Når drøm blir mareritt

Jeg har virkelig drømt om å studere i lang lang tid, det har vært en god drøm, noe godt, og nå, nå når det endelig kom har det utviklet seg mer til et mareritt. Ja, det gjør det jo hver gang jeg prøver å studere, så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg er så overraska, men sånn er det nå iallefall.
Jeg har fått to innleveringsoppgaver og må velge en av dem, problemet er bare det at jeg ikke skjønner noe av noen av dem. Jeg får angst av dette. Jeg leser og leser, men vet ikke hva oppgavene går ut på, hva hjelper da å lese? Jeg blir frustrert, sint og lei meg og det går utover folk rundt meg. Nei, jeg er rett og slett skuffa.

Reklamer

Intet håp for meg

Det var kanskje å ta litt hardt i, men det var det jeg tenkte, det er vel kanskje det jeg fortsatt tenker. La oss heller ha sjeldnere avtaler. Jo, tusen takk, jeg tror det er nettopp det jeg trenger, for jeg lider meg jo ikke nok gjennom tida som går. Det går jo så mye bedre. Jada, det gjør jo det, men jeg lider meg fortsatt gjennom livet. Jeg skrev for lenge, lenge siden et innlegg om at jeg var så frisk at jeg kunne bare lide meg gjennom det. Sånn føler jeg det nå. Jaja, vi skal iallefall ikke ha så stort fokus på kognetiv terapi, så noe positivt kom vel ut av den timen …

Det begynner å knyte seg i magen nå

For nærmere to uker siden skrev jeg et Bytte?-innlegg. Der jeg skrev om at jeg kanskje skulle bytte behandlingsform, og at jeg fikk vite mer etter to lange uker, ukene har vært lange til tider, men det har gått bra. Men nå kjenner jeg at det begynner å knyte seg litt i magen med tanke på et behandlingsform- og behandlerbytte. For å bytte behandlingsform betyr og å bytte behandler. Dette blir spennende og skummelt. Egentlig mest skummelt. Men vi får se hvordan det går på mandag, ellers ville jeg bare si at jeg er i live, og alt sånt.

Bytte?

I dag var jeg som sagt hos min behandler, og det var den mest effektive timen jeg har hatt til nå. Behandleren min driver nemlig med kognetiv terapi,  og vi hadde en ordentlig snakk. Hun var heldigvis litt usikker på hva vi skulle gjøre fremover, og jeg klarte å si at jeg syns behandlinga var bortkasta, fordi jeg følte jeg ikke fikk det til. Og hun så jo at det stemte, men at jeg også av og til mestret det. Så hun var veldig usikker på hva vi skulle gjøre, jeg var sikker på at det vi gjør nå ikke funker, men hun skulle snakke med de andre folka på DPS for å finne ut hva som var det beste å gjøre, for hun ville egentlig ikke slutte behandlinga uten at jeg fikk noe annet. Og det er jeg egentlig helt enig i, selv om jeg sa at det var det jeg helst ville, men jeg visste og at det ikke kom til å fungere. Så nå har jeg en time hos henne om to lange uker så skal vi finne ut hva vi skal gjøre fra der av.

Lappen?

 

2014-08-10 21.32.03

I dag da jeg henta helgas post lå det et brev fra fylkesmannen i Vest-Agder, da jeg så brev ble jeg skitnervøs og jeg skalv da jeg skulle åpne det, og dette var hva som lå oppi:

2014-08-10 21.32.17

 

JEG KAN FÅ TA LAPPEN! Så nå er det bare å bestille kjøretimer, lese teorien og stå på for å få lappen! Tjohei! Jeg er så lett og glad, og litt vettskremt, jeg lappen liksom. Skumle saker!

 

 

Er det verdt det?

Er det verdt det, jeg tenker å leve videre? Vil jeg noen gang bli et menneske, vil jeg noen gang føle meg ordentlig? Det gjør ganske så vondt å bare være her og ha det vondt. Og nå tenker du kanskje at dette høres ut som syting og alt det der. Og ja, kanskje det er det jeg gjør, syter, men jeg har det vondt og vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Har du noen tips til meg så vil jeg gjerne høre … Jeg har så vondt at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd selvskading, det hjelper litt, men så gjør det like vondt igjen. Jeg har prøvd å gå til legen, men der må jeg bare vente enda en uke på hjelp. Jeg har prøvd å bare være stille og vente på Herren, men det funker ikke. Så jeg tenker, er det verdt det? Er det verdt det å gråte seg i søvn, er det verdt det å ha så vondt at en er villig til å skade sin egen kropp, er det verdt det å såre alle rundt en? Er det verdt det?

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er at jeg er jo gift med en herlig skjønn mann som jeg virkelig elsker, men likevel sårer gang på gang med min sinte stemme og vonde ord. Er det verdt det for han å holde ut med meg, jeg gjør han jo bare vondt gang på gang. Hvorfor gidder han tenker jeg. Og selvsagt vil han ha barn, hvem vil vel ikke det? Jo, jeg. Eller jeg vil gjerne ha barn, men vil jeg påføre et barn med viten og vilje og måtte leve med meg? Nei, det vet jeg faktisk ikke om jeg. Jeg vet ikke om det er verdt det, hverken for meg eller et eventuelt barn. Tenk om jeg ikke klarer å ta meg sammen … Tenk om jeg gaper, gauler eller slår … Tenk om jeg aldri blir ordentlig … Vil det da være verdt det, det å leve videre?