Takker Gud for at jeg lever

I dag er en god dag og jeg håper den fortsetter slik og. I dag da jeg stod opp og så utover gården måtte jeg bare takke Gud for at jeg lever. Håper denne følelsen varer litt.

Sorgen

Jeg hadde det liksom så bra så lenge, og nå er det ikke slik lengre. Det er en sorg. Men jeg kan se på omstendighetene mine og forstå hvorfor det er slik. Men selv om det er omstendighetene mine som gjør meg trist, så gjør ikke det meg mindre trist. Og når jeg er trist er det som om det lille filteret jeg har forsvinner. Det blir borte og jeg klarer ikke holde unna alle de vonde tankene. Alt jeg har gjort feil, alle jeg ikke burde gjort og burde ha gjort. Alt jeg er og gjør som ikke er rett. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke den rette sannheten inn i livet mitt, men det er ikke lett. Jeg vil ikke høre. Jeg sier det til og med ut høyt, men det hjelper ikke.  Det er som jeg er fanga i min lille negative boble, og det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil være glad for troll! Men jeg klarer det bare ikke.

Skjermbilde 2016-07-28 13.49.22

Og nei, jeg vet jeg ikke trenger å være positiv hele tiden, men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mindre nedstemt og lei meg iallfall. Jeg vil jo så gjerne, men klarer ikke snu tankegangen min.

Er det OK å ikke bry seg?

Eller, jeg bryr meg, jeg bryr meg bare så alt for mye så jeg later som om jeg ikke bryr meg. 

Det er 22. juli, igjen, som det har vært alle år, men de fem siste årene har de vært veldig spesielle. Det er ca fem år siden nå at jeg sluttet å lese nyheter, skal si tida flyr. Jeg orker ikke engasjere meg. Orker ikke ta innpå meg alle intrykkene. Orker ikke tenke på alle de som ble ramma. Alle de som blir ramma av elendigheter hver eneste dag. Er jeg slem, eller er det OK å ikke bry seg?

 

En liten stein i skoen.

Jeg snakka med kommunedama mi i går, etter at hun har hatt en lang og velfortjent ferie. Hun sa noe så vist da vi snakka at jeg måtte skrive det ned med en gang. Det var noe slikt som: Hvis det har lagd så store problemer er det ikke bagateller. En liten stein i skoen kan gi et så stort gnagsår at man ikke orker å gå lengre. Vi snakket selvsagt om ting i fortiden som har lagd gnagsår inni meg slik jeg sliter med å gå nå. Og selv om det jeg har opplevd kanskje er små ting for andre, så har det lagd et stort gnagsår inni meg iallfall. Og livet og sykdom skal jo ikke være et sammenligningsrace så det er det som er stort for meg som er stort for meg, uansett hvor lite det kanskje er for andre.

Når man slipper fri fra et helvete …

Da jeg gikk på grunnskolen var jeg ikke spesielt syk, jeg var litt smådeprimert, skada meg selv og så noen skygger rundt forbi. Men det var ingenting for meg i forhold til hvordan det ble senere. Det var stort og vanskelig da, det var det, det ble bare så mye verre dessverre.
Det var først da jeg slutta på ungdomsskolen og flytta for å begynne på videregående at ting balla på seg. Jeg ble sykere, reddere, det ble vanskeligere å komme seg på skolen, å holde rom og kropp rene. Det ble rett og slett vanskeligere å være meg og jeg begynte å dissosiere og få panikkanfall. Det var skummelt både for meg og de rundt meg.

Nå sitter jeg på bussen og tenker på den tida … Og jeg tenker at det er vel ganske naturlig å få en reaksjon etter å ha levd i noe jeg nå i etterkant kan kalle et helvete. Jeg ble sjeldent slått og spytta på, ja egentlig ble jeg sjeldent sett generelt sett. Det var kanskje det som var problemet. Jeg var usynlig. Ensom. Alene. En ingen. Ingenting verdt. Jeg var liksom ikke. Sånn bortsett fra når de trengte meg. Når lekser skulle kopieres eller spørsmål besvares. Men sånn ellers, så var jeg ingen. Men det var vondt og vanskelig selv om jeg aldri ble spytta på eller slått. Og da er det vel ikke rart kroppen reagerer når man endelig blir satt fri! Når skuldrene kan senkes litt og det er trygt å bare være, da kommer alt det vonde, alt hatet, alt elendigheten opp og prøver å ta plassen fra gleden, roen og tryggheten. Når man slipper fri fra helvetet utenfor, da begynner helvete inni en.

Jeg skulle ønske jeg kunne si: Jeg har det bra!

Jeg skulle ønske jeg kunne si: Jeg har det bra, jo takk skal ha du ha som spør. Det er det jeg skulle ønske jeg kunne si når jeg møter folk som kjenner meg på grunn av min psykiske helse eller som av en eller annen grunn vet jeg har slitt, gamle behandlere, pleiere, lærere, helsesøstre. Slike folk. For jeg møtte deg i dag på gata, og jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne si at det gikk bra liksom. Men det gjør jo ikke det, og i det humøret jeg er i nå så føler jeg at jeg aldri kommer til å kunne si det heller.