Et liv?

Dine ord gjør så vondt. Jeg har hørt dem før, av en annen. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg trenger jo hjelp, men jeg trenger også noe som kan holde meg i live. Og hvis studiene holder meg i live, kan de og da gjøre det motsatte, nærmest drepe meg. Jeg husker ordene han sa da han syns jeg burde slutte på studiene. At de ordene skulle komme igjen, fra deg, nå, gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vil jeg ha noe å leve videre for uten studiene? Jeg klarer ikke forestille meg det. Gir jeg opp nå kan jeg bare gi opp hele livet. Da kommer det aldri til å bli noe av meg, da kan jeg like godt gi opp alt. Men vil jeg overleve eksamenstida slik det er nå? Og vil det være verdt det, alt bare for å en eksamen, en utdanning, et liv? Ja, det vil jeg tro. Men hvordan jeg skal overleve, det vet jeg ikke enda.

I dag er ingen god dag!

2015-02-10 13.25.31

I dag er ingen god dag. Jeg har vondt. Lyst å gi opp. Lyst å grine. Lyst å legge meg ned og grine mens jeg gir opp. Det svinger litt, men jeg er mest oppe. Og når jeg er nede har det vært gode grunner til å være nede. Nå er det bare nede uten grunn. Det gjør vondt og er frustrerende, jeg burde lese til eksamen, men klarer ikke åpne permen. Må vel bare ta meg selv i nakkeskinnet og gjøre det med en gang. Jo, det gjør jeg, og vi snakkes!

Angst

2015-01-20 13.49.35

Pensum, pensum, pensum, klarer ikke å tenke på annet enn alt det jeg burde ha lest. Samtidig så får jeg så himla angst for å åpne pensumbøkene. Sånn type gråteangst. Skikkelig frustrerende for jeg vil jo så gjerne overleve dette studiet, og det er jo egentlig veldig interessant, men likevel så kommer angsten og nærmest kveler meg. Nå har jeg klart å lese sånn 5-6 sider uten å gråte, men nå er jeg så kvalm og svimmel at jeg måtte bare ta en pause, og jeg regner vel egentlig med at samme styret skal komme når jeg må åpne boka igjen. Jeg har ikke peiling på hvorfor det er slik. Noen som har noen tanker om det eller lignende erfaringer?

Redd

I går svikta kroppen min litt. Hele kroppen gjorde vondt. Jeg klarte ikke å sitte, og nesten ikke gå eller stå og reise meg. Alt gjorde så vondt. Det var nok fordi jeg var sliten. Jeg har hatt en miniversjon av det de forgje dagene, men ejg har oversett det litt. Ikke tenkt på at det var et tegn på at kroppen var sliten. Men i går hadde jeg ikke noe valg annet enn å kaste årene og legge meg i senga og slappe av. Og selvom kroppen gjorde skikkelig vondt, så var det litt godt å bare ligge, selv om jeg var skikkelig redd. Redd for at det skulle vare, redd for at det ikke bare var litt slitenhet. Men i dag er jeg mye bedre. Kroppen er litt mørbanka og jeg er litt trett og sliten. Men den fryktelige smerten er heldigvis vekke. Selv om jeg ikke helt har stått opp enda, noe jeg egentlig ikke hadde planer om å gjøre heller, så er denne dagen til nå mye bedre enn i går.

Ellers er jeg fortsatt litt redd. Redd for at kroppen skal bli mer sliten. Redd for å ikke klare å fullføre studiene. Redd for at jobben skal bli litt for mye. Redd for det meste egentlig. Jeg har jo vært så sliten den siste tiden at jeg har ikke orket å lese noe særlig. Orker ikke å bla i boka, orker ikke bevege øynene. Orker ingenting nesten. Men jeg håper på at det er en forbigående fase.

1-2-3-tips?

Nå har jeg opprettet et nytt innlegg uten egentlig å vite hva jeg skal skrive. Jeg har bare lyst å formidle et håp til noen. For hvorfor skulle ikke andre kunne få det bra, når det generelt sett går mye bedre med meg nå. Ja, selvsagt jeg har tunge dager jeg og. Men verdenen min går heldigvis ikke under for den skyld. Jeg aktiviserer meg med noe annet, jeg tvinger tankene vekk. Jeg har ikke noen gode 1-2-3-tips så blir alt bra igjen. Behandleren min har disse 1-2-3-tipsene, de går ut på en stabil døgnrytme, ordentlig mat og fysisk aktivitet (og å ta eventuelle medisiner). Jeg vet ikke om jeg tror henne. Jeg var i fysisk aktivtet i opp til over fire timer i uka, og det hadde egentlig ingen effekt på meg. Døgnrytme tror jeg på, men at det skal være så lett som disse 1-2-3-tipsene, det tror jeg egentlig ikke på. Jeg tror på å ta medisiner, jeg tror på å sove nok. Jeg tror at ordentlig mat er viktig. Men at fysisk aktivitet skal være en vidunder medisin, nei, det har ikke jeg opplevd det som. Men noe annet som jeg har opplevd som en vidunder medisin, det er det å ha begynt å jobbe. Jeg er et helt nytt menneske (syns jeg selv da) etter at jeg begynt å jobbe. Jeg har noe å fylle hverdagen min med. Jeg har noe å glede meg til. Jeg har noe meningsfullt å gjøre. Det betyr mye. Og det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan ha nedturer eller noe slikt, men det betyr at hverdagen min er mye bedre nå, enn for et år siden eller to år siden om du vil.

Nå sier jeg ikke at alle skal haste ut i en jobb, men å finne noe som virker menigsfullt og der en føler seg verdifull er viktig. Og i en rett jobb gjør man det, og de fleste klarer å jobbe litt, det trenger ikke være snakk om 100 % stilling, men noen timer en gang i uka kanskje.

Men, nå har jeg egnetlig bare snakka meg vekk, men dette med å få folk ut i jobb engasjerer meg! Vel og merke til rett tid.