Du stoppa meg ikke i å skinne

Nei, du stoppa meg ikke i å skinne, du satt meg bare på pause. Jeg sitter her i sofaen og tenker. Tenker på alt det som skjedde. Kjenner jeg har vondt i magen og at gråten nesten er her. Jeg vil ikke at du, dere, skal ha latt meg stoppe å skinne. Jeg vil, nei, jeg skal skinne igjen! Dere skal ikke ha fått ødelagt resten av livet mitt. Jeg både vil og skal skinne igjen.

Jeg gruer meg så fælt til å møte dere igjen. Jeg vet vi ikke er barn lengre, men voksne. Jeg vet at ting har forandra seg. Men likevel, jeg gruer meg som bare troll. Jeg har vondt i magen og tårene presser på. Men, jeg vil ikke la dere ha stoppa meg i å skinne for den dagen skal komme når jeg virkelig skinner, håper jeg. Jeg vil ikke gi opp. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil bare skinne. Skinne med alt jeg har. Ikke la dere ha knust meg.

Jeg tenker på barnesangen Det lille lys jeg har. Kanskje har dere fått satt meg under bøtte, men nei, jeg vil ikke være der. Jeg vil ikke settes under bøtta. I was made to shine. Jeg var skapt for å skinne, ikke for å sitte under ei bøtte. Jeg vil så gjerne, så gjerne vise at jeg er noe mer enn det jeg var da, en taper, et mobbeoffer, en ingen. Vise at jeg har verdi. Vise at jeg kan skinne. Vise at jeg skinner. Vise at dere ikke knuste meg, vise at jeg ikke lot meg knuse.

Det er ikke lenge til 10 års reunionen med ungdomsskolen. Jeg gruer meg. Det kan jeg si med hånda på hjertet og helt åpent og ærlig. Men, jeg skal dra. Jeg har skaffa meg plass på døgnavdelinga på DPS den helga. Time hos behandleren min noen dager før og har en avtale med kontakten min i psykisk helse i kommunen uka etterpå. Jeg tror dette kan gå bra. Jeg vil ikke la meg stoppe. Jeg vil ikke la dette ødelegge alt, selv om jeg er veldig, veldig redd for at det skal gjøre det. Redd for å knuse litt. Redd for at alt det vonde skal komme tilbake. Redd for at alt det onde skal komme tilbake.

Av og til er det best å bare late som man er ved godt mot. Tenke at dette går bra. Forebygge så godt man kan, og eventuelt ta smellen som kommer etterpå, sammen med behandlingsapperatet og ikke på egenhånd. Man vet jo aldri, dette kan gå bra …

Men jeg klarer det jo ikke alene …

Knærne svikter. Det er vondt å gå i trapper, ja, det er generelt sett vondt å gå, og tungt, veldig tungt. Kondisen finnes ikke. Matlysten derimot, den er der. Spesielt for godteri og andre usunne ting. Chips, åh, som jeg elsker chips. Sjokolade og. Junkfood og brus. Ja, jeg kjenner jeg blir hól bare jeg skriver om det. Jeg elsker mat, alt for mye. Jeg er avhengig. Klarer ikke begrense meg. Kan spise en sjokolade på en, to, tre. Ja, det samme med en chipspose.

Jeg er i aktivitet. Jeg går turer omtrent hver hverdag. Jeg er med på aktiviteter i idrettshallen en gang i uka og får opp pulsen og svetter som en gris. Men det er ikke nok. Jeg klarer ikke å kontrollere maten. Mat er trøst. Mat er godt. Alt for godt.

Jeg prøver så godt jeg kan, men plutselig var en sjokoladeplate vekke, chipsposen halvtom og brusen drukket opp. Jeg hater dette matkjøret jeg har. Jeg hater å ikke ha kontrollen. Det er ikke bare å slutte og spise alt man har lyst på. Det trengs viljestyrke. Det trengs noe mer enn det jeg har. Jeg vet ikke hva det er. Men jeg mangler det iallfall.

Jeg er drittlei av å ha vonde knær og mange kilo for mye å dra på. Ja, faktisk så kunne jeg ha mistet halve kroppsvekten min og å være normalvektig. jeg er sykelig overvektig, Fedme kalles det. Jeg sliter med det hver dag, men klarer bare ikke ta meg sammen. Klarer ikke å skjerpe meg. Og det gjør meg trist. Det får meg til å savne hverdagen da mat kontrolerte det meste. Når mat var fy-fy og noe jeg ikke trengt. Ja, det får meg til og med til å savne tiden når stemmene hadde kontroll. Når jeg ikke fortjente å spise. Når mat ikke var en alternativ. Noe jeg ikke hadde lov til. Noe jeg ikke fortjente. Noe jeg slapp å bruke penger på. Ja, det er nesten som om det var verdt å ha bråkete stemmer i ørene. Det var verdt å miste all kontroll.

Jeg skulle ønske jeg klarte dette. Klarte å skjerpe meg, ta meg sammen, gjøre noe med det. Men det klarer jeg ikke. Ikke alene iallfall, men hvem har jeg til å hjelpe meg? Alle sier at det er bare å kutte ned på ditten og datten, men hva når jeg ikke klarer det. Det er så vanskelig, og det gjør meg så trist.

Snart reunion

Det var noe som sank i magen min. Ja, jeg tror det var en himla stor gråstein, en skikkelig svær en! Jeg kjenner det ikke bare i magen, jeg kjenner det i brystet. Det knytter seg sammen, det blir vanskelig å puste. Og jeg lurer på hvorfor i huleste jeg gjør dette. Hvorfor jeg utsetter meg for noe slikt.

Jeg så du skulle der. Du av alle. Du jeg ikke vil se, ikke vil tenke på, ikke vil vite at eksisterer. Jeg kjenner jeg føler må kaste opp. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på det, på deg. Og jeg gruer meg så til å møte deg. Jeg har møtt deg to gang er på jeg vet ikke hvor mange år. Det var mange ganger for mye. Og nå må jeg møte deg igjen. Jeg kjenner det suser i ørene og at jeg er stressa. Dette kommer aldri til å gå bra.

Jeg vet ikke hvordan det vil gå. Jeg er rett og slett redd. Jeg tror ikke jeg vil takle dette. Jeg er redd for at det ender dårlig. Jeg er redd for å miste meg selv. Jeg er redd for å begynne å gråte. Jeg er redd for å bli sint. Jeg er redd for alle følelsene som kommer. Ja, jeg er rett og slett redd for det meste. Men likevel har jeg sagt ja til å komme. Og nå som det nærmer seg så kjenner jeg det mer og mer i magen. Spesielt når jeg kommer over happeningen på facebook eller det blir snakk om det. Jeg gruer meg så fælt!

Men jeg kommer til å dra. Jeg gjør nok det. Jeg kommer til å gråte mine bitre tårer i forkant. Jeg kommer til å ha søvnløse netter. Jeg kommer til å kjenne at brystet knytter seg og steinen i magen. Ja, jeg kjenner det allerede.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Jeg skjønner ikke helt vitsen. Jeg skjønner egentlig ingenting bortsett fra at dette har jeg sett for meg at jeg skal gjøre. Kanskje fordi jeg vil bevise noe for dem. Eller kanskje mest for meg selv. Vise at jeg er over det, over dem, selv om jeg absolutt ikke er det.

Jeg gruer meg. Gruer meg så, så veldig og. Men likevel gjør jeg det, selv om jeg egentlig ikke har noe å bevise for noen. For jeg er ikke over det. Jeg har ikke kommet noen vei. Jeg er bare den samme gamle mislykka meg. Å fy som jeg gruer meg.

Det er snart reunion.

Be still and know that I am God

Jeg leste en gang at «Be still» ikke betyr å være stille som jeg trodde før, men at det betyr og å overgi seg til Gud, å slutte og strebe selv og bare la det gå. Jeg vet ikke om det er sant eller ikke. På norsk står det «Hold opp! Kjenn at jeg er Gud.» Hold opp med alt du strever med. Hold opp med alt du skal klare selv. Hold opp og kjenn at Gud er Gud. I vers to i samme kapittel står det «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» Jeg syns det er flott å tenke på. Flott å tenke på at Han er vår tilflukt. Vi slipper å flykte til alt verden har. Vi kan holde opp og kjenne at Han er Gud. Han er vår styrke. Han er vår hjelp i nøden og enda viktigere Han er alltid nær.

Det høres kanskje ut som jeg motsier mitt forgje innlegg nå, men det gjør jeg egentlig ikke. Det er en tid for alt. En tid for å holde opp å kjempe selv og la Gud ta kampene for oss, men og en tid for å be andre mennesker om hjelp. Problemet er bare å se forskjell på dem. Og nei, jeg har ikke noe godt svar på hva som er rett når for det er så veldig forskjellig fra situasjon til situasjon. Det er rett og slett noe man må kjenne på selv. Noe du og Gud egentlig kan finne ut av. Men, du trenger ikke å gjøre det alene. Det er en grunn til Gud har skapt oss til fellesskap.

Hold opp! Kjenn at jeg er Gud. Salme 46,11. Kanskje et av de viktigste bibelversene i Bibelen. Kanskje et av de mennesker nå i dag virkelig trenger å ta til seg. Vi som ønsker å fikse alt selv. Vi som bare må kjempe selv. Vi som kanskje ikke setter all vår lit til vår himmelske pappa. Vi som ikke tenker at kongenes konge er vår pappa. Jeg tenker jo at kongen er en mann med mye makt. Iallfall var det slik før. Og når Gud er kongenes konge, tenk hvor mye makt ikke han har da. Han har nemlig fått all makt i himmelen og på jorda. Og selvsagt, Gud er ikke alene. Han, og vi, har en motstander som vil gjøre alt for å ødelegge for oss. Han har bare kommet for stjele, ødelegge og myrde.  Men, frykt ikke, hold heller opp og kjenn at Han er din Gud, Han som har kommet for at vi skal ha liv og overflod.

Be still and know that I am God.

Det er lov å spørre om hjelp

Du har vært sterk lenge nå. Du har kjempet og kjempet. Hatt det vondt lenge. Det er ikke det at du ikke tror nok som gjør at du sliter. Det er ikke det at du ikke klinger deg fast nok til korset som gjør at du sliter. Det er ikke at du ikke setter ditt håp i Gud at du sliter. Det er ikke slik at Gud bare hjelper dem som tror nok, klinger seg fast til korset nok, setter håpet sitt i Gud nok. Det er ikke slik at Gud er den eneste løsningen. Jeg føler meg nesten ukristen da jeg skrev den siste setningen, men det er sant. Det er lov å spørre om hjelp. Det er lov å spørre mennesker om hjelp, like mye som det er lov å spørre Gud om hjelp.

For, du har vært sterk lenge, du har kjempet og du har hatt det vondt. Ikke få noen til å tro at det er din skyld. Ikke tenk at hadde jeg bare ditt eller hadde jeg bare datt så hadde alt vært så mye bedre. Ikke legg skylden på deg selv. Selvsagt, det er du som kan gjøre jobben. Men, det er lov å spørre om hjelp. Det er selvsagt lurt å be om styrke og mot til å stå i alt fra Gud, men det er også lov å be mennesker om hjelp. Det gjør deg ikke til mindre kristen. Det gjør deg ikke til en dårligere kristen. Vi er her sammen for å hjelpe hverandre. Det er en grunn til at vi er flere. Det er en grunn til vi er skapt til fellesskap. Og den grunnen er blant annet fordi vi skal hjelpe hverandre med å bære hverandre når vi ikke orker det selv.

Ikke vær redd for å be om hjelp, snille deg. Det er lov å være svak. Det er lov å slite. Det er lov å ha dårlige dager. Det er lov å ha dårlige perioder. Ja, det er til og med lov å ha dårlige år. Men, det er et viktig men her, og det er at du er ikke en dårlig person selv om du har det dårlig. Og du er absolutt ikke en dårlig kristen selv om du ber om hjelp fra andre enn Gud. Gud er legen over alle leger. Men vi har likevel evner til å hjelpe hverandre. Det er evner vi har fått fra Gud og enhver god gave kommer fra Gud.

Vær så snill, snille deg, vær ikke redd. Vær ikke redd for hva andre vil tro og tenke om deg. Det viktigste er deg. Du trenger ikke frykte for mennesker for Gud har så stor kjærlighet til deg at han vil deg bare vel, og han vil at du skal ha det bra og det kan bety at du må ta imot hjelp fra andre mennesker og.

Vær så snill, snille deg, be om hjelp.