Å bli tatt på alvor

Jeg leste nettopp et fantastisk blogginnlegg om å bli tatt på alvor. Hvor fantastisk godt det er. Og det er fantastisk godt det er. Å bare møte et menneske som vil jobbe med meg for at jeg skal ha det best mulig. Et menneske som kan dra meg ned på jorda når jeg trenger det. Et menneske som kan veilede meg og gi meg råd. Et menneske som jobber for meg og med meg for at jeg skal få mest ut av livet mitt.
Jeg har mer eller mindre inne i psykiatrien i 7-8 år, og dette er første gangen jeg har følt så sterkt at noen faktisk vil og kan hjelpe meg. Jeg har og har hatt fantastiske behandlere, men denne følelsen av at noen kan og vil, og kommer til å hjelpe meg i det store og det hele har jeg vært foruten. Det er en fantastisk god opplevelse jeg unner alle som trenger det å få oppleve, enten psykisk, fysisk eller hva det måtte være.

Hvorfor skal jeg ville dø?

Når livet egentlig kan være så veldig veldig vakkert. Å være oppe hele natten. Høre på fuglesang og okulele. Spise grillribbe og is dagen lang. Glede seg med venner og bekjente. Gå turer gjennom skog og hei. Ja, hvorfor skal jeg ville dø, når livet er så veldig veldig vakkert i det små?

Å se det vakre i det små er av og til alt man kan klare.

Angst!

Det er så slitsomt. Det er utmattende. Det er vondt. Det er plagsomt. Det er forstyrrende. Det er ødeleggende. Det er angst. Det ødelegger alt. Det er ikke noe som heter å slappe av. Det er ikke noe som heter rolig. Det er ikke noe som heter avslappende. Det er ikke noe som heter chill. Det er bare vondt. Bare angst. Det er anstrengende og vondt.  Jeg må konsentrere meg for å klare å slappe av.  Det er så slitsomt, så veldig veldig slitsomt, selv om jeg ikke gjør noen ting så er det så veldig veldig slitsomt å ha angsten oppover ørene hele tiden. Så veldig veldig slitsomt.

Hvem er jeg på en skala fra en til fem.

Det er nøyaktig slik utredninger føles.  Jeg hater egentlig å rangere livet mitt på tallskalaer, vil ikke overdrive, eller underdrive. Redd for å tenke at han som skriver ned svarene mine skal tenke at jeg er hypokonder, at jeg overdriver, at jeg bare er ute etter oppmerksomhet. Redd for at han skal tenke at jeg egentlig har det helt bra og ikke trenger hjem. Jeg er redd for å være ærlig. Redd for å avsløre noe. Redd for hvordan jeg skal reagere. Redd for hvordan stemmene skal reagere. Redd for hva som skal skje når jeg er ferdig og er alene etter timen er ferdig. Jeg er redd for å si noe som er usant, noe som blir feiltolket, noe jeg angrer på, noe som kan slå tilbake på meg senere. Jeg er redd for å svare forskjellig på samme spørsmål like etterhverandre. Jeg er tenker alt for mye.

Stemmene i 2008

De liker meg ikke. Og vil meg vondt. De prøver å drukne meg i usynlig vann på en måte. Også vil masse annet vondt og, og det gjør vondt, selvom de ikke gjør det på ordentlig. Også får de meg til å skade meg og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Også forstyrrer de når jeg skal gjøre ting sånn jeg ikke kan konsentrere meg, også får de meg til å tenke feil om noen ting som jeg egentlig vet hva er rett om.

Om stemmene mine 23 juli 22:51

Tom i hodet