ikke var og alt det jeg var som var problemet. Det var nok jeg som var problemet. Det er iallfall det jeg tenker nå i dag, selv om jeg kanskje tror jeg vet bedre.

Kanskje var det så ille som jeg husker. Kanskje var jeg venneløs. Kanskje var jeg utestengt. Kanskje var jeg ingen og ikke verdt noe (for dem).

De var ikke bare slemme, om jeg kan kalle dem det. Jeg tror det er bedre å kalle dem uvitende. Barn kan vel ikke være så slemme vel vitende om hva de gjør? Jeg husker de lekte med meg og. Sånn av og til. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en venn eller venninne på skolen jeg kunne kalle min. Jeg kunn godt delt han eller henne med noen, men at vi kunne vært venner. Sånn på ordentlig.

Jeg tror det verste var den dagen jeg fikk sannheten slengt i fleisen. Jeg har skrevet om det før, men jeg skriver det igjen. De var vel et år eller to eldre enn meg. De hadde hatt om at hvis det var noen som ikke hadde noen venner må de leke med dem. Jeg var en av dem. De sa det til meg etter vi hadde lekt en stund. Jeg husker ikke hva vi lekte, men jeg husker det var på SFO. Jeg husker hvor vi satt og lekte. Og jeg husker så alt for godt hva de sa. De sa på en veldig fin måte at jeg ikke hadde venner. Jeg vet at de bare var snille. Alt for snille. Det var derfor de lekte med meg. Ikke fordi de likte meg, men for å være snille.

Jeg vet ikke hvordan alt dette påvirker meg nå. Jeg klarer fint å være sosial. Jeg har venner. Jeg knytter meg fort til folk. Jeg har lett for å bli kjent med nye. Det har kanskje ikke gjort noe med meg. Iallfall ikke når det kommer til å stole på folk og starte nye vennskap. Men likevel. Det har gjort noe med meg. Det har gjort meg til en selvhatende person. Til en person som ikke tror hun har noe verdi. Til en person som ikke tror hun er noe. Som ser på seg selv som bortkasta.

Jeg har aldri vært populær. Alltid blitt valgt sist. Alltid måtte presse meg på. Alltid blitt svikta. Utnytta. Vært utenfor. Ikke blitt inkludert. Det gjør mer med et menneske enn man skulle tro. Eller kanskje ikke. Kanskje alle vet og forstår at vi alle trenger å føle tilhørlighet. Ha venner. Bli inkludert. Bety noe.

Hvis de hadde visst hva de gjorde, eller rettere sagt ikke gjorde hadde de da vært venn med meg? Barn kan vel ikke forstå slike ting. Men hvis de kunne, hadde de da vært venn med meg? Jeg håper det. Inderlig. Men hva hjelper vel det meg? Hva hjelper vel det meg å tenke at de bare var barn. Jeg var også bare et barn. Jeg opplevde noe et barn aldri skulle ha opplevd. Å være venneløs. Føle seg verdiløs. Bli holdt utenfor.

Jeg prøver å ikke være bitter. Bitterhet går bare ut over en selv. Men hva skal jeg være da? Trist? Jeg vet jeg burde glemme. Jeg vet jeg burde tilgi. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det for de gjorde jo egentlig ingenting.

Jeg klarer ikke gå videre.

Reklamer

Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Hadde du visst og jeg tord.

Hadde du visst hvor mye de orda du sa betydde hadde du aldri sagt dem. Hadde du visst hva som hadde skjedd hadde du aldri klandra meg. Men for at du skal vite hva som hadde skjedd så måtte jeg ha vært ærlig. Og det var jeg ikke. Jeg er det kanskje nå. Men jeg var det ikke da. Og det er kanskje en av de tingene jeg angrer mest på at jeg ikke har vært ærlig på. Jeg tenker på meg selv når jeg sier jeg skulle ønske jeg var ærlig, men jeg tenker også at det kunne vært bra for andre enn meg at jeg var ærlig.

Jeg angrer på at jeg ikke var ærlig om at jeg var innlagt da jeg gikk på videregående. Jeg ble ofte beskyldt for skulk og latskap. Sannheten er at jeg var syk. Det var sjeldent synlig på meg. Jeg hadde et monster inni meg som vokste og vokste. Jeg hadde monstre rundt meg som var store og skremmende.

Jeg var redd, virkelig redd. Jeg var redd for monstrene, men også for deres reaksjoner. Ja, det var to stykk i klassen som visste det, men jeg skulle ønske jeg forklarte det for hele klassen. Hadde det vært i dag hadde jeg gjort det. Men det er ikke i dag. Det var da og da var jeg feig og redd. Nå kjemper jeg på min måte for åpenhet og rettferdighet. Jeg tør å være personlig. Jeg deler oppturer og nedturer på facebook og instagram på en måte jeg tror kan være oppmuntrende og støttende for andre. Jeg har vært åpen om det i avisen.

Jeg er modigere nå, men jeg skulle likevel ønske jeg torde å være åpen da. Det tror jeg hadde gjort livet mitt mye lettere da jeg gikk på videregående, men jeg tror også det kunne gjort andres liv lettere og. Kanskje det hadde gitt noen andre mot til å ta det steget for å være ærlig, enten med seg selv eller andre. Jeg vet ikke. Jeg kjente ikke alle mine klassekamerater like godt, men jeg vil tro at noen av dem kunne trengt å høre at de ikke var alene.

Så, ja jeg angrer på at jeg var feig, men det har gjort meg enda modigere nå tror jeg. Psykisk helse er ikke noe å kødde med, alle har en! Jeg tror på åpenhet. At folk må tørre å være personlige. Du vet, det er forskjell på å være personlig og privat og hvor den grensen går må man nesten kjenne på selv.

Så folkens, jeg beklager jeg ikke var ærlig da, men jeg er det iallfall nå og jeg vil igjen understreke at alle har en psykisk helse og man kan aldri vite hvordan akkurat din helse er i morgen!

Snart reunion

Det var noe som sank i magen min. Ja, jeg tror det var en himla stor gråstein, en skikkelig svær en! Jeg kjenner det ikke bare i magen, jeg kjenner det i brystet. Det knytter seg sammen, det blir vanskelig å puste. Og jeg lurer på hvorfor i huleste jeg gjør dette. Hvorfor jeg utsetter meg for noe slikt.

Jeg så du skulle der. Du av alle. Du jeg ikke vil se, ikke vil tenke på, ikke vil vite at eksisterer. Jeg kjenner jeg føler må kaste opp. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på det, på deg. Og jeg gruer meg så til å møte deg. Jeg har møtt deg to gang er på jeg vet ikke hvor mange år. Det var mange ganger for mye. Og nå må jeg møte deg igjen. Jeg kjenner det suser i ørene og at jeg er stressa. Dette kommer aldri til å gå bra.

Jeg vet ikke hvordan det vil gå. Jeg er rett og slett redd. Jeg tror ikke jeg vil takle dette. Jeg er redd for at det ender dårlig. Jeg er redd for å miste meg selv. Jeg er redd for å begynne å gråte. Jeg er redd for å bli sint. Jeg er redd for alle følelsene som kommer. Ja, jeg er rett og slett redd for det meste. Men likevel har jeg sagt ja til å komme. Og nå som det nærmer seg så kjenner jeg det mer og mer i magen. Spesielt når jeg kommer over happeningen på facebook eller det blir snakk om det. Jeg gruer meg så fælt!

Men jeg kommer til å dra. Jeg gjør nok det. Jeg kommer til å gråte mine bitre tårer i forkant. Jeg kommer til å ha søvnløse netter. Jeg kommer til å kjenne at brystet knytter seg og steinen i magen. Ja, jeg kjenner det allerede.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Jeg skjønner ikke helt vitsen. Jeg skjønner egentlig ingenting bortsett fra at dette har jeg sett for meg at jeg skal gjøre. Kanskje fordi jeg vil bevise noe for dem. Eller kanskje mest for meg selv. Vise at jeg er over det, over dem, selv om jeg absolutt ikke er det.

Jeg gruer meg. Gruer meg så, så veldig og. Men likevel gjør jeg det, selv om jeg egentlig ikke har noe å bevise for noen. For jeg er ikke over det. Jeg har ikke kommet noen vei. Jeg er bare den samme gamle mislykka meg. Å fy som jeg gruer meg.

Det er snart reunion.

Husker du meg? For jeg husker deg.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i vannglasset
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst 
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne 
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Jeg snakka om deg, dere, hos behandleren min i går. Det var tøft. Vondt. Vanskelig. Ja, jeg gråt til og med, nesten. Tårene pressa på. Jeg hadde lyst å gråte, men gråten kom ikke. Ikke da, ikke nå. Jeg husker deg så godt. Ja, dere alle sammen. Jeg husker det, men vil ikke huske det. Og det jeg ikke husker, det husker kroppen min. Det har gnagd seg inn i bein og marg. Jeg slipper ikke unna det uansett hvor mye jeg velger å ikke tenke på deg, dere. Kroppen min husker mer enn det hodet gjør. Kroppen min husker det annerledes enn det hodet gjør. Hodet husker det med å ville gråte. Kroppen husker det med å knytte seg i angst. Hodet husker det med tanker. Kroppen husker det i følelser. Vonde tanker. Vonde følelser. Jeg tenker at jeg ikke er verdt noe. Jeg var jo ikke verdt noe for deg, dere. Hvorfor skulle jeg da være verdt noe for andre, for meg? Jeg føler ubehaget jeg følte da. Jeg føler det enda. Angsten i magen, brystet, armene. Trangen til å skade seg. Trangen til å bli borte, forsvinne, ikke være mer. Jeg husker både tankene og følelsene, og det gjør vondt. Jeg husker smerten, reddselen, ensomheten. Jeg husker det så alt for godt. Jeg ønsker ikke lengre at jeg ikke hadde huska det med hodet, for jeg vet at kroppen husker uansett hva hodet gjør. Nei, jeg skulle ønske det aldri hendte, og jeg håper det aldri skjer igjen, selv om jeg vet at det skjer hver dag, på hver eneste skole for mange, mange barn rundt om i hele landet og det gjør meg så inderlig trist å tenke på at det ikke bare gjaldt meg. Det gjelder så mange små mennesker der ute i det ganske land. Det gjør meg så ufattelig trist at mennesker for livet sitt trampa på og midlertidig ødelagt bare fordi barn ikke kan oppføre og voksne ikke er gode nok forbilder for barn slik at de vet hvordan de skal oppføre. Ja, jeg sier midlertidig ødelagt, for jeg håper, selv om jeg kanskje ikke tror det at det er mulig å rette opp ødelagte liv, bit for bit, og sakte men sikkert bli kanskje litt helere igjen.

Tilbake til fortiden.

Jeg har blitt så gammel at det er ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Ti år er et rundt tall og det betyr reunionstid. Jeg gruer meg som bare det. Og jeg vet jeg ikke trenger å gå. Men kanskje jeg har litt lyst. Litt lyst til å vise hvem jeg har blitt, selv om jeg ikke føler det er så mye å skryte av just nå. Kanskje jeg har lyst til å møte igjen gamle fjes. Se hva andre har blitt til. Kanskje jeg har lyst til å vise at de ikke knakk meg, selv om det kanskje var nettopp det de gjorde. Jeg er veldig i tvil på hva jeg skal gjøre, jeg gruer meg allerede og har grått noen modig tårer mens jeg har tenkt på det.

Jeg har så mange vonde minner fra ungdomsskolen. De slo meg aldri, det hadde de nok ikke mot til. Men jeg skulle nesten ønske de gjorde det. For ord og mangel på dem kan skade så mye mer enn et slag eller et spark. Jeg husker en gang. Det var vel andre gangen jeg virkelig knakk sammen på skolen. Vi skulle bytte plasser i klasserommet og hun som var så uheldig å bli sittende på siden av meg nekta å sitte der. Hun lagde et stort nummer ut av det hele foran alle i klassen. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen, ramla ned på gulvet og gråt. Ja, jeg husker det som om det skulle vært i går.

Jeg har så mange sår, noen blødende, andre betente og heldigvis noen som har leget seg selv med tidens hjelp. Jeg kjenner nå når dette med denne reunionen kom opp at mange sår har blitt pirka i, revet opp, klemt og skvist, ja noen til og med kutta opp igjen. Jeg gruer meg like mye til å dra som å ikke dra så jeg er veldig i tvil, men tror nok jeg drar og håper at jeg klarer å spare mine modig tårer til jeg kommer hjem igjen, for gleden av å se dem skal de ikke få, selv om de aller fleste nok har vokst opp og blitt ordentlige mennesker de og.

Det er faktisk bedre å være på skolen enn å ha det forjævlig hjemme.

Dette skriver jeg til alle mine tidligere medelever og alle folk som er medelever til noen som ikke alltid er på skolen i dag. Det høres kanskje fristende ut å ikke på skolen de to første timene eller være borte en dag i ny og ne. Og det er det nok og av og til, men til hvilken pris? Når du ikke klarer karre deg opp av senga til første time fordi natta var et helvete å komme gjennom med angst, svette, tårer og blod. Du må bare sove litt til for å klare og stå oppreist. Eller hvis du ikke kommer deg dit i det hele tatt, men ikke har feber, ikke kaster opp eller er forkjøla, skal du da bli stempla som en skulker fordi smerten en kjenner ikke har noe fysisk grunn, men den er likevel altoppspisende og fryktelig smertefull, men legen finner ikke ut hva som feiler deg for det vises ikke på noen blodprøver.

Så kjære medelever, jeg skulka ikke. Jeg var hjemme i senga mi og hadde det forjævlig, flere dager klarte jeg ikke å reise meg fra senga, jeg orka ikke tanken på å møte mennesker, det gjorde så vondt i både kroppen og sjela at livet utenfor soverommet mitt var umulig å møte.

Og det at jeg fant på noe på ettermiddagene selv om jeg ikke var på skolen ser jeg på som bra. Når man ikke klarer å komme seg på skolen for å møte folk der, så er det desto viktigere å møte folk på ettermiddagene. En blir ikke bedre av å være hjemme alene hele dagen, og  du tenker kanskje at en burde spare kreftene til dagen etterpå slik en kommer seg på skolen neste dag, men det er ikke slik det funker alltid. Jeg sleit skikkelig med angst da jeg gikk på videregående og hvis jeg var hjemme alene en hel dag så gjorde ikke dette meg bedre, det gjorde meg verre, isolasjon er ikke bra for noen. Iallfall ikke når hodet ditt er din verste fiende.

På internatskolen jeg gikk på var egentlig regelen at var man ikke på skolen så fikk man ikke være ute resten av dagen. Min skole var ikke så streng på det, men jeg vet at mange skoler er veldig strenge på dette. Og ja, jeg skjønner at en med spysyke ikke skal gå blant alle elevene å smitte dem, men vær så snill å se gjennom fingrene av og til. Livet blir ikke bedre av at man sitter stengt inne på et lite rom et helt døgn fordi natta var et helvete og man ikke klarte å komme seg på skolen på grunn av det.

Så til alle dere som vil ha litt fri av og til, misunner dem som ikke går på skole. Misunner dem som klarer å skulke for du har ikke samvittighet til det. Det hadde ikke jeg heller. Jeg fikk sykt skyldfølelse når jeg ikke kom meg på skolen. Det gjorde ikke ting bedre, men jeg klarte likevel ikke komme meg på skolen.

Deres kommentarer om min skulking gjorde det ikke lettere å gå på skolen når jeg faktisk orka det. Visste dere forresten at jeg var innlagt to ganger iløpet av videregående. Jeg vet at mens jeg var borte snakka dere om hvor mye jeg skulka. Jeg burde kanskje vært ærlig med dere om det, men de turde jeg ikke. De dagene jeg hadde permisjon for å gå på skolen ble jeg bombadert med spørsmål fra dere om hvor jeg hadde vært og rett og frem-spørsmål om hva jeg skulka for nå. Og ja, jeg løy, og ja jeg skjønner at dere spurte. Man er jo ofte nysjerrig og som ungdom tenker man ikke alltid at det ikke er alt man har noe med.

Men, konklusjonen min er, det er ikke alltid bedre å være hjemme enn på skolen, og tenk deg om før du stempler en som ikke er på skolen som en skulker. Det ligger ofte noe bak «skulken».