Jeg har nødt å skrive. Kjenner jeg er så full. Kjenner en smerte som går ned gjennom brystet mitt som et lyn. Må skrive ned noe, få det ut, bli kvitt det. Kanskje det blir bedre da. På mandag var jeg hos kontakten min i kommunen og fortalte hva som har skjedd den siste tiden. At jeg har sittet med piller i håndet, gått ut for å drikke og skade meg. Hun ble jo selvsagt bekymra, og tenkte at hun måtte ta kontakt med behandleren min på DPS. Og det gjorde hun og. Så jeg fikk en time hos behandleren min dagen etterpå i stedenfor bare en telefonsamtale som var planlagt. Vi snakka som vi vanligvis gjør, og før jeg skulle gå så ville hun avtale en ny time, men det ville ikke jeg. Så ikke noe vits, jeg ville jo bare dø uansett. Hva var da vitsen med å sette opp en ny time? Hun ble bekymra av at jeg ikke ville sette opp en ny time, og syns det var best at jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk enhet ved sykehuset. Så da reiste meg og mamma inn da. Og jeg kom på plass. Fyren som tok i mot meg virka egentlig ganske sleip, men var grei nok å snakke med mens han ransakte tingene mine. Han fant visst mye medisiner, ledninger og skadelig ting som han tok med seg. En hel pose. Første dagen gikk greit nok fra starten. Hadde ofte tilsyn, noe jeg syns er greit egentlig. Fikk en grei primærkontakt og på ettermiddagen fikk jeg snakke med legen og ha innkomstsamtale.
Det var først da jeg skulle finne noe i toalettveska det begynte å bli problemer. Den sleipe fyren hadde ikke fått med seg alt skadelig, og jeg fant et barberblad liggende midt i øyesynet mitt i toalettveska, og jeg visste hva jeg måtte gjøre, og det var ikke å skade meg, men å si i fra. Og etter en luftetur ute med primæren min fikk jeg henne med inn på rommet slik jeg kunne fortelle henne det. Da begynte trøbbelet. Jeg fikk et slags «anfall» som jeg av og til får. Jeg blir fjern, klarer ikke å kommunisere, blir redd og får ufrivillige bevegelser i beina og den ene armen for det meste. Primæren min takla dette flott, og jeg klarte å kommunisere med henne skriftlig etterhvert og når det endelig hadde roa seg, så gikk vi ut i stua og jeg klarte å fungere normalt og hun fikk det jeg hadde å skade meg på.
Neste dag var lang! Jeg snakka med legene som tilhørte posten, hele tre stykker. En psykiater og to LIS-leger. Det var anstrengende. Og lite matnyttig, men jeg fikk dem til å skrive legeerklæring på fravær på en eksamen jeg hadde den uka og fikk ei sykemelding, så noe godt kom det iallfall ut av det. Denne dagen var bare lang og kjedelig, og veldig, veldig ensom.
Tredje dagen var verre. Dagen gikk fint. Jeg fant en medpasient jeg kunne snakke litt fornuftig med, litt lengre, interessante samtaler enn med de fleste på andre pasientene på avdelinga. Men på kvelden fant jeg ut at det begynte å bli nok å være meg. Og pliktoppfyllende som jeg er så sa jeg i fra til personalet at nå hadde jeg skikkelig vondt og skadetrang. Jeg vurderte å klemme fingrene i døra eller noe slikt, for jeg hadde jo ingenting å skade meg med og dette sa jeg og til han sleipe som var min kontakt den kvelden. Og da, da fikk jeg fotfølge. Eller hale som jeg kaller det. Og det, det er noe av det verste jeg har opplevd. At folk skal være med meg hele tiden. At de reiser seg om jeg reiser meg for å kaste noe i søpla. Å bli fulgt overalt. Følte meg rett og slett som en unge eller kriminell eller noe. Og jeg vet jo at det var for mitt beste, men det var fryktelig likevel. Til slutt var jeg lei av at sleipingen satt i stua og så på meg, så jeg gikk ut for å røyke på verandaen med han i hælene før jeg sa jeg ville legge meg. Og da sa han at de måtte være med meg da og, og det visste jeg jo, men jeg ville fortsatt legge meg. Så kom tiden jeg skulle legge meg, og siden han skulle stå og se på meg hele tiden droppa jeg tissinga, men pussa bare tennene. Og siden han absolutt måtte se på meg det ene sekundet jeg stod i BH mens jeg skifta t-skjorte, så fikk han inn en kvinnelig pleier som heller skulle være halen min, og godt var det. For, dette var den samme dama som var kontakten min første gangen. Og da jeg hadde lagt meg så fikk jeg et nytt anfall. Bare dette fikk jeg i senga så jeg kasta meg rundt og herja noe veldig. Klarte å slå hånda i senga to ganger hardt og, så jeg har et forslått håndledd og. Til slutt gikk det over og kveldsvakta var og over litt etter det. Da kom en mann inn til meg som skulle være min nye hale. Han var veldig hyggelig og lukta mann. Vi fikk prata en del om domino, fallskjermhopping og litt av hvert før den andre nattevakten kom ut og tilbydde meg noe å sove på. Følte litt at de trodde medisiner kan fikse at, spesielt når sleiping sa «Du må ha medisin, det blir bedre da» Han kunne dessverre ikke tilby meg noe som funka så jeg fikk en dose truxal som ikke var nærme den dosen jeg tar til vanlig, sammen med alkohol for å få effekt. Men han ville verken gi meg så høy dose eller alkohol. Men jeg svelgte den lille pillen hans likevel. Men, da jeg fikk imovane slo det meg ut ganske fort og jeg fikk sove. Heldigvis!
Dagen etterpå ble jeg sendt i drosjen til DPS. Det var planen hele tiden, men jeg syns det var litt rart at det var ok å gjøre, når jeg ikke kunne være et sekund alene kvelden før. Jeg hadde like mye selvskadingstrang og var egentlig mer suicidal. Men, ingen spurte meg hva jeg mente om saken, og jeg er ikke den som roper høyest, så slik ble det.
Da jeg kom til DPS syns jeg det var veldig rart med åpne dører og masse selvskadingsutstyr. De på akuttpsyk. hadde jo samla alt i en pose så fint for meg, så det var bare å velge. Nå har jeg vært her på DPS i to dager og jeg har det ikke bra. Jeg gruer meg til dagene som kommer, av grunner jeg velger å ikke dele her og føler meg lite sett og lite forstått. Og uheldigvis for meg så har det vært lite folk jeg føler jeg har kunnet snakke med. Men jeg har klart å komme gjennom tida til nå med minimalt med selvskading og bare et lite minianfall, så jeg kan vel ikke klage.
Så, nå er jeg tom. Nå har jeg skrevet ut hva som har hendt. Nå kan jeg forhåpentligvis legge det fra meg.
Grønne Drømmer 