Jeg kaster meg til ulvene, igjen og igjen. Og med ulvene da mener jeg to av mine beste venninner, sånn egentlig. Vi snakker ofte om hvor bra vi er og hvor glad vi er for å ha hverandre. Men jeg bare spør, hvis dere er så glad for å ha meg hvorfor ber dere meg aldri med på ting? Hvorfor må jeg alltid ringe for å høre at dere har planer og at jeg selvsagt kan være med? Hvorfor spør dere ikke meg og i samme slengen? Hvorfor må jeg alltid føle meg som det tredje hjulet på vogna? Hvorfor kan vi aldri finne på noe to og to? Er jeg for kjedelig å være med alene? Er jeg så fryktelig som jeg selv tror? Er egentlig ingen glad i meg? Hvorfor?? Hvorfor må jeg være så dum og spørre gang på gang om vi skal finne på noe? Jeg blir jo bare like såra hver eneste gang! Hvorfor kan jeg ikke bare innse at folk ikke liker å være med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare innse at jeg ikke er noe å samle på? Og, hvorfor er jeg ikke noe å samle på?
hvorfor
Er jeg ikke god nok?
Overskriften kunne vært så mange: Er jeg ikke god nok? Hva er galt med meg? Hva gjør jeg feil? Ber jeg ikke nok? Bruker jeg ikke nok tid med Gud? Fortjener jeg det ikke?
Ja, jeg snakker om helbredelse. For mange herrens år siden, i 2009 så sa jeg noe slikt som at jeg ønske ikke helbredelse her og nå, jeg ønske bare at Gud skulle være med meg veien gjennom. Men vet dere hva? Jeg trekker tilbake alt jeg har sagt om det. Jeg orker snart ikke mer. Jeg er lei av å være syk. Jeg er lei av å ha det vondt. Jeg trodde Gud skulle helbrede meg gjennom tid og behandlingsapperatet. Men det ser jo ikke ut som skal til å skje og nå har det gått nesten syv år siden jeg sa de ordene til en venn inne på do. Og syv år, det er faktisk hele mitt «voksne» liv det.
Så, hvorfor? Hva er galt med meg? Er det min skyld? Fortjener jeg det ikke? Hva har jeg gjort galt? Jeg vet ikke, men det er iallefall ikke det at jeg ikke ønsker det mye nok.
Free indeed?
Hey orphan boy, hey orphan girl
Fighting hard to make it in the world
Can you hear the whisper in your broken heart?
You’ve been your Father’s delight from the start
Don’t you be afraid now, you’re not alone
Everything is paid for if you want to come home
So come on out of the darkness, so you can see
See Christ the Savior has set you free
See Christ the Savior has set you free
Free to live; free to love, free to dream, free to change the world
Free to run, free to be
Who the Son sets free is free indeed
Hey baby boy, hey baby girl
You’re as bright as the sun in this brand new world
He took off all of your guilt, took off all of your shame
So come learn the ways of freedom in Jesus name
So come learn the ways of freedom in Jesus name
We run with power and love
We run, our hearts ablaze
We run, and the nations see
Who the Son sets free is free indeed
Jeg sitter i senga og hører på denne nydelige sangen av Andy Wallis, en bra mann, men jeg skjønner ikke sangen helt, eller jeg skjønner den jo, og jeg vet jo at den har røtter i fra Bibelen,
I Johannes 8,36 står det nemlig Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Men, mitt spørsmål er, hvordan blir man satt fri? Jeg føler meg så fanget i sykdommen, jeg klarer ikke komme ut av det, jeg klarer ikke å føle meg fri og å leve det livet Gud har tenkt for meg, for han har vel ikke tenkt at jeg skal føle meg fanget vel? Har han ikke bare gode planer for oss og tanker om håp og framtid (Jer 29,11)? Og, tro meg, jeg har bedd og tryglet, ropt og hvisket, og så har andre og. Hvorfor føler jeg meg så fanget? Er jeg ikke god nok for Gud? Gidder han ikke bruke tid på meg? Jeg veit ikke …
Wake me up when September ends
«Wake me up when September ends» er det en sang av Green Day som heter. Den syns jeg passer veldig godt på hvordan jeg føler det nå. Jeg har kanskje «sovet» de to siste månedene og nå er på tide og våkne, men det hjelper ikke å sove, ting blir ikke bedre når en våkner. Husker da pappa døde (for ja, dette er enda et innlegg om den etterlengta pappaen min) da skulle jeg ønske mamma aldri hadde vekka meg, at jeg bare kunne sovet for alltid.
Så nå, da august kom lata jeg som ingenting da pappa hadde hatt bursdag, fikk til og med telefon av tante angående det, men jeg lata som ingenting. Orka ikke å forholde meg til det. Og så kom september og det ble 16 år siden pappa døde og jeg lata fortsatt som om ingenting hadde skjedd. Men nå klarer jeg ikke å late som ingenting mer. Jeg har sprukket. Alt gjør for vondt, jeg savner pappaen min! Jeg savner følelsen av å ha en pappa bare, en som lever liksom. En som kan hjelpe med ting, en som en kan prate til. Bare en pappa.
Pappa, du døde så alt for tidlig, ikke bare var du ung, men du døde for tidlig i mitt liv og. Jeg syntes det var urettferdig, og det syns jeg ennå! Jeg vil bare at du skal være her, her i livet mitt. Jeg husker da jeg var liten så drømte jeg om at du ble levende igjen. Det skjedde jo med Lasarus i Bibelen. Og selvom jeg vet at det har gått lang tid, og at alle er på et annet sted i livet så drømmer jeg fortsatt av og til om at du skal bli levende igjen. Jeg savner deg nemlig sånn og det gjør så vondt. Jeg vet ikke om livet hadde vært så mye bedre om du hadde levd, kanskje, kanskje ikke, men jeg hadde iallefall hatt deg.
A thousand why’s
I have asked a thousand why’s? I’ve cried a thousand tears. I prayd thousand prayers. But the only answer I have got is «Great things are still to be done.» It reminds me of the song «God of this city» of Chris Tomlin where they sing «You’re God of this city. You’re King of theese people. You’re Lord of this nation. You are», but I choose to sing «You’re God of this mind. You’re King of this heart. You’re Lord of this body. You are.» «You’re the Light in this darkness. You’re Hope to the hopeless. You’re Peace to the restless. You are.» «There is no one like our God. There is no one like our God.» Word, word, I will say. It’s true, true as an other Chris Tomlin song goes. And now we come to the greatest part. «For greater things have yet to come. And greater things are still to be done in this City» they sing in the orginal. I sing «For greater thing have yet to come. And greater things are still to be done in me.» Because greater things have yet to become in me. I’m not done. I’m not finished. I will bloom more and more and more. I will be a beautiful flower one day. Today I might just be a sprout, but one day. One day I will be great, because God will do great thing in me. But I am not going to just sit and wait, I will fight to that day come and grow a little bit every day, every minute, every second I will grow and praise the Lord for the work He is doing in me!
Det skal ikke bli en vane å blogge på engelsk, men av og til får jeg bare ikke uttrykt meg helt riktig på norsk.
Hvorfor vil jeg dø?
Vanligvis når jeg bloggpause er det fordi jeg har det bra. Nå er det fordi jeg ikke har noe å si. Eller jeg har veldig mye å si, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få sagt det. Jeg har jo egentlig alt en jente kan ønske seg. Den perfekte gutten, et flott nytt hus, kommet inn på studier, og hele pakka… Men hvorfor vil jeg da ødelegge for meg selv? Hvorfor vil jeg da selvskade? Hvorfor vil jeg dø? Hvorfor? Jeg forstår det ikke. Jeg er jo egentlig lykkelig!
Nei!
Jeg sa bare nei. Bare et lite nei, så begynte det hele igjen. Nye runder med stemmer, nye runder med selvmordstanker, nye runder med kramper, nye runder med hjemlengsel og fæligheter.
Det er alltid et nei som starter det og jeg lurer på hvorfor. Hvorfor reagerer jeg så kraftig på når det er noe jeg ikke vil? Trigger det gamle minner? Minner jeg forlengst har glemt og fortrengt? Hva er det for noe som skjer? Har jeg blitt mishandlet, slått, voldtatt eller noe annet hemsk som jeg ikke kan huske.
Hva er det som gjør nei, til noe mye mer enn bare et nei?
Jeg vil bare forsvinne
Jeg vil bare forsvinne, være ingen, et sted helt alene, uten tanker og stemmer, uten alt vondt, uten alt, bare alt. Jeg er så lei, så forvirret, så tiltaksløs og fjern. Jeg går i motbakke nedover, hvor vil det ende hvor vil det skje?
Togtotur
Hva er det med meg og tog? Angsten kommer og stemmene blir høyere. Jeg får lyst å gjemme meg på gulvet mellom setene. Jeg er livredd og dårlig. Svimmel og kvalm. Halsen strammer seg og jeg vil av. Av nå med en gang. Men jeg vet jeg vet jeg ikke kan det. Vet jeg må vente til vi kommer fram. Bare en og en halv time igjen. Håper konduktøren snart kommer og tar billettene. Håper de snart slukker lyset. Håper snart nattoget blir skikkelig nattog. Håper jeg slipper smerten når lyset slukkes. Håper medisinen snart kicker inn. Håper alt går over snart.
Hvorfor skal jeg ville dø?
Når livet egentlig kan være så veldig veldig vakkert. Å være oppe hele natten. Høre på fuglesang og okulele. Spise grillribbe og is dagen lang. Glede seg med venner og bekjente. Gå turer gjennom skog og hei. Ja, hvorfor skal jeg ville dø, når livet er så veldig veldig vakkert i det små?
Å se det vakre i det små er av og til alt man kan klare.
Grønne Drømmer 