Fant du noen bedre?

Jeg savner da du betydde noe for meg. Eller, det gjør du jo enda egentlig. Jeg betyr bare ikke noe for deg. Si meg, gikk du lei av meg eller fant du bare noen bedre enn meg? Jeg savner da jeg betydde noe for deg, men helt ærlig så tror jeg ikke jeg klarer å savne deg.

Til du uvitende lege

Det var dissosiasjon. Og ja, det går an å kjempe i mot. Jeg var ikke psykotisk. Ja, jeg hørte stemmer og var urolig, men det var likevel dissosiasjon. Hadde du bare sett det. 

Av og til suger det å dra på legevakta med psykiske plager, rett og slett fordi de aller fleste kan så lite og skjønner enda mindre. Det er ingen tester å ta eller undersøkelser å gjøre. Man må bare stole på ord, handlinger og oppførsel og det skjønner jeg ikke er like lett alltid. 

Men likevel, tenk om du hadde forstått hva det var. Tenk om jeg hadde sluppet ydmykelsen da du trodde jeg faket alt for oppmerksomhet. For ja, jeg hørte hva du sa. Jeg var syk, ikke døv. 

Så kjære du uvitende lege, jeg håper du aldri nærmer deg en psykiatrisk pasient igjen og hvis du gjør det håper jeg din læringskurve har vært bratt. 

Jeg burde være takknemlig

Jeg burde være takknemlig. Takknemlig for at jeg er inni systemet. Takknemlig for at jeg får behandling. Takknemlig for at at jeg får tid til å bli bedre i dette himla trange systemet kalt psykiatrien som har så veldig, veldig dårlig tid og lite plass. Likevel klager jeg. Det gikk nettopp opp for meg at jeg er en bortskjemt liten drittunge som aldri blir fornøyd. Eller, jeg har vært fornøyd. Det har jeg. Og det er kanskje derfor det er så vanskelig å si seg fornøyd med noe som er mindre bra.

Selvsagt, jeg er ikke misfornøyd med alt og alle i behandlingsapperatet mitt. Det er jeg ikke. Men jeg er en person som sliter med å føle meg trygg på folk. Det tar lang tid før det skjer, og det er ikke noe som blir bedre og bedre eller som bygger seg opp. Det skjer bare plutselig. Det er derfor det virker så veldig bortkasta og meningsløst å gå til en behandler jeg ikke er trygg på. For det blir jo ikke bedre og bedre og jeg glemmer at kjemien som trengs bare plutselig kommer.

Selv om jeg ikke er trygge på personer før jeg plustelig er det så har jeg lært meg at folk kanskje ikke er helt bortkasta, spaca eller totalt inkompetente. Og det var med åpent sinn jeg gikk inn i et samarbeid med min nåværende behandler. Jeg tenkte faktisk at hun her, hun kan hjelpe meg. Ting kan bli bedre. Jeg kan bli frisk(ere). Det er bare litt vanskelig for meg å klare å holde denne innstillinga her når jeg ikke er trygg og kjemien ikke er på plass.

Behandleren min skal snart slutte i sin jobb. Det er mindre enn et år til, en god del mindre. Planen er at jeg skal få en ny behandler da siden jeg sannsynligvis ikke er frisk nok til å avslutte. I det siste har jeg tenkt på hva som er vitsen med å fortsette hos en behandler jeg sliter med å stole på, ikke er trygg på, ikke føler forstår meg og ikke har kjemi med når hun skal slutte snart likevel. Kanskje rekker jeg å bli trygg på henne, kanskje ikke. Men hva er vitsen med å fortsette hvis jeg ikke blir trygg nok på henne til at jeg får noe ut av behandlingen? Og hva om jeg blir trygg på henne to måneder før hun slutter, eller kanskje ikke før uka før. Er det ikke da bare dumt å bli trygg på henne da? Er det ikke bare å skape en relasjon som skal brytes igjen? Ja, for det gjør faktisk vondt å bryte en relasjon selv om det «bare» er en pasient-behandler-relasjon. Det gjør vondt selv om hun får betalt for å høre på meg snakke, gi råd, hjelpe og behandle.

Så jeg vet ikke om jeg ser vitsen med å fortsette hos henne. Jeg vet at hun er dyktig på sitt felt. Jeg vet jeg er heldig som har fått nettopp henne. Jeg vet jeg er heldig som får behandling i det hele tatt. Jeg har sittet og lest litt på nettet om folk som kjemper år etter år for å få riktig behandling eller behandling i det hele tatt. Jeg blir flau av mine egne tanker. Jeg burde vært takknemlig. Sjeleglad. Tilfreds. Fornøyd. Men det er jeg ikke. Jeg vet ikke hva som er galt med meg egnetlig. Kanskje jeg bare er en bortskjemt liten druttunge.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Gresset er grønnere på den siden som får rett mengde sol, vann og gjødsel. 

Jeg kan ikke si

Jeg kan ikke si at jeg elsket deg. For jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg elsket den rollen du hadde. Kanskje jeg elsket deg. Jeg kan ikke si hva som var var. Var det deg eller papparollen jeg elsket?

Jeg kan ikke si om du var en snill pappa eller en slem pappa. Jeg husker ikke. Det er stygt å lyve, så jeg sier ingenting.

Jeg kan ikke si så mye om deg. Jeg kan si du var min pappa, men om du var pappa med stor eller liten p, det kan jeg ikke si. Jeg husker ikke om du fortjener den store p’en.

Jeg kan ikke si om jeg elsket deg, eller elsker deg. Det eneste jeg vet og kan si er at jeg savner deg, hva enn du var. Og det kan jeg si uten å lyve.

Jeg vil leve …

Jeg er nå på det punktet der jeg vil leve. Egentlig. Jeg vil det kanskje ikke for min egentlig skyld. Jeg vet bare at jeg vil det for din skyld. Fordi jeg elsker deg så veldig, veldig høyt.

Jeg vil ikke at du skulle måtte leve uten meg, men likevel. Det er så veldig vanskelig for meg å leve med meg. Men, det er sikkert vanskeligere for deg å leve uten meg, enn for meg å leve med meg. De sier iallfall det. Jeg vet ikke om jeg tror dem.

Skulle ønske jeg var glad i livet. At ting ikke gjorde så vondt. At ting var litt lettere. Men man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke få alt man peker på.

 

You matter

Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Opp og ned – det er visst ikke like langt

Jeg ligger her i senga på DPS nå. Innlagt, for andre gang på svært kort tid. En uke her og en uke der. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne få en lengre og mer stabil innleggelse. Ikke en evig runddans med inn og ut, inn og ut, inn og ut. Du skjønner det at opp og ned, det er ikke like langt. Det tar lang tid å komme opp og så veldig kort tid å komme ned. Og klarer man ikke å komme helt opp før man blir sparka ut i livet igjen er det så tar det ikke bare veldig kort tid å komme ned, det er også veldig kort avstand ned.

 

Jeg vet fortsatt ikke …

Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er, men jeg vet hva jeg føler meg som. En mislykka dritt. Det er det jeg føler meg som. En skikkelig mislykka liten dritt som ikke fortjener en dritt. En liten, liten stygg, stygg dritt! Jeg vet vel egentlig at jeg ikke er det, men jeg føler det så sterkt. Jeg føler meg mislykka og slem. Verdiløs og bortkasta.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg trenger. En liten pause-knapp som jeg kan trykke på. Sette livet litt på pause. En time-out. Ett eller annet som kan døyve smerten med å være i live litt.

Jeg vet kanskje ikke helt hvem jeg er, men jeg vet hvem jeg ikke vil være, og det er meg …

Vær så snill. Hjelp meg.

Jeg vet ikke …

Jeg vet ikke hvem jeg er. Hva jeg er. Hvorfor jeg er. Og ikke minst, hvordan jeg skal reagere. Jeg skjønner ingenting. Ingenting av hva som skjer. Hvorfor det skjer. Hvem jeg er. Hvorfor jeg er. Jeg skjønner ingenting.

Jeg vet ikke om jeg er oppe eller nede. Jeg vet bare at jeg ikke er normal og i såfall hvis dette er normalt vil jeg ikke ha det slikt. Jeg håper og tror at dette ikke er nomalt.

Jeg er oppe. Fri som fuglen på himmelen. Mange planer. Store planer. Glad. Masse energi.

Jeg er nede. Fanget som fuglen i buret. Tiltaksløs. Lei. Suicidal. Deprimert. Ingen energi.

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvem er. Jeg vet ikke hvorfor jeg er. Hva er jeg? Hvor er identiteten min? Er jeg oppe? Er jeg nede?

Jeg er forvirra. Lei. Trist. Hyper. Verdensmester. Håpløs. Energisk. Lat.

Hvem er jeg? Hva er jeg?

Jeg skjønner ikke dette.

Vær så snill. Hjelp meg!