Jeg savner deg allerede

Jeg savner deg allerede og jeg vet ikke en gang om det er et faktum. Jeg savner deg virkelig. Jeg har gjort det helt siden du sa at det var en mulighet for det. Nå tror jeg muligheten har blitt et faktum. Jeg vet ikke om det har det, men jeg er så veldig, veldig redd for det. Jeg gruer meg til å få vite om det er sant. Jeg gruer meg til den dagen kommer. Jeg blir uvel når jeg tenker på det. Jeg vet jeg er en krisetenker. Jeg vet jeg alltid forventer det verste. Jeg vet og at det kan forandre så mye, at det vil forandre så mye.

Jeg mister deg
mer og mer
for hver dag som går
Vi forsvinner fra hverandre
Det gjør vondt
Jeg er jo så glad i deg
Men likevel
vi forsvinner
mer og mer fra hverandre
for hver dag som går
Du har ditt liv
Jeg har mitt
og de passer ikke sammen
Jeg savner deg

Advertisements

Ensom og venneløs.

Jeg føler meg så veldig, veldig ensom og føler meg så fryktelig venneløs. Her om dagen møtte jeg en mann, en mann som alltid har mast hull i hodet på meg, en skikkelig irriterende mann som jeg faktisk ikke liker i det hele tatt. Og nå overså han meg helt. Svarte ikke da jeg sa hei eller noen ting. Så ikke på meg en gang, og vi satt rett ved siden av hverandre. Normalt sett hadde han prata og prata og prata om totalt uinteressante ting. Men nå sa han ingenting. Og, jeg vet jo at jeg burde være glad til, men det gjorde faktisk vondt. Kanskje kan man si at karma is a bitch, siden jeg ikke likte han. Men, jeg var da alltid hyggelig mot han.

Jeg vet at jeg ikke er en av dere lengre, jeg vet at jeg bare er noen. At jeg egentlig ikke betyr noe, men jeg skulle ønske du, dere, noen iallfall kunne vise at dere brydde dere. Selv om dere faker det så er det bedre enn ingenting. Smil, hils, ett eller annet. Bare vis at jeg fortsatt eksisiterer, for av og tli tviler jeg på det. Av og til stikker jeg en gaffel i meg selv for å se om den går rett gjennom, for hvis den gjør det er det helt sikkert at jeg er usynelig. Men den gjør aldri det og det betyr jo bare at jeg er synlig, men at ingen bryr seg.

Jeg har snart bursdag og jeg er så veldig, veldig redd for at ingen skal ville feire den med meg. Redd for at ingen skal virkelig gratulere meg med dagen. Bare copy/paste en hilsen på facebook-veggen slik folk gjør til alle vennene sine. Og ja, jeg vet jeg har ordentlig gode venner som bryr seg om meg og sånt, iallfall noen, og de husker nok bursdagen min. Problemet mitt er bare at alle de jeg er sånn skikkelig glad i bor så langt borte og ikke har mulighet til å komme i bursdagen min.

Du har sagt at du ikke kan komme i bursdagen min, og det er helt greit, for jeg ville egentlig ikke ha deg der. Jeg inviterte deg bare for høflighetens skyld, men likevel gjør det vondt å tenke på at du ikke tar deg tid til å komme. Det handler bare om piroriteringer. Og jeg blir atter en gang nedprioritert av det. Jeg burde jo være vant med det og kanskje er jeg det og, men det gjør likevel vondt. Så innmari vondt. Jeg er jo egentlig ikke glad i deg, jeg klarer bare ikke la være og være glad i deg. Og det gjør og så innmari vondt.

Jeg fant bildet under på instagram her om dagen og jeg lagra det. Ikke fordi jeg er så veldig enig, kanskje mer fordi jeg er så veldig uenig. Jeg er et menneske, jeg trenger kontakt med mennesker og. Er det feil eller? Jeg trenger å føle at andre enn Gud er glad i meg. Jeg trenger annerkjennelse fra andre. Jeg trenger en klem av og til. Jeg trenger kontakt med andre mennesker og, ikke bare Gud. Jeg er ensom!

IMG_0416

Jeg sitter liksom litt fast.

Jeg savner deg. Det gjør så vondt. Jeg vet jo du er der. Men du føles så langt unna, og det er du jo og. Men det er som om du er enda lengre unna enn det du er til vanlig. Det gjør så vondt å tenke på deg. Tenke at jeg har mista min beste venn. Min bestevenn. For det er det du egentlig er til meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til deg lengre. Du har liksom blitt så voksen, og her sitter jeg igjen og kommer ingen vei. Jeg vet jeg har vært gift i mange år. Jeg vet jeg har hus og bil og dyr og alt det der. Jeg vet jeg har kommet langt i livet, men likevel føler jeg at jeg har kommet så kort. Det er som det er et skille mellom meg og verden. Mellom meg og deg. Og jeg har en mistanke om hva det skille er. Jeg tror det heter sykdom. Noe som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Noe som gjør at jeg ikke helt vet hva livet mitt vil bli eller for den saks skyld, hva det er.

Jeg savner ikke bare deg, jeg savner hele livet. Alle, alt. Jeg savner alt det vi hadde sammen. Alt det vi gjorde sammen. Alle samtalene, all latteren, alle tårene, alt. Jeg savner deg så fælt. Jeg savner livet så fælt. Selv om jeg egentlig aldri helt har visst hva livet er, så savner jeg det likevel.

Jeg trodde det vi hadde var evig. Jeg trodde vennskapet vårt aldri skulle forandres. Men jeg var naiv. Jeg tenkte ikke på at du også ble voksen. At du også vokste opp, vokste ifra meg. Jeg skulle så fælt ønske at jeg og kunne vokse, men det er veldig vanskelig å vokse når man sitter fast i gjørma til halsen. Man sitter liksom litt fast. Jeg sitter liksom litt fast.

Det var aldri meninga vi skulle bli så glad i hverandre.

Det var aldri meninga vi skulle bli så glad i hverandre. Det var aldri meninga jeg skulle bli så glad i deg. Det var aldri meninga du skulle bli så glad i meg. Jeg ville bruke deg. Bruke deg som «reservevenn.» Bruke deg når jeg ikke hadde noen andre bare. Det var ikke meninga du skulle bli så glad i meg. Det var aldri meninga at jeg skulle bli din beste venn. For det vil jeg ikke være. Jeg vil ikke du skal være så veldig glad i meg for du er ingen god venn.

Du drar livskiten ut av meg. Du drar gleden ut av meg. Du gir meg dårlig samvittighet, bare fordi du ikke klarer å takle noen ting. Du takler ikke at jeg sitter på mobilen mens du snakker, likevel gjør du det ofte selv når jeg prater. Du takler ikke at jeg deler oppmerksomheten din med noe. Du takler det ikke om jeg virker uinteressert. Men vet du hva? Jeg klarer ikke å interessere meg hele tiden. Jeg klarer det bare ikke. Og ja, alt er ikke like interessant av det du sier. Slik er det med alle. Det er ikke noe å gråte for. Det er ikke vits å gi meg dårlig samvittighet for det. Og ja, jeg vet du har dine ting å stri med. Men må det gå utover meg? Må du komme for sent? Være dårlig til å gi beskjeder? Ditche meg for andre ting? Må du alltid dra livskiten ut av meg? Jeg tappes mer av krefter av å være med deg, enn å vandre alene i timevis uten mål og mening. Jeg angrer hver gang jeg spør om vi skal finne på noe. For du får meg alltid til å føle meg skit. Men likevel, jeg spør gang på gang. Jeg håper at denne gangen blir det bra. Men det gjør aldri det. Og jeg hater at jeg er så glad i deg som jeg er. Og jeg skulle ønske du faktisk ikke var glad i meg. Og kanskje er du ikke det heller …

Jeg skulle ønske det var like lett å slette noen i det virkelige livet som på Facebook, for da hadde jeg sletta deg for lenge siden. Jeg vet mine intensjoner for vårt vennskap ikke var rene eller gode. Og kanskje er det karma som kommer og biter meg i ræva, men jeg vil ikke være din venn lengre. Ditt vennskap trykker meg ned mer enn det beriker mitt liv.

Beklager.

Å kaste seg selv til ulvene

Jeg kaster meg til ulvene, igjen og igjen. Og med ulvene da mener jeg to av mine beste venninner, sånn egentlig. Vi snakker ofte om hvor bra vi er og hvor glad vi er for å ha hverandre. Men jeg bare spør, hvis dere er så glad for å ha meg hvorfor ber dere meg aldri med på ting? Hvorfor må jeg alltid ringe for å høre at dere har planer og at jeg selvsagt kan være med? Hvorfor spør dere ikke meg og i samme slengen? Hvorfor må jeg alltid føle meg som det tredje hjulet på vogna? Hvorfor kan vi aldri finne på noe to og to? Er jeg for kjedelig å være med alene? Er jeg så fryktelig som jeg selv tror? Er egentlig ingen glad i meg? Hvorfor?? Hvorfor må jeg være så dum og spørre gang på gang om vi skal finne på noe? Jeg blir jo bare like såra hver eneste gang! Hvorfor kan jeg ikke bare innse at folk ikke liker å være med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare innse at jeg ikke er noe å samle på? Og, hvorfor er jeg ikke noe å samle på?

Jeg vil slette deg som min venn

Jeg skulle ønske det var like lett å slette venner på ordentlig som på facebook, for da hadde jeg sletta deg som min venn. Du behandler meg som dritt, eller egentlig verre enn dritt syns jeg. Kanskje du ikke gjør det med vilje, men du gjør det uansett. Du er en ufølsom dritt rett og slett. Du sårer meg, gjør meg skikkelig lei meg og ja, det er faktisk blant annet disse situasjonene som gjør at jeg får tilbakefall på tilbakefall. Ja, jeg skulle rett og slett ønske jeg kunne slette deg som min venn!