Farvel du voksne menneske

Bryr du deg ikke lengre?
Har du nok med deg og ditt?
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg hadde bare ikke trodd at akkurat du
ville ha forandra seg så mye som du gjorde
Jeg savner den du var
og kjenner jeg avskyr den du er nå
Jeg gruer meg til å møte deg igjen
Du er ikke den du en gang var
Du er annerledes
Forandret
Egentlig er du en helt annen nå
Du har blitt den du sa du aldri ville bli
men det er en helt annen historie
for du har også blitt den jeg ville
at du aldri skulle bli
En voksen.

Jeg føler du ikke bryr deg
Du har ikke lengre tid til å snakke
Du spør aldri hvordan det går
Du tar aldri kontakt
Jeg vet folk forandrer seg
Jeg vet det er naturlig
En del av livet
Men likevel
Jeg savner den du var
Det du betydde for meg
Det vi hadde sammen

Farvel du voksne menneske
Jeg er ikke klar til å gå med deg
inn i voksenlivet enda

Hvem er jeg og hvor var jeg?

Den siste tiden har vært rar. Jeg har ikke helt skjønt hvem jeg er og ikke minst hvor jeg er eller var. Det høres kanskje litt rart ut. Jeg vet jo egentlig hvor jeg er. Det er bare det at alt har føltes så fjernt og at verden er så rar. Jeg syns diktet Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder forklarer så godt hvordan jeg har følt det så jeg velger å lime det inn her slik at dere som ikke kjenner til diktet kan lese det.

 Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Det har vært rart å være i den verdenen jeg har vært i. Jeg har vært aktiv, flink og gjort en hel del ting jeg ikke pleier å få til til vanlig. Følelsen av at alt er så rart kan derimot ikke sammenlignes med den følelsen det var å komme tilbake igjen til den virkelig verden. Det er som et tåkeslør har forsvunnet fra øynene mine. Jeg ser alt så klart og det er så underlig.

Jeg har tatt samtaler og valg etter jeg kom tilbake som jeg ikke vet hva jeg føler om enda. Jeg tror de har vært bra for meg. Iallfall noen av dem. Jeg har kuttet ut folk fra livet mitt og invitert andre inn. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått nye venner og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har også sagt farvel til en venn og det føles faktisk også godt (tror jeg.) Jeg vet det føles godt ut nå, men kanskje kommer jeg til å angre. Jeg vet ikke. Noen folk bryter en mer ned enn de bygger en opp, men det kan jeg heller dedikere et annet innlegg til for det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skal nemlig handle om hvor underlig alt er.

Jeg har som sagt vært så flink og hatt så mye energi. Jeg vet ikke om det har vært en «syk» periode eller om det bare har vært en periode av noe annet. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet på en oppgave jeg nå har levert inn. Skummelt var det og vondt i magen får jeg bare jeg skriver dette mens jeg venter på bedømmingen av den. Jeg har også vært veldig kreativ og fått til masse på den fronten. Hvis sant skal sies har jeg en del uferdige prosjekter på den fronten så jeg har kanskje ikke fått til så veldig masse likevel. Men det har vært godt å holde på med, det har det.

Men jeg har også vært på den motsatte siden av skalaen. Jeg har vært sliten. Sovnet flere timer på sofaen flere dager i uka. Totalt utslitt når jeg kommer jeg hjem. Jeg lurer på om jeg har tatt meg litt hardt ut ltit for lenge og nå har smellen kommet. Jeg føler likevel at jeg har det helt greit. Jeg er angstfull til tider. Jeg har selvmordstanker og fantasier, ja av og til planer også. Jeg er redd for rare ting. Jeg føler meg rar. Men likevel tenker jeg at jeg har det helt greit. Jeg er reflektert, ja kanskje litt mer enn til vanlig. Jeg vil gjøre noe med problemene mine. Jeg vet bare ikke hva jeg vil gjøre med livet. Det er nemlig så rart og underlig.

Jeg vet ikke hvor jeg har vært eller hvorfor jeg var der. Jeg vet det var godt og jeg vet det var vondt. Men det jeg vet allerbest er at det har vært veldig rart og underlig å komme tilbake. Jeg vet også at det føles som om en del av meg ble igjen i den andre verdenen. Jeg vet ikke hvor den delen er og jeg orker ikke lete. Alt er alt for rart til å klare det. Kanskje finner jeg den igjen. Kanskje forblir jeg rar resten av livet, men det klarer jeg vel å venne meg til det og.

Jeg husker ikke hvem jeg er eller hvor jeg var, heller ikke hva som var meninga med dette innlegget eller hvorfor jeg begynte å skrive det. Jeg vet bare at her er så underlig. 

Jeg ble mobba.

Det var det jeg ble. Mobba. Jeg satt her og malte og tankene fløy. Jeg tenkte tilbake til da jeg tok male- og tegnekurs. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg valgte bort idretten for å heller satse på kunst. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Hvordan de behandla meg på treninga. Hvordan de drepte gleden min med idrett. Hvordan de gjorde meg utrygg, både på dem, meg og livet.

Jeg ble mobba. Jeg sliter med å ta de ordene i min munn, ja også med å skrive dem ned med mine fingre på tastaturet. Jeg ble mobba. Jeg føler jeg overreagerer. Overdramatiserer. Legger på og trekker av. Var det virkelig så ille? Ble jeg virkelig mobba? Eller overreagerer og overdramatiserer jeg?

Jeg husker ordene de sa til meg. Ordene de sa og ordene de ropte. Jeg husker smerten i magen, ja jeg kjenner på den nå. Jeg husker når du nekta å sitte på siden av meg i klassen. Jeg husker alt oppstyret du lagde. Jeg husker hvordan du og jeg hadde vært venner fra vi var knøtter begge to. Jeg husker hvordan jeg knakk sammen på gulvet. Hvordan jeg gråt. Hvordan jeg lagde oppstyr rundt det. Men hva skulle jeg gjøre? Du hadde nettopp nekta å sitte ved siden av meg i klassen. Du hadde nettopp lagd en stor scene ut av det. Du tok det ikke stille opp. Du fortalte det høyt for hele klassen. Du gjorde den dagen forjævlig. Du var med på å ødelegge skolehverdagen min. Du var med på å mobbe meg. Og vi var liksom venner

Jeg var skoleflink. Ting gikk lett inn for meg. Men jeg jobba også hardt. Hadde jeg ikke jobba hadde jeg fått middels karakter, men jeg jobba hardt for å få bedre karakterer. De sa jeg satte for høye krav til meg selv. Jeg satt ikke krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne. Jobbe. Jeg hadde jo nesten ingen venner uansett. Hva annet skulle jeg gjøre? Noe måtte jeg jo takle. Men nei, jeg hadde ikke høye krav til meg selv. Jeg gjorde bare det eneste jeg kunne.

Jeg husker hvordan du, dem, alle likte meg når dere trengte meg. Når det var noe dere ikke fikk til. Når jeg kunne hjelpe. Når jeg kunne brukes som fasit til skolearbeid. Når mitt arbeid kunne skrives av. Når det kunne brukes til deres favør. Når jeg kunne brukes til deres favør. Jeg husker hvordan jeg ble invitert hjem til deg. Jeg husker hvorfor jeg ble invitert hjem til deg. Det var ikke fordi du ville være med meg. Det var ikke for å være hyggelig. Det var ikke for å være grei. Det var ikke for å være med meg. Det var fordi du trengte meg. Det var fordi du måtte få ferdig den stilen. Det var fordi du visste at jeg var flink til å skrive. Det var fordi du ville utnytte meg.

Jeg hater dere ikke. Jeg hater meg selv fordi det gikk inn på meg. Men nei, jeg hater ikke dere. Hvorfor skulle jeg det? Det var jo meg det var noe galt med. Det var jo meg dere mobba.

Husker du meg?
For jeg husker deg
Av og til sterkt som flombelysningen på en trailer
Av og til svakt som vannmaling blanda ut i et vannglass
Jeg kan huske ordene du sa
Og ordene du ikke sa
Jeg husker blikkene du gav
Og blikkene du ikke gav
Jeg husker deg
Men aller helst
Skulle jeg ønske jeg kunne glemme

Glemme alt det vonde
Glemme alt det onde
Alt det vonde du gjorde
Alt det onde du sa

Jeg vet jo at vi bare var barn
Barn, tenåringer, ungdommer
Jeg vet at det ikke er så lett for voksne
Å gjøre noe med
Men de var voksne
Og vi var barn
Hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor sa de ikke noe?

Ja sa jeg skulle ønske jeg kunne glemme
Men aller helst skulle jeg ønske
At det aldri hendte

Jeg savner deg allerede

Jeg savner deg allerede og jeg vet ikke en gang om det er et faktum. Jeg savner deg virkelig. Jeg har gjort det helt siden du sa at det var en mulighet for det. Nå tror jeg muligheten har blitt et faktum. Jeg vet ikke om det har det, men jeg er så veldig, veldig redd for det. Jeg gruer meg til å få vite om det er sant. Jeg gruer meg til den dagen kommer. Jeg blir uvel når jeg tenker på det. Jeg vet jeg er en krisetenker. Jeg vet jeg alltid forventer det verste. Jeg vet og at det kan forandre så mye, at det vil forandre så mye.

Jeg mister deg
mer og mer
for hver dag som går
Vi forsvinner fra hverandre
Det gjør vondt
Jeg er jo så glad i deg
Men likevel
vi forsvinner
mer og mer fra hverandre
for hver dag som går
Du har ditt liv
Jeg har mitt
og de passer ikke sammen
Jeg savner deg