Ingen superhelt

Jeg er ingen superhelt. Tro det eller ei. Jeg trenger også hvile. Balansen mellom aktivitet og hvile er viktig. Trekke meg tilbake å bare være meg. Ikke være oversosial. Jeg er ingen superhelt. Heller intet supermenneske. Og, tro det eller ei, jeg trenger også søvn. Kanskje litt ironisk at jeg sitter nå og skriver dette, nå som klokka er nesten halv fire. Men som dere kanskje skjønner skriver jeg dette til meg selv. Ikke for å kunne se tilbake senere eller spare på tankene mine og følelsene mine, men for å gi meg selv streng beskjed om hvordan jeg fungerer her og nå. Det gjelder ikke bare i framtiden, det gjelder også her og nå. Selv om jeg av og til føler meg som et supermenneske, spesielt nå som jeg går inn i min tredje natt uten søvn på fire netter. Det er alt for lite. Jeg vet jo egentlig det. Fornuften min vet det iallfall.

Problemet er bare at jeg ikke alltid hører like mye på fornuften som på følelsene. Følelsene mine vil jeg skal bli enda dårligere enn det jeg er innad. Supermenneske er bare kroppen og det ytre. Inni meg lider jeg. Inni meg har jeg mørke og skumle tanker. Og det er derfor følelsene mine vil skakkjøre meg, for at jeg skal bli ustabil og impulsiv. Så ustabil og impulsiv at fornuften ikke lengre har kontroll. At den bare blir en liten hvisking man ikke kan høre med mindre man lytter veldig, veldig godt etter og når jeg er så dårlig som følelsene mine vil jeg skal bli så hører jeg ikke etter.

Jeg har en avtale med psykologen min er på DPSen jeg er innlagt på at hvis jeg ikke sover på to døgn må jeg ta sovemedisiner for å sove den tredje natta. Dette er jo selvsagt for at jeg ikke skal bli helt ødelagt og skjør. For at jeg ikke skal bli ustabil og impulsiv til jeg skal etter planen skrives ut på mandag.

Jeg vet det er lurt å sove, selvsagt gjør jeg det. Men likevel … Kanskje jeg klarer å holde meg våken på tross av sovemedisinene. Jeg håper og ønsker det. Jeg er destruktiv, ja jeg vet det. Men jeg er så inderlig lei av å ha det vondt. Men, don’t worry, jeg klarer ikke lyve til en sjel. Jeg kommer til å være helt åpen om hva jeg gjør og hvordan jeg har det til folka her på DPS og føler jeg meg ikke klar til å utskrives på mandag så sier jeg det og forhåpentligvis så hører de på meg.

 

Reklamer

Opp og ned – det er visst ikke like langt

Jeg ligger her i senga på DPS nå. Innlagt, for andre gang på svært kort tid. En uke her og en uke der. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne få en lengre og mer stabil innleggelse. Ikke en evig runddans med inn og ut, inn og ut, inn og ut. Du skjønner det at opp og ned, det er ikke like langt. Det tar lang tid å komme opp og så veldig kort tid å komme ned. Og klarer man ikke å komme helt opp før man blir sparka ut i livet igjen er det så tar det ikke bare veldig kort tid å komme ned, det er også veldig kort avstand ned.

 

Når følelsene blir sterkere enn fornuften

Klokka er bare 23:21 nå når jeg begynner å skrive dette. Men det er sannsynligvis begynnelsen på en lang natt. Forrige natt var og en lang natt, nesten helt uten søvn. Jeg vet jeg burde ha sovet, spesielt siden jeg nesten ikke sov forrige natt, men siden jeg har en så sterk trang til å skade meg og ikke har noe å skade meg med så skader jeg meg heller med å ikke sove. Jeg vet det absolutt ikke er lurt, men av og til blir følelsene sterkere enn fornuften.

Jeg har vært innlagt siden torsdag og skal hjem i morgen. Det har vært dager herjet med selvmordstanker og selvskadingstrang. I dag derimot har vært en god dag. Jeg har aktivisert meg mye. Nesten litt for mye. Nå er jeg både sliten og oppspilt på en gang. Selv om det har vært en god dag, straffer eller skader jeg meg likevel med å ikke sove. Følelsene mine er virkelig ikke til å bli kloke på.

To dager av gangen.

Natt til onsdag ble jeg lagt inn på psykiatrisk. Var der litt over et døgn før jeg ble overført til DPS. Da var planen at jeg skulle være der i fire dager til mandagen. Så snakka meg med behandleren min og de fant ut at vi kunne forlenge oppholdet med to dager, så ble det onsdag og behandleren min var syk. Jeg fikk snakke om overlegen og hun fant ut at vi skulle la det gå til fredag. I går var jeg hos behandleren min der igjen og da hadde han snakka med overlegen igjen og de hadde blitt enige om at de skulle utsette utskrivelsen til mandag. Jeg tenker, hadde jeg bare fått en uke eller halvanne med en gang istedenfor det jaget om at man skal hjem om to dager hele tiden og at det utskrivelsen blir utsatt hele tiden tror jeg det hadde vært bedre for meg.

Det har vært en god innleggelse det har det. Snakka med en behandler hver dag og blitt tatt på alvor. Men det er slitsomt å aldri vite hva en skal forholde seg til og at jeg føler jeg må forte meg med å bli bedre hele tiden for det funker ikke. Jeg tørr nesten å påstå at hvis de bare hadde gitt meg en uke eller halvanne med en gang hadde jeg hatt det bedre og vært tryggere på å reise hjem fortere.

Og jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg får så korte innleggelser. Selvsagt vet jeg at det ikke er ideelt å være innlagt og det er en fare for jeg skal bli for vant med å være på instutisjon. Mange er jo på DPS mye lengre enn fire dager.

I vår da jeg var dårlig kan vi vel kalle meg en skikkelig svingdørspasient. Tror jeg hadde tre innleggelser på en måned eller to. Rett og slett fordi de skrev meg ut for tidlig, hver bidige gang. Og når de ikke skrev meg ut så forlenga de innleggelsen med få dager hver gang. Det skaper en uro og utrygghet inni meg osm iallfall ikke gjør det bedre.

Jeg skjønner at det er venteliste og kan være fullt på avdelinga. Og siden de hele tiden gir meg så korte frister føler jeg de vil ha meg ut på grunn av plassmangel og det gir meg skyldfølelse for å ta opp noen andre sin plass på avdelinga.

Men, nå er jeg iallfall hjemme på perm til i morgen og hvis ikke alt skjærer seg i helga tror jeg jeg fløer meg klar for å dra hjem på mandag. Litt av tryggheten på å dra hjem er nok også fordi vi skal ha ansvargruppemøte på mandag  med alle parter, både NAV, fastlege, DPS-døgn(primærkontakt+behandler), psykiatreren min, kontakten min i psykisk helse i kommunen og min mor og ektemann. Vi blir mange folk, men jeg håper på et bra og oppklarende møte likevel. Jeg håper jeg klarer å ta opp denne problemstillingen med innleggelsene til kontakten min i kommunen slik at vi kan ta det opp på ansvarsgruppemøtet. Det må jo være en grunn til de gjør slik de gjør, jeg ser den bare ikke. 123

Det er faktisk bedre å være på skolen enn å ha det forjævlig hjemme.

Dette skriver jeg til alle mine tidligere medelever og alle folk som er medelever til noen som ikke alltid er på skolen i dag. Det høres kanskje fristende ut å ikke på skolen de to første timene eller være borte en dag i ny og ne. Og det er det nok og av og til, men til hvilken pris? Når du ikke klarer karre deg opp av senga til første time fordi natta var et helvete å komme gjennom med angst, svette, tårer og blod. Du må bare sove litt til for å klare og stå oppreist. Eller hvis du ikke kommer deg dit i det hele tatt, men ikke har feber, ikke kaster opp eller er forkjøla, skal du da bli stempla som en skulker fordi smerten en kjenner ikke har noe fysisk grunn, men den er likevel altoppspisende og fryktelig smertefull, men legen finner ikke ut hva som feiler deg for det vises ikke på noen blodprøver.

Så kjære medelever, jeg skulka ikke. Jeg var hjemme i senga mi og hadde det forjævlig, flere dager klarte jeg ikke å reise meg fra senga, jeg orka ikke tanken på å møte mennesker, det gjorde så vondt i både kroppen og sjela at livet utenfor soverommet mitt var umulig å møte.

Og det at jeg fant på noe på ettermiddagene selv om jeg ikke var på skolen ser jeg på som bra. Når man ikke klarer å komme seg på skolen for å møte folk der, så er det desto viktigere å møte folk på ettermiddagene. En blir ikke bedre av å være hjemme alene hele dagen, og  du tenker kanskje at en burde spare kreftene til dagen etterpå slik en kommer seg på skolen neste dag, men det er ikke slik det funker alltid. Jeg sleit skikkelig med angst da jeg gikk på videregående og hvis jeg var hjemme alene en hel dag så gjorde ikke dette meg bedre, det gjorde meg verre, isolasjon er ikke bra for noen. Iallfall ikke når hodet ditt er din verste fiende.

På internatskolen jeg gikk på var egentlig regelen at var man ikke på skolen så fikk man ikke være ute resten av dagen. Min skole var ikke så streng på det, men jeg vet at mange skoler er veldig strenge på dette. Og ja, jeg skjønner at en med spysyke ikke skal gå blant alle elevene å smitte dem, men vær så snill å se gjennom fingrene av og til. Livet blir ikke bedre av at man sitter stengt inne på et lite rom et helt døgn fordi natta var et helvete og man ikke klarte å komme seg på skolen på grunn av det.

Så til alle dere som vil ha litt fri av og til, misunner dem som ikke går på skole. Misunner dem som klarer å skulke for du har ikke samvittighet til det. Det hadde ikke jeg heller. Jeg fikk sykt skyldfølelse når jeg ikke kom meg på skolen. Det gjorde ikke ting bedre, men jeg klarte likevel ikke komme meg på skolen.

Deres kommentarer om min skulking gjorde det ikke lettere å gå på skolen når jeg faktisk orka det. Visste dere forresten at jeg var innlagt to ganger iløpet av videregående. Jeg vet at mens jeg var borte snakka dere om hvor mye jeg skulka. Jeg burde kanskje vært ærlig med dere om det, men de turde jeg ikke. De dagene jeg hadde permisjon for å gå på skolen ble jeg bombadert med spørsmål fra dere om hvor jeg hadde vært og rett og frem-spørsmål om hva jeg skulka for nå. Og ja, jeg løy, og ja jeg skjønner at dere spurte. Man er jo ofte nysjerrig og som ungdom tenker man ikke alltid at det ikke er alt man har noe med.

Men, konklusjonen min er, det er ikke alltid bedre å være hjemme enn på skolen, og tenk deg om før du stempler en som ikke er på skolen som en skulker. Det ligger ofte noe bak «skulken».

Fra hale til hudløs

Tittelen virker kanskje litt rar, men det var slik jeg følte meg da jeg kom til DPS etter en tur på akuttavdelinga der jeg siste kvelden var så heldig å få fotfølge. Fotfølget ble oppheva i ti-elleve-tida på kvelden, og jeg sovna egentlig straks etter at de hadde gått ut av rommet mitt etter å ha blitt sløva på diverse midler. Så, dagen etter, klokka åtte om morgenen skulle jeg ta drosje alene til DPS. Ikke at det var noe problem, problemet var mer å komme til DPS der dørene er opplåste, og alle muligheter for å gjøre hva som helst ligger rett utenfor dørene. Også innenfor dørene, for jeg fikk jo igjen alt de jeg hadde å skade meg med som de tok på akuttenheten. Ingenting endret seg den natta. Jeg er fortsatt like suicidal, har fortsatt like stor skadetrang og nå kan jeg gjøre nettopp hva jeg vil. Så jeg gikk fra å ha en hale bak meg hele tiden, til å bli helt hudløs og å måtte ta ansvar for meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva som er verst, å ha hale eller være hudløs, for å ha hale var vondt, ubehagelig, frustrerende, men og veldig trygt. Men å være hudløs er fritt, skummelt og vanskelig. Men jeg må jo klare meg alene, jeg skal jo leve livet ute og ikke inne på en instutisjon. Men likevel, jeg føler meg ikke komfortabel med å være her.

Status Quo

Det har hendt mye i det siste. Men jeg begynner rett og slett med det beste først: JEG HAR FÅTT BYTTA BEHANDLER! Ja, det fortjener store bokstaver. Jeg har lenge slitt med en fryktelig behandler som jeg har gitt tilnavnet bitcha, rett og slett fordi det må være noe galt med henne. Det er jo nesten synd på henne. For hun er ganske hyggelig sånn på «privaten» eller hva det nå kan kalles når vi prater om andre ting, gjerne sammen med andre, men mens vi er alene og skal snakke behandling så er hun helt på tryne og umulig å snakke med. Har ønsket å bytte lenge, men det har alltid vært en grunn for å ikke få bytte. Sist gang var det at nei, jeg kunne ikke bytte, men jeg kunne få slutte. Men, det har nå snudd. Jeg har nemlig fått en ny behandler, som jeg har hatt litt før og, men som tar meg på alvor, jeg liker og har tillit til. Og jeg er så ekstremt takknemlig for det.

Ellers så har jeg vært innlagt i to uker, kom hjem på mandag. Skulle egentlig bare være fire dager, men de skriver visst ikke ut pasienter med konkrete selvmordsplaner … Og det er jo egentlig godt.

Jeg fikk en primærkontakt som jeg aldri har hatt før eller kjente fra før av. Og jeg gikk inn i relasjonen skikkelig open minded, eller hva man sier på norsk … Iallefall ingen fordommer eller noe, men vi fikk aldri det helt gode relasjonen egentlig. Og hun sa noe til meg som såra skikkelig, kanskje mest fordi det var sant. Hun sa: «Du har jo egentlig ikke blitt noe bedre av å være her» Og, det var jo sant, men jeg hadde iallefall klart å holde koken sånn noenlunde på rett kjøl eller hva man sier. Men, dagen etterpå tenkte jeg på de vonde ordene, og vet dere hva? Det er ikke rart jeg ikke ble noe bedre når jeg ikke fikk noe særlig hjelp? Trodde hun egentlig at alt bare skulle bli bedre av seg selv? Nei, det blir ikke alltid bare bedre av seg selv. Av og til trenger man hjelp til å se løsninger, hjelp til å finne andre mestringsstrategier og å snakke om ting. Men, da er det vel bra at jeg har fått en ny behandler som jeg stoler på og kan snakke med.