Alle endringer starter med små steg

Jeg prøver å gjøre noe med livet mitt. Som jeg sa til ei venninne på facebook i dag, når jeg føler at ingen andre kan hjelpe meg må jeg jo gjøre det selv. Og det er jo egeninnsatsen i behandling som teller. Det behandlingsteamet kan komme med er bare en liten prosent i forhold til hva jeg må gjøre.

Her om dagen var jeg så sliten at jeg hadde vondt i hele meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg nesten de få gangene jeg våknet, bare for å snu meg på sofaen igjen for å sove videre. Men den ene ganga jeg våkna fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette. Så jeg fikk med mannen min og gikk tur. Det var ikke lange turen, men det var begynnelsen på noe. Og jeg har fortsatt, omtrent hver dag siden å gå tur. Bare for å komme meg ut, få frisk luft, skifte fokus og få bevegd meg. Og nå har jeg holdt på i cirka en uke og det er så deilig å komme seg ut. Jeg gleder meg til turen, og det gjør noe med energinivået mitt.

Fra i morgen av så skal jeg prøve meg på litt sunnere frokost. Ikke at frokosten min har vært usunn, iallfall ikke de dagene jeg har vært på jobb. Men en endring til. Så, om et par måneder er planen å slutte å røyke. Alt steg for steg for enhver (stor) endring starter med et lite steg.

Reklamer

Det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Jeg siterer Siri Nilsen sin sang Jeg vet. Og problemet er at jeg ikke vet, klarer ikke å tro iallfall at dette skal gå over. Jeg skulle ønske jeg visste, jeg trodde, og jeg håpte at det skulle gå over, men jeg er så redd, så veldig veldig redd for at det ikke skal det.

Det har vært stille fra meg en stund, ikke fordi ting har gått så bra, men fordi ting har gått så dårlig. Så dårlig at jeg ikke har orka, klart eller villet formulere noen ord om hvordan jeg har det. Utsettelse, utsettelse, utsettelse, ta livet minutt for minutt, slik har jeg levd. Det har blitt mange minutter og leve. Litt for mange om du spør meg. Men, nå er jeg iallfall utksrevet og skal klare meg selv, og ifølge fastlegen så må jeg stole på at de visste hva de gjorde da de skrev meg ut. Problemet er bare at jeg ikke stoler på meg selv, eller at de visste hvordan jeg hadde det da jeg ble skrevet ut.

Men jeg tar minutt for minutt, lider meg gjennom det som jeg er så flink til. Skulle ønske jeg var litt mindre flink til det egentlig jeg.

Ikke bare deaktivere, men å slette

IMG_2185

I høst, vinter, i fjor så har jeg hatt veldig lyst til å deaktivere, nei, ikke bare deaktivere, rett og slett slette livet. Ja, rett og slett, jeg har hatt lyst til å dø. Ikke bare sånn «åh, alt hadde vært bedre om jeg var død»-tanker, mer konkrete planer om når, hvor og hvordan. Det har vært vondt for meg, og enda verre for de rundt meg tror jeg nok. Jeg har vel enda ikke kommet til det stedet hvor jeg kan si jeg er glad for at noe slikt ikke skjedde. Men jeg kan vel si at jeg er mer der jeg har lyst til å deaktivere enn å slette livet.

Men ja, livet er bedre nå, mye bedre. Heldigvis. Jeg har vært redd for å si det tidligere fordi jeg er så redd for at det skal bli dårlig igjen og det vet jeg at det en dag blir og. Du tenker kanksje at jeg er negativ nå, men jeg vil ikke si jeg er det, jeg er bare realist. Men, nå som jeg er litt mer oppe enn det jeg var på slutten av året i fjor så kan jeg si at selv om jeg vet at det blir dårlig igjen så gjør ikke det så mye.

Tingen er at jeg må nyte livet mens det er godt. Det nytter ikke å gå og tenke «Det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen, det blir dårlig igjen.» Nei, jeg må «glemme» det og heller nyte livet som det er nå. Og selv om livet ikke er sommer-godt, så er det iallefall ikke jeg dø-vondt. Jeg har mye å se fram til egentlig. Jeg har mye godt i livet mitt. Og jeg føler vel egentlig at jeg burde være fornøyd, men det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å være når livets mørke side kommer og tar meg med ujevne mellomrom. Men, akkurat nå, kanskje ikke i morgen, kanksje ikke om en uke, men akkurat nå, vet jeg at livet er litt verdt å leve for, og litt verdt er bedre enn ikke verdt.

Det psykosenære som de sier

94981baecb9d889594af2425e024bedd

Jeg er redd det meste, redd for å lukke øynene, redd for å være alene, redd for vann, redd for å kjøre buss, ja og mer til, egentlig det meste. Og er jeg ikke redd så gjør det vondt. Vondt i ørene. Det suser så mye i dem. Kjennes ut som om de skal sprenge. Vil holde meg for ørene slik at det skal bli stillere, men det bråker like mye uansett. Det kommer utenfra inni ørene mine. Som om sitter en mann med en megafon med klang på der inne. Føles ut som om jeg må kaste opp. Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg hadde fått levere oppgaven jeg har holdt på med den siste tiden, men det gjorde det ikke. Heller tvert imot. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skriver og skriver for å holde fokuset i denne verden. Vil egentlig bort, vil reise fra alt det vonde, gi meg over. La de spise meg, bruke meg, kaste meg. Jeg orker ikke leve, jeg er for opptatt med å overleve som bildet over sier.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alt dette. I går da jeg var hos behandleren min og psykologen så ville de først ha meg innlagt, så ville de vente og se hvordan det gikk til i morgen, altså i dag, og i dag så var det «vi sees om en måned, ring hvis det er noe». Selvsagt er det noe. Jeg er jo helt full av noe. De tar jo hele meg! Dreper meg sakte men sikkert på en eller annen måte. Men tør jeg ta kontakt? Jeg håper det. Ting går nemlig ikke så veldig bra. Og jeg er redd.

38485d5d4acc554f5d52003ff98624a5Jeg vil egentlig bare legge meg til å sove, ikke våkne før alt er over, og det vet jeg ikke når er. Kanskje våkne av og til for å kjenne om ting har blitt bedre, og hvis ikke, legge meg til å sove igjen. Få en pause, litt hvile, noe annet enn alt det vonde. Vær så snill, la meg drikke, selvmedisinere og skade til jeg ikke er mer, til jeg sover like lenge som Tornerose, for livet mitt er ikke et vakkert eventyr nettopp nå.

Er det verdt det?

Er det verdt det, jeg tenker å leve videre? Vil jeg noen gang bli et menneske, vil jeg noen gang føle meg ordentlig? Det gjør ganske så vondt å bare være her og ha det vondt. Og nå tenker du kanskje at dette høres ut som syting og alt det der. Og ja, kanskje det er det jeg gjør, syter, men jeg har det vondt og vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Har du noen tips til meg så vil jeg gjerne høre … Jeg har så vondt at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd selvskading, det hjelper litt, men så gjør det like vondt igjen. Jeg har prøvd å gå til legen, men der må jeg bare vente enda en uke på hjelp. Jeg har prøvd å bare være stille og vente på Herren, men det funker ikke. Så jeg tenker, er det verdt det? Er det verdt det å gråte seg i søvn, er det verdt det å ha så vondt at en er villig til å skade sin egen kropp, er det verdt det å såre alle rundt en? Er det verdt det?

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er at jeg er jo gift med en herlig skjønn mann som jeg virkelig elsker, men likevel sårer gang på gang med min sinte stemme og vonde ord. Er det verdt det for han å holde ut med meg, jeg gjør han jo bare vondt gang på gang. Hvorfor gidder han tenker jeg. Og selvsagt vil han ha barn, hvem vil vel ikke det? Jo, jeg. Eller jeg vil gjerne ha barn, men vil jeg påføre et barn med viten og vilje og måtte leve med meg? Nei, det vet jeg faktisk ikke om jeg. Jeg vet ikke om det er verdt det, hverken for meg eller et eventuelt barn. Tenk om jeg ikke klarer å ta meg sammen … Tenk om jeg gaper, gauler eller slår … Tenk om jeg aldri blir ordentlig … Vil det da være verdt det, det å leve videre?