1-2-3-tips?

Nå har jeg opprettet et nytt innlegg uten egentlig å vite hva jeg skal skrive. Jeg har bare lyst å formidle et håp til noen. For hvorfor skulle ikke andre kunne få det bra, når det generelt sett går mye bedre med meg nå. Ja, selvsagt jeg har tunge dager jeg og. Men verdenen min går heldigvis ikke under for den skyld. Jeg aktiviserer meg med noe annet, jeg tvinger tankene vekk. Jeg har ikke noen gode 1-2-3-tips så blir alt bra igjen. Behandleren min har disse 1-2-3-tipsene, de går ut på en stabil døgnrytme, ordentlig mat og fysisk aktivitet (og å ta eventuelle medisiner). Jeg vet ikke om jeg tror henne. Jeg var i fysisk aktivtet i opp til over fire timer i uka, og det hadde egentlig ingen effekt på meg. Døgnrytme tror jeg på, men at det skal være så lett som disse 1-2-3-tipsene, det tror jeg egentlig ikke på. Jeg tror på å ta medisiner, jeg tror på å sove nok. Jeg tror at ordentlig mat er viktig. Men at fysisk aktivitet skal være en vidunder medisin, nei, det har ikke jeg opplevd det som. Men noe annet som jeg har opplevd som en vidunder medisin, det er det å ha begynt å jobbe. Jeg er et helt nytt menneske (syns jeg selv da) etter at jeg begynt å jobbe. Jeg har noe å fylle hverdagen min med. Jeg har noe å glede meg til. Jeg har noe meningsfullt å gjøre. Det betyr mye. Og det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan ha nedturer eller noe slikt, men det betyr at hverdagen min er mye bedre nå, enn for et år siden eller to år siden om du vil.

Nå sier jeg ikke at alle skal haste ut i en jobb, men å finne noe som virker menigsfullt og der en føler seg verdifull er viktig. Og i en rett jobb gjør man det, og de fleste klarer å jobbe litt, det trenger ikke være snakk om 100 % stilling, men noen timer en gang i uka kanskje.

Men, nå har jeg egnetlig bare snakka meg vekk, men dette med å få folk ut i jobb engasjerer meg! Vel og merke til rett tid.

Reklamer

Å tenke framsiktig

Å tenke framsiktig (hvis det er noe som heter det i det  hele tatt da?) er noe jeg ikke liker. Jeg vil leve i nuet, bare danse og være fri! Men jeg ser jo at det er en fordel og tenke framsiktig. Jobbe mens man er oppe, så hvis man skulle falle igjen, så har man jobba opp en liten grunn så fallet ikke blir så stort. Men kjedelig, ja det er det! Jeg vil jo være fri! Jeg vil at slik jeg har det nå skal vare evig, at jeg aldri faller igjen. Jeg vil leve som at jeg aldri faller igjen. Men jeg vet og at om jeg gjør det, lever som om jeg aldri faller igjen vil fallet bli mye større enn om jeg jobber nå som jeg er oppe med å lage en grunn. Men det går vel an å gjøre begge deler, gjør det ikke? Leve i nuet, og beskytte framtiden. Det tenker jeg at jeg vil, jeg må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først!