Gud, Gud, hvor er jeg?

Jeg var i kirka i dag, som jeg pleier på fredager. Vi lovsang, som vi pleier i kirka. Jeg begynte nesten å gråte, som jeg pleier å gjøre når vi lovsynger. Sangen var This is Living av Hillsong Young and Free. 

2015-10-02 20.03.19

Svart og hvitt blir til farger, Sola bryter seg gjennom skyene. Ja, dette er å leve nå. Åh, som jeg lengter. Jeg skrev en mail til ei god venninne tidligere i uka en dag om at Gud var så vanskelig å tro på. Jeg får slike troskriser av og til, spesielt når livet er vanskelig. Før var troen min sterkest når jeg hadde det vanskelig. Jeg klamret meg til troen som om det var min siste redning. Nå klarer jeg ikke vite om jeg tror eller ei. Åh, guri som jeg savner den tida. Livet var liksom så lett, selvom det var vanskelig. Har jeg det mye verre nå eller bare tar jeg det mye dårligere nå? Jeg vet ikke. Rett og slett. Kanskje jeg var mer hengiven før. Kanskje det er meg det er noe galt med, for det er iallefall ikke Gud for Gud har ikke forandra seg eller noe. (4. Mos 23:19)

Jeg vet ikke hva det er, men jeg savner det meg og Gud hadde! Det er nesten som om jeg har mista en bestevenn. Jeg skulle ønske at jeg kunne vite med visshet at det kommer bedre dager, kunne vite med visshet at Gud bærer meg gjennom alt vondt som er og kommer i livet. Men jeg klarer ikke å vite det lengre. Det er liksom ikke håp eller noe. Og selvom jeg sier og mener at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lengre så er håp livsviktig. Og selvsagt er jeg ikke helt uten håp, men jeg ser det ikke helt selv.

10885392_10152533166440950_6492072481098088291_n

Jeg savner Gud, savner å kunne chille på Hans fang. Savner å vite, ikke bare tro. Savner å kunne finne trøst i Hans ord og i kristne sanger. De siste dagene har jeg hørt på ukristen musikk på Spotify, ikke satanistisk eller noe slikt, bare verdslig musikk. Og det har vært godt. Jeg har fått en pause, og jeg tror ikke jeg anbefaler noen å ta en pause fra Gud egentlig, men det har vært deilig. Jeg har kjent på en massiv angst og nesten hatt oppkastet opp i halsen bare jeg har hørt på kristen musikk. Men nå er det heldigvis litt bedre og kirka var en god opplevelse tross tårene som pressa på.

Så jeg sier ikke «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni» (Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg) som Jesus sa, jeg sier heller ikke Gud, hvor er du? Jeg sier Gud, Gud, hvor er jeg? For det er meg som har mista taket på Gud, ikke Gud som har mista taket på meg, for Gud mister aldri taket. Det finnes ikke et sted Gud armer ikke når, og ikke en ting Guds nåde ikke overgår.

Et økt behov

Når jeg har det dårlig får jeg et økt behov for å skrive, lire av meg vondheten, få litt fri, la alt det vonde slippe taket en liten stund. Men selv om jeg som oftes får et økt behov for å skrive, betyr ikke det at jeg vet hva jeg skal skrive egentlig.

Av og til lurer jeg på om jeg blogger bare for oppmerksomheten og trøsten si skyld.

I morgen er det tirsdag … Åh, Gud som jeg lengter.
Min facebookstatus nå for tiden. Jeg lengter etter noe bedre, noe som jeg kanskje kan kalle godt, iallefall litt bedre enn slik det er nå. Og i morgen er det tirsdag, jeg håper den dagen blir bedre enn denne.

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Matt 6, 34

Jeg bekymrer meg ikke for morgendagen, jeg bare håper den ikke kommer …

Arr

Jeg las et vanvittig bra innlegg på Lille Bel sin blogg om arr som jeg virkelig anbefaler dere å lese! Hun postet også en youtube-video jeg anbefaler dere og se:

 

Well, they don’t even know you
All they see is scars
And they don’t see the angels
Living in your heart

So, let them find the real you
Buried deep within
Let them know with all you’ve got
That you are not
You are not your skin

 

Jeg hadde en gang et par veldig gode venner. Vi ble venner i niende klasse. Og de hadde blitt «advart» mot å bli venner med meg, på grunn av at jeg drev med selvskading. Men de trossa «advarslene» og ble venn med meg likevel. De gjorde livet mitt så mye bedre, men det er en helt annen historie. Men de så jeg ikke var huden min. Jeg ikke var arrene mine. Men jeg var et ekte menneske, med ekte følelser, ekte tanker. Ja, faktisk ganske normal, jeg bare hadde sår og arr på armene som jeg laget selv, men jeg fortsatt et ekte menneske! Så tusen takk for at dere så forbi den ødelagte huden min og så meg, ble venn med meg og forandra livet mitt.