Farvel du voksne menneske

Bryr du deg ikke lengre?
Har du nok med deg og ditt?
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg hadde bare ikke trodd at akkurat du
ville ha forandra seg så mye som du gjorde
Jeg savner den du var
og kjenner jeg avskyr den du er nå
Jeg gruer meg til å møte deg igjen
Du er ikke den du en gang var
Du er annerledes
Forandret
Egentlig er du en helt annen nå
Du har blitt den du sa du aldri ville bli
men det er en helt annen historie
for du har også blitt den jeg ville
at du aldri skulle bli
En voksen.

Jeg føler du ikke bryr deg
Du har ikke lengre tid til å snakke
Du spør aldri hvordan det går
Du tar aldri kontakt
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg vet det er naturlig
En del av livet
Men likevel
Jeg savner den du var
Det du betydde for meg
Det vi hadde sammen

Farvel du voksne menneske
Jeg er ikke klar til å gå med deg
inn i voksenlivet enda

Reklamer

Det var ikke det de gjorde

Jeg har skrevet om det mange ganger før, men jeg skriver om det igjen. Kanskje jeg bare burde la det ligge, men det klarer jeg ikke. Jeg må skrive, gang på gang. Forhåpentligvis så går jeg tom for ord en gang. Forhåpentligvis gjør ikke ting så vondt lenger heller så lenge hvis jeg noen gang går tom for ord. Jeg ser ingen legedom i ordene til nå så kanskje jeg bare burde slutte å skrive om det, men jeg klarer ikke la være. Det brenner inni meg. Det gjør så fælt vondt. Jeg klarer ikke komme over det.

For det var ikke det de gjorde. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det er lette for meg å tenke at jeg burde gjort så mye annerledes og kanskje er det der feilen ligger og. Hvis jeg bare hadde vært litt mer frampå, litt mindre ekkel, litt greiere, litt snillere, litt mer sosial, litt mindre meg. Ja, kanskje jeg hadde hatt venner da.

Jeg vet ikke om det er rett å kalle det mobbing. Men jeg vet det var utfryselse og utenforholding. Det vet jeg. Jeg vet jeg aldri fikk være en av dem. Jeg vet jeg ikke hadde venner og det er lett for meg å da tenke hvem vil vel være venn med meg. Hva er vel jeg verdt, ingen vil jo være med meg.

Det er kanskje derfra den tanken kommer fra. Den om at jeg ikke har noe verdi. At jeg er verdiløs. Bortkasta plass på denne jorda.

Jeg tror jeg overreagerer. Det kan vel da ikke vært så ille. Kan det vel? Hvis det var så ille som jeg husker å ha opplevd det, hvorfor gjorde ingen noe da? Jeg må vel overreagere. Det kan ikke ha vært så ille. De ville vel ha grepet inn da? Voksne mennesker kan vel da ikke la være å gripe inn når de ser at et barn har det så vondt? Nei, jeg må ha overreagert.

Dessuten var det ingen bevis. Det var ingen som slo. Det var ingen som skittsnakka. Det var ingen skrev stygge ting. Jo, forresten. Det var jo det. Senere. Men ikke da. Ikke på barneskolen. Vi hadde heldigvis ikke sosiale medier da. Det var ikke før på ungdomsskolen det begynte. Men da, på barneskolen, da var det ingen beviser. Ingenting jeg kunne slå i bordet med å si at de hadde gjort.

Det var nemlig ikke det de gjorde som var problemet. Det var alt det de ikke gjorde. Det var ikke det de var. Det var alt de ikke var. Det var alt jeg ikke var og alt det jeg var som var problemet. Det var nok jeg som var problemet. Det er iallfall det jeg tenker nå i dag, selv om jeg kanskje tror jeg vet bedre.

Kanskje var det så ille som jeg husker. Kanskje var jeg venneløs. Kanskje var jeg utestengt. Kanskje var jeg ingen og ikke verdt noe (for dem).

De var ikke bare slemme, om jeg kan kalle dem det. Jeg tror det er bedre å kalle dem uvitende. Barn kan vel ikke være så slemme vel vitende om hva de gjør? Jeg husker de lekte med meg og. Sånn av og til. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en venn eller venninne på skolen jeg kunne kalle min. Jeg kunn godt delt han eller henne med noen, men at vi kunne vært venner. Sånn på ordentlig.

Jeg tror det verste var den dagen jeg fikk sannheten slengt i fleisen. Jeg har skrevet om det før, men jeg skriver det igjen. De var vel et år eller to eldre enn meg. De hadde hatt om at hvis det var noen som ikke hadde noen venner må de leke med dem. Jeg var en av dem. De sa det til meg etter vi hadde lekt en stund. Jeg husker ikke hva vi lekte, men jeg husker det var på SFO. Jeg husker hvor vi satt og lekte. Og jeg husker så alt for godt hva de sa. De sa på en veldig fin måte at jeg ikke hadde venner. Jeg vet at de bare var snille. Alt for snille. Det var derfor de lekte med meg. Ikke fordi de likte meg, men for å være snille.

Jeg vet ikke hvordan alt dette påvirker meg nå. Jeg klarer fint å være sosial. Jeg har venner. Jeg knytter meg fort til folk. Jeg har lett for å bli kjent med nye. Det har kanskje ikke gjort noe med meg. Iallfall ikke når det kommer til å stole på folk og starte nye vennskap. Men likevel. Det har gjort noe med meg. Det har gjort meg til en selvhatende person. Til en person som ikke tror hun har noe verdi. Til en person som ikke tror hun er noe. Som ser på seg selv som bortkasta.

Jeg har aldri vært populær. Alltid blitt valgt sist. Alltid måtte presse meg på. Alltid blitt svikta. Utnytta. Vært utenfor. Ikke blitt inkludert. Det gjør mer med et menneske enn man skulle tro. Eller kanskje ikke. Kanskje alle vet og forstår at vi alle trenger å føle tilhørlighet. Ha venner. Bli inkludert. Bety noe.

Hvis de hadde visst hva de gjorde, eller rettere sagt ikke gjorde hadde de da vært venn med meg? Barn kan vel ikke forstå slike ting. Men hvis de kunne, hadde de da vært venn med meg? Jeg håper det. Inderlig. Men hva hjelper vel det meg? Hva hjelper vel det meg å tenke at de bare var barn. Jeg var også bare et barn. Jeg opplevde noe et barn aldri skulle ha opplevd. Å være venneløs. Føle seg verdiløs. Bli holdt utenfor.

Jeg prøver å ikke være bitter. Bitterhet går bare ut over en selv. Men hva skal jeg være da? Trist? Jeg vet jeg burde glemme. Jeg vet jeg burde tilgi. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det for de gjorde jo egentlig ingenting.

Jeg klarer ikke gå videre.

Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Jeg savner deg allerede

Jeg savner deg allerede og jeg vet ikke en gang om det er et faktum. Jeg savner deg virkelig. Jeg har gjort det helt siden du sa at det var en mulighet for det. Nå tror jeg muligheten har blitt et faktum. Jeg vet ikke om det har det, men jeg er så veldig, veldig redd for det. Jeg gruer meg til å få vite om det er sant. Jeg gruer meg til den dagen kommer. Jeg blir uvel når jeg tenker på det. Jeg vet jeg er en krisetenker. Jeg vet jeg alltid forventer det verste. Jeg vet og at det kan forandre så mye, at det vil forandre så mye.

Jeg mister deg
mer og mer
for hver dag som går
Vi forsvinner fra hverandre
Det gjør vondt
Jeg er jo så glad i deg
Men likevel
vi forsvinner
mer og mer fra hverandre
for hver dag som går
Du har ditt liv
Jeg har mitt
og de passer ikke sammen
Jeg savner deg

Jeg kan ikke si

Jeg kan ikke si at jeg elsket deg. For jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg elsket den rollen du hadde. Kanskje jeg elsket deg. Jeg kan ikke si hva som var var. Var det deg eller papparollen jeg elsket?

Jeg kan ikke si om du var en snill pappa eller en slem pappa. Jeg husker ikke. Det er stygt å lyve, så jeg sier ingenting.

Jeg kan ikke si så mye om deg. Jeg kan si du var min pappa, men om du var pappa med stor eller liten p, det kan jeg ikke si. Jeg husker ikke om du fortjener den store p’en.

Jeg kan ikke si om jeg elsket deg, eller elsker deg. Det eneste jeg vet og kan si er at jeg savner deg, hva enn du var. Og det kan jeg si uten å lyve.

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.